Samme uke som det ble kjent at Saudi-Arabia så godt som er sikret fotball-VM i 2034, uten noen form for debatt eller demokratisk prosess, kom Play the Game kom med en stor studie om Saudi-Arabias innflytelse i internasjonal idrett.
Autoritære edderkopper
Studien viser at den saudiske staten har 100 internasjonale sponsorater og at en håndfull personer med sterke bånd til den mektige kronprins Salman styrer de fleste av disse sponsoratene eller er sitter i maktposisjoner flere idretter eller forbund.
Yasir Al-Rumayyan leder for eksempel Det saudiske investeringsfondet (PIF) og er styreformann i Newcastle og LIV Golf og prinsesse Reema bint Bandar Al-Saud er både Saudi-Arabias ambassadør til USA og sitter i IOC, for å nevne to eksempler.
Play the Game kom med en tilsvarende oversikt over Qatar i 2022, som viser qatarske myndigheters innflytelse på idretten over hele verden.
Den eneste forskjellen er at Saudi-Arabia har mer penger og større ambisjoner enn Qatar. De ønsker å dominere de viktigste idrettene i verden som et ledd i en plan for å samle nasjonen og som et geopolitisk virkemiddel.
De samme analysene er gjort om De forente arabiske emirater (som er mest kjent for å eie Manchester City), om Vladimir Putins bruk av idrett for å manøvrere inn sine folk i sentrale idrettspolitiske posisjoner og bruk av idrettsarrangementer i sin geopolitiske kamp¸ og av Kina som hadde store planer som ledende idrettsstormakt allerede i 2030.
Kina har forsvunnet fra det idrettspolitiske kartet de siste tre årene, mye på grunn av isolasjonen de valgte på grunn av koronapandemien.
Saudi-Arabia fyller et vakuum
Sammen med Russlands evigvarende dopingproblem og krigføringen i Ukraina har dette skapt et idrettspolitisk vakuum, som Saudi-Arabia nå har fylt og tatt kontrollen på.
Og nå står vi foran elleve år med forberedelser til et fotball-VM som får problemstillingene i forkant av Qatar-VM til å blekne.
Kritikk av tildelingen av fotball-VM til Saudi-Arabia eller Qatar, eller OL og VM til Russland og OL til Kina er ikke fordi vi ikke unner saudiere, qatarer, russere eller kinesere disse mesterskapene, men fordi tildelingen har foregått på tvilsomt vis og fordi de statene som jeg her nevner (kunne nevnt flere) utnytter mesterskapene på en måte som strider mot demokratiske idealer og som utnyttes til å undertrykke egne borgere.
Mulighetene svinner hen
I en ideell verden kunne idretten blitt brukt som en frisone som åpnet opp for dialog og samkvem mellom utøvere og tilskuere på tvers av konflikter, men det rommet blir stadig mindre når stadig mer autoritære stater tar over regien og bruker idretten som virkemiddel i en geopolitisk kamp, og samtidig møter kritikk og aksjoner fra demokratiske stater.
Frykten er at denne kampen vinnes av de autoritære og totalitære kreftene. Da får vi en idrettsverden som helt dikteres av antidemokratiske krefter. Nå har vi muligheten til å kjempe imot. Men hvor lenge?
For det er ikke bare idretten som kanal for forbrødring og forsoning som snevres inn av denne utviklingen.
Denne utviklingen bidrar også til et press på vestlige demokratier, blant annet ytringsfriheten.
Idretten brukes til å kneble ytringsfriheten
I autoritære stater blir idretten brukt som virkemiddel til å kneble dem som ønsker å protestere på utviklingen i de forskjellige særforbundene som lar seg styre av statene vi her snakker om, og som protesterer på for eksempel menneskerettighetsbrudd i de samme statene.
Vi som skriver kritisk om FIFA og IOC og andre forbund og organisasjoner blir ofte kontaktet av mediefolk i disse organisasjonene eller av PR-byråer eller jurister som ber oss om å slette kritiske artikler vi har skrevet eller som truer med søksmål eller represalier.
Og drar vi til stater som er nevnt i denne teksten får vi (ofte velmenende) advarsler om at vi ikke bør snakke med lokalbefolkningen om politiske spørsmål fordi de vi snakker med kan komme i fengsel og i noen tilfeller bli dømt til døden.
Lokalbefolkningen blir altså brukt som gisler for at pressen eller forskere eller andre som ønsker å finne ut hva som egentlig skjer der ikke skal komme hjem og fortelle at det faktisk finnes kritiske røster i disse landene.
Idretten blir farligere
Det har også blitt vanlig at alle som reiser til disse landene, blant annet for å dekke VM og OL, må ta med seg elektronisk utstyr som er godkjent og kontrollert av hjemlige sikkerhetsmyndigheter for at man ikke skal bli hacket eller overvåket og på den måten lekke sensitivt materiale, for eksempel journalistiske kilder.
Dette skjer altså i regi av idretten.
Vi snakker mye i disse dager om at verden er blitt farligere. Det gjelder også i idretten, selv om mektige idrettsledere og statsledere som har dem i lomma sier noe annet.
Idrettens rolle som en forsonende kraft og frisone er i ferd med å bli helt borte, hvis den noen gang har vært der.
Det er ikke bare et problem for idretten, men det er også et problem for demokratiet.
Les mer: «Advarsel: Fotball-VM i Saudi-Arabia kommer til å utfordre våre demokratiske idealer mer enn noen gang»
