«Sportsvasking» er et av de mest brukte ordene i internasjonal idrett for tiden, og også det mest misforståtte eller misbrukte ordet.
Ikke bare fotball
Derfor er det mange som latterliggjør det Saudi-Arabia nå gjør i internasjonal idrett, slik som mange latterliggjorde Qatar før, under og etter fotball-VM i 2022.
Begrunnelsen er at mange mener at sportsvasking handler om å dekke til brudd på menneskerettigheter og at søkelyset på nettopp menneskerettigheter, når Qatar arrangerer fotball-VM og når Saudi-Arabia kjøper Premier League-klubben Newcastle eller nå kaprer all verdens fotballstjerner til hjemlig liga, faktisk blir større.
Men da misforstår vi det som egentlig foregår. Det vi er vitne til er enten sportsvasking som dreier seg om noe mer enn kun å dekke til brudd på menneskerettigheter eller at det vi ser en noe mer enn sportsvasking.
Begge deler kan være rett, men uansett må vi ha en felles definisjon eller forståelse av hva det er vi er vitne til før vi kan diskutere hva det egentlig er vi ser.
Ikke bare menneskerettigheter
Den amerikanske forskeren og aktivisten Jules Boykoff har i mange år skrevet om sportsvasking og han mener at de fleste som snakker om fenomenet bruker en altfor snever definisjon.
Han har laget en typologi der han deler opp i sportsvasking foretatt av demokratiske og autoritære stater og om de henvender seg til et internasjonalt eller hjemlig publikum.
Skal vi følge hans resonnement kan demokratiske stater også drive med sportsvasking og det dreier seg ikke bare om å skjule menneskerettighetsbrudd for et internasjonalt publikum.
Jeg tror at det innenrikspolitiske aspektet er sterkt undervurdert i de analysene vi har sett det siste året, særlig i tilfellet Saudi-Arabia.
Taushetserklæringer
De siste ukene har det kommet fram at da Lionel Messi inngikk en avtale med det saudiske turistbyrået i 2022 måtte han skrive under på en erklæring om at han ikke fikk kritisere forholdene i Saudi-Arabia.
Det samme har skjedd i forbindelse med sammenslåingen av PGA og LIV Golf. Det har vi fått vite i den amerikanske senatshøringen i USA denne uken.
Eksemplene er mange og du finner dem igjen i avtaler som Qatar har inngått med idrettspersonligheter, akademikere og andre som har snakket varmt om Qatars investeringer i internasjonal idrett.
David Bechham er det mest kjente eksemplet for dette i Qatar.
Og du ser det samme i forbindelse med investeringene som De forente arabiske emirater (UAE) har gjort i internasjonal idrett, blant annet i forbindelse med oppkjøpet av Manchester City.
Senest denne uken har vi under Tour de France fått vite at Team Bahrain har lagt munnkurv på sine utøvere, og lar dem ikke snakke med den delen av pressen som ønsker å spørre om doping og sportsvasking.
Men vi trenger ikke går lenger enn til vårt eget land. Den samme klausulen om ikke å kritisere myndighetene i Kina var en del av avtalen som norske myndigheter gjorde med Kina for å komme med i det gode selskapet igjen i 2016 og der norsk idrett spilte en viktig rolle for å kaste glans over vinter-OL i Beijing i 2022.
Disse klausulene finner du også garantert i kontraktene til de store fotballstjernene som nå flommer inn i Saudi-Arabia.
Ikke bare internasjonalt fokus
I den sammenheng er det viktig å påpeke at disse avtalene ikke bare er myntet på et internasjonalt publikum. De er også rettet mot hjemlig publikum som i enkelte sammenhenger kan få dødsstraff for å ytre seg kritisk om forhold i eget land.
De enorme og overprisede investeringene de autoritære statene gjør i internasjonal og nasjonal idrett skal gi legitimitet i egen befolkning og ved siden av å bringe hjem store stjerner som gleder hjemlige supportere og idrettsinteresserte med sine prestasjoner, gir de stjernene munnkurv på lik linje med egen befolkning.
Forskjellen er at de store stjernene får mye penger for å holde kjeft.
Men resultatet blir det samme: null kritikk av de autoritære regimene og økt popularitet for de autoritære lederne.
De internasjonale idrettsstjernene eller forbundene eller klubbene som inngår avtaler med dem er med andre ord ikke bare med på å promotere et autoritært regime i utlandet, men bidrar også til at en befolkning uten ytringsfrihet holder seg i ro.
Denne formen på for knebling har også internasjonale idrettsforbund, som for eksempel FIFA og IOC, tatt med seg når de inngår TV- og medieavtaler for store arrangementer i disse landene.
De setter krav til hva du kan og ikke kan rapportere om eller hvor du kan eller ikke kan få oppholde deg når du arrangementene i disse landene finner sted.
Det bidrar til en falsk harmoni som hjelper autoritære ledere til å holde egen befolkning i sjakk.
I tillegg driver de autoritære aktørene (arrangørland og arrangører) en aktiv kamp for å kneble kritiske journalister eller menneskerettighetsorganisasjoner. FIFA-president Gianni Infantino er et lysende eksempel på nettopp det.
Det vi ser er at autoritære regimers investeringer i internasjonal idrett knebler ytringsfriheten i og til utøvere fra demokratiske land.
Når skal vi si at nok er nok før vi innser at idretten faktisk kan bidra til at demokratiske stater blir mindre demokratiske?
Griper inn i demokratiske stater
For dette dreier seg ikke bare om kjøpte utøvere eller oppkjøpte klubber. Det er mer alvorlig enn som så.
I fjor kom en gruppe forskere ved University of Sheffield ut med en rapport om forholdet mellom bystyret i Manchester og Manchester City-eierne The Abu Dhabi United Group (ADUG).
De fant ut at ved siden av å kjøpe Manchester City i 2008 så hadde ADUG også inngått lønnsomme eiendomsavtaler med bystyret, også hadde greid å kneble politikerne i Manchester fra å ytre seg kritisk om avtalene og om eierne til Manchester City.
Og i år kom menneskerettighetsorganisasjonen FairSquare med en rapport som sier at det samme er i ferd med å skje i Newcastle etter at Det saudiske oljefondet (PIF) kjøpte Newcastle United.
Samtidig har medieanalyser i begge byene vist at den lokale pressen enten ikke har ønsket eller hatt kapasitet til å drive kritisk journalistikk på det som skjer rundt de to fotballklubbene.
Med andre ord er det vi er vitne til ikke bare et spørsmål om moralen til enkelte fotballspillere eller om Saudi-Arabia er i ferd med å bygge opp en sterk lokal eliteserie. Det er også et spørsmål om ytringsfrihet og om vi ønsker å ta vare på demokratiet vårt.
