Representanter fra den saudiske kongefamilien kommer til å sitte ringside og glede seg over at de får arrangere nok et stevne som blir kringkastet i vestlige medier, medier som er mer opptatt av at dette blir en av tidenes boksekamper og som er mindre opptatt av hvorfor kongefamilien sitter ved tauene og gliser.
Rotete debatt
Saudi-Arabia har lært av blant annet De forente arabiske emirater (UAE) og Qatar når det gjelder bruk av sport for å fremme seg selv i internasjonal politikk og i internasjonale medier.
De ønsker å bli en snakkis i idrettssammenheng og bli sett på som velgjørere i underholdningsindustrien som idretten er en del av.
Vi har de siste årene snakket stadig mer om sportsvasking, men debatten er ofte preget av overfladiskhet eller uklare definisjoner på hva det er vi egentlig snakker om.
Det siste gjør at vi enten snakker forbi hverandre, at vi ikke får noe gått grep om hva dette fenomenet egentlig er eller hva vi skal gjøre med det.
Men det verste er at debatten ofte blir avfeid med whataboutismer som «alle er like ille», «vi kan ikke gjøre noe med det, så hvorfor skal vi bry oss», «vi konsentrerer oss kun om sporten» eller «vi følger bare retningslinjene til myndighetene».
For sportsvasking er og blir et problem.
Et demokratisk problem
Først og fremst fordi aktører bruker sporten som virkemiddel for å oppnå noe som ikke har med sporten å gjøre.
De bryr seg ikke om at sporten blir helt ødelagt på veien eller om de fjerner seg fra de idealene sporten er tuftet på. Går dette galt, er det alltids andre områder man kan hoppe over til.
Men det er også et demokratisk problem, fordi kritikere av denne måten å utnytte idretten på ofte blir trakassert eller forsøkt kneblet.
Journalister i Norge har blitt fengslet, truet med søksmål eller trakassert på sosiale medier når det bedrives kritisk journalistikk på saker som går under kategorien sportsvasking.
Det er med andre ord ikke de demokratiske utfordringene i Saudi-Arabia, UAE, Qatar eller andre land, som bevisst bruker idretten på denne kyniske måten som står på spill, men demokratiet og ytringsfriheten i Norge og andre land som viser en viss omtanke for idretten som blir offer for kynisk utnyttelse.
Det er vanskelig å vite hvordan vi skal stoppe kynisk bruk av idretten på den måten vi snakker om her.
For å gjøre det er det viktig at vi har et bevisst forhold til hva dem som utnytter idretten ønsker å oppnå.
Normalisering av brutale regimer
Det de ønsker å oppnå er å 1) normalisere tilstedeværelsen av en stat og deres interesser; 2) få oss til å slutte å tenke på dem som stater som gjør noe galt i sine hjemland eller i sitt nabolag; og 3) få oss til å hylle dem som velgjørere.
Hvordan gjør de dette på en mest mulig effektiv måte?
Selvsagt ved at mer eller mindre uavhengige medieaktører viser idretten sportsvaskerne har kjøpt seg inn i, der dekningen fokuserer på spenningen og underholdningen, og ikke på de politiske aspektene eller de underliggende føringene på idretten.
Tungevekstkampen i Jeddah i Saudi-Arabia i dag går på Sky Sports og DAZN og sendingene vil garantert være fritt for forstyrrende kritikk.
Jeg kan til og med tenke meg at kongefamilien får skryt av TV-kommentatorer og utøvere for at de er med på et så kult boksestevne.
Mange får sikkert inntrykk av at dette er en helt normal begivenhet, i en helt normal stat og blir sett på som velgjørere. Akkurat som avsenderen vil at det skal være.
Men det er det ikke.
Denne uka ble en saudisk kvinne fengslet i 34 år for å ha retwitret regimekritiske innlegg og like etter at fotballklubben Newcastle ble tatt over av det saudiske oljefondet henrettet Saudi-Arabia 81 politiske fanger.
Det er med andre en direkte forbindelse mellom et brutalt regime og idrettens maktsentrum. Og det vil det brutale regimet at vi skal glemme eller se bort fra.
