For Qatar er et land uten presse- og ytringsfrihet og mange av landene som deltar i VM er også svært dårlig stilt på dette området. Derfor har kritikken av VM i Qatar uteblitt i store deler av verden.
Bedre enn ventet?
Det vrenger seg litt i magen nå på tampen av VM når stadig flere kommer tilbake fra et kort opphold i Qatar og kommer med såkalte balanserte oppsummeringer.
Inntrykket mange sitter igjen med er at det ikke var så ille som de fryktet. De så og møtte faktisk glade mennesker der, også migrantarbeidere som heiet på Messi foran en storskjerm i en av parkene der folk samlet seg!
Noen har til og med snakket med journalister fra andre land som bidrar til å gi inntrykk av at alt er såre vel. Det er viktig at vi arrangerer VM for å glemme alt det vonde i verden, er budskapet fra mange. Poenget er at det meste også er glemt når VM er slutt.
Det samme hørte og opplevde vi i etterkant av VM i Russland i 2018. Da ble det ytret en del bekymringer i forkant, blant annet om journalisters kår i Russland, LGBTQ-situasjonen i landet og at det var brukt nordkoreanske migrantarbeidere for å bygge den nye, flotte stadion i St. Petersburg.
Det er ikke like hyggelig der nå og ingen tør dra dit på lang tid.
Og bare for å ha det på det rene: VM i Russland var et ledd i Putins mobilisering til fullskalakrig i Ukraina. Russland var allerede da en okkupant av Ukraina. Det snakket vi ikke så mye om da. Det kan vi angre på i dag.
Vesten mot Resten
Debatten om boikott og kritikk av Qatar og FIFA har for noen etter hvert blitt en debatt om Vestens dobbeltmoral og en slags sivilisasjonskamp mellom Vesten og Resten.
Det kan hende det ligger en del fordommer bak noe av rapporteringen og dekningen av Qatar, men det mener jeg er et blindspor.
For de gangene modige journalister (eller journalister som rett og slett gjør jobben sin og har mulighet til å gjøre den) får vi vite at tingenes tilstand i Qatar og andre steder ikke er slik myndighetene eller FIFA forteller oss at det er.
Derfor burde vi som har ressurser, mulighet og frihet til å rette søkelyset på det som er galt, vise resten av verden hva journalistikk er og ikke minst: vise de få tapre journalistene og fotografene i andre deler av verden litt respekt, de som lever i konstant frykt for sitt eget og familiens liv fordi de bare gjør jobben sin.
Handler om ytringsfrihet
De som har beskrevet kritikken av Qatar og FIFA som Vesten mot Resten har rett hvis de mener at det er en kamp mellom dem som har ytringsfrihet og dem som ikke har det.
Ser du på tallene som Reportere uten grenser har lagt fram den siste uken og særlig på indeksen for pressefrihet og oversikten over fengslede og drepte journalister finner du et mønster.
Tar vi først for oss ytringsfrihetsindeksen og ser på de 32 landene som deltar i VM er det så vidt jeg kan se en ganske klar sammenheng mellom hvor du ligger på denne indeksen og kritisk journalistikk på det som skjer i og rundt VM.
Norge, som ikke er med i VM, ligger på topp på denne lista, men av VM-land som ligger på topp 10 finner du Danmark, Costa Rica og Portugal, og blant de 30 øverst på lista finner du Nederland, England, Wales, Argentina, Frankrike, Tyskland, Belgia, Canada, Sveits
Fra 100. plass og nedover finner du Qatar, Iran, Saudi-Arabia, Mexico, Marokko, Brasil og Kamerun. Resten av VM-landene ligger imellom.
Når du ser på statistikken for fengslede og drepte journalister finner Iran på topp fem av land som fengsler journalister og Brasil og Mexico på topp fem av lista på land som dreper journalister.
Og når du vet at det er tette koblinger mellom fotball og politikk i mange av landene som ligger i feil ende på disse indeksene, så er det ikke så stor forskjell på journalister som dekker det ene eller det andre.
Disse tallene kan gi en god pekepinn eller indikator på hvorfor journalister i noen land har vært tøffere i sin kritikk av Qatar og de politiske aspektene av VM enn andre og hvorfor det har vært mer folkelig opprør mot VM i Danmark, Nederland og Tyskland sammenlignet med Saudi-Arabia, Mexico, Qatar og Marokko.
Ligger et ansvar på privilgerte journalister
I den sammenheng syns jeg det hviler et spesielt ansvar på journalister som er privilegerte og som ikke risikerer så mye ved å stille kritiske spørsmål eller grave litt dypere sammenlignet med kolleger i andre land som enten ikke tør å stille kritiske spørsmål eller som risikerer livet for å avdekke sannheter.
Norske journalister og danske journalister har blitt fengslet når de har testet grensene i Qatar, fotballmagasinet Josimar har blitt truet med søksmål når de har publisert materiale som viser at Abdullah Ibhais (som jobbet som kommunikasjonssjef i VM-komiteen) ønsket å hjelpe migrantarbeidere, og som ble kastet i fengsel for sitt engasjement.
VG ble til og med fratatt en nominasjon til en journalistpris som skulle deles ut i Doha i Qatar. Årsak: de ønsketr ikke å reise til Doha for å være med på prisutdelingen.
Sikkerhetsvakten Malcolm Bidali ble også arrestert etter å ha blogget om migrantarbeideres situasjon i Qatar.
Hvorfor er ikke raseriet og engasjementet større blant norske, nordiske og europeiske journalister etter slike hendelser?
Og hvorfor går rettighetshavere som TV2 og NRK i Norge og tilsvarende rettighetshavere i nordiske og europeiske land med på å skrive under på kontrakter med FIFA der de begrenser bevegelsesfriheten når de er i Qatar?
FIFA opptrer jo som et land nederst på indeksen hos Reportere uten grenser. Og det aksepterer vi sånn helt uten videre?
Den danske journalisten og dokumentarfilmskaper Niels Borchert Holm skrev en kronikk i Politiken før VM med tittelen Vil I sælge ud af journalistiske grundprincipper for en fodboldturnering, DR og TV 2?.
Det han siktet til er avtalen som begrenset bevegelsesfriheten til rettighetshaverne og som de går med på når de gjør avtale med FIFA. Helt uten å stille spørsmål?
Borchert Holm ble selv arrestert i 2016 da han laget dokumentarfilmen The FIFA Family. A Love Story. Og han har senere laget filmen A World Cup Of Spies om hvordan Russland fikk VM i 2018 og nå sist Fotballhackeren om Football Leaks.
Hvor er protestene?
Hvorfor har vi ikke fått flere slike kronikker og innlegg fra journalister i Norge? Hvorfor har vi ikke fått flere protester? Hvorfor er det ikke noen som sier at nok er nok?
Dette dreier seg ikke om hva som er bra eller dårlig i Norge. Dette dreier seg om å sende signaler til andre deler av verden om at privilegerte journalister i Norge, Norden og Europa kjemper for kolleger i andre deler av verden.
Kolleger som ønsker å avdekke maktmisbruk, men som risikerer sitt eget liv når og om de gjør det.