Det er selvsagt ikke bare Sky Sports og DAZN som bidrar til dette.
Ansvaret til norske medier
Tidligere har Viaplay vist tungvektskamper fra Saudi-Arabia. I år har vi også fått se golfturneringer arrangert av LIV Golf som eies av Saudi-Arabia, Formel 1 fra Bahrain, Qatar, Saudi-Arabia og UAE.
Alt hauset opp om fantastisk idrett og underholdning, men vi har fått servert svært lite om at dette er perfekt reklame for autoritære regimer.
I tillegg har Viaplay tatt over Premier League-rettighetene samtidig som stjerneskuddet Erling Braut Haaland ble en del av Manchester City, en klubb som har eiere som blir beskyldt for sportsvasking.
På samme måte som Newcastle har blitt, fordi de nå eies av det saudiske oljefondet.
Viaplay har i tillegg til Premier League-rettighetene også inngått en ambassadør-avtale med Erling Braut Haaland, slik de tidligere har gjort med Formel 1-kjøreren Ernst Verstappen.
Det blir sikkert god underholdning, og kommer garantert til å gi et glanset bilde av alle dem som vanligvis får kritikk for å være brutale. Hvis de i det hele tatt blir nevnt.
Og sånn er mediedekningen av idretten blitt. Medieaktører blir brukt enten man liker det eller ikke og brukes bevisst eller ubevisst i et storpolitisk spill.
Når TV2 sender ukevis med sykkelritt der aktørene bærer navnet til UAE, Bahrain, Astana ol. er de levende reklameplakater for autoritære regimer som skor seg på dramatikk og underholdning av utøvere som leverer store sportslige prestasjoner hver deg.
Og når NRK og TV2 sender fotball-VM i Qatar bidrar de både til å legitimere et VM som ble tildelt på korrupt vis, i et land som har null fotballtradisjoner og som bryter menneskerettighetene mange ganger hver dag for å vise fram stadioner som alle skal beundre og vise fram på sosiale medier.
Og når Discovery sender OL i Beijing og blir strengt styrt fra IOC og myndighetene i Kina på hva de kan vise og ikke vise bidrar de til en polering av et regime som har mange lik i skapet og som truer enkeltmennesker og stater hvis de kommer med kritikk av regimet.
Spørsmålet er hvor grensen går for hva man ønsker å være med på og bidra til.
Naivt om journalistikk
Et argument som går igjen, særlig hos medier med TV- og senderettigheter og med egne journalister og uavhengige redaksjoner som er at de skal balansere dekningen mellom å vise fram idretten og underholdningen og å få fram de kritiske perspektivene.
I dagens verden er dette mer enn naivt.
Ved å være med på leken vil de automatisk skape goodwill hos mange av dem som ser på fordi mange ikke får med seg kritikken eller som prøver å unngå kritisk dekning.
Men kanskje verre er det at den dekningen som foregår i Norge og andre land med en kritisk presse blir silt og formidlet til sportsvaskernes hjemtrakter. De fremhever at publikum, utøvere og TV-kommentatorer skryter av arrangementet.
Vi blir dermed en aktør som bidrar til å legitimere autoritære regimer.
De gangene kritikken når igjennom er det dobbeltmoralen til Vesten som blir fremhevet.
Erling Braut Haalands Qatar-protester og avtalen hans med Manchester City blir presentert på denne måten, særlig i Qatar.
Paradoksalt nok bidrar han til å legitimere undertrykking i Qatar, nettopp fordi han spiller for en klubb som har eiere som blir beskyldt for sportsvasking. Et godt eksempel på «whataboutisme».
Om dette er riktig eller rettferdig kan vi godt diskutere, men uansett hvilken konklusjon vi kommer fram til her på berget, så er det en kjennsgjerning at han blir utnyttet på denne måten.
Formidlerne av idretter som i høy grad er en del av den politiske propagandaen til kritikkverdige regimer har et ansvar for at penger kan kjøpe goodwill i idretten.
