Den feigeste av dem alle er selvsagt FIFA-president Gianni Infantino som ikke bare har gitt Trump sin egen fredspris og sagt at FIFA vil gi 75 millioner dollar til Trumps Fredsråd, men som også har gått med på at Trump kan flytte kamper fra amerikanske byer etter eget forgodtbefinnende, hvis ikke politikerne i vertsbyene gjør som han vil. For å nevne noe.
Men rundt og under Infantino sitter det over 200 fotballedere som ikke sier et pip. Nada. Nothing. De tør ikke engang diskutere Trump i frykt for at Trump skal straffe dem, laget som er kvalifisert til VM eller tilreisende supportere hvis de sier noe feil eller gjør noe annet enn det dagsformen til Trump tåler.
Selv ikke når det går ut ordre om at supportere fra mange deltagerland IKKE får lov til å reise til USA under mesterskapet, sier de noe.
De sitter i idrettens elfenbenstårn, helt avsondret fra virkeligheten, og helt uten evne til å ta beslutninger som er til det beste for fotballen.
Det bør ikke bare gjøre oss trist, men også forbanna. Fordi den internasjonale fotballen nå er gissel for en gammel, farlig og utilregnelig mann som ikke tenker på noe annet enn seg selv, og som knapt husker hva han sa for noen øyeblikk siden. Og som har en FIFA-president ved sin side, som bare ler av det, og ser til tidenes mest inkluderende fotball-VM, med tidenes dyreste fotballbilletter.
Der var få som kunne forutse at vi skulle havne her, og mange håpet og trodde på at vi endelig skulle få et pusterom etter de katastrofale mesterskapene i Russland og Qatar. Sannheten er at det er verre enn noen gang.
Det kan vi skylde fotballedere og media for.
Fotballedere fordi de ga mesterskapene til Russland og Qatar, på mest korrupt vis, og fordi de ikke rettet opp feilen da dette ble avslørt.
Idrettsledere er flinke til å si at de ikke vil blande politikk og idrett, men tilfellene Russland og Qatar er premieeksempler på at jo mer du prøver å holde politikken utenfor fotballen (eller i hvert fall sier at du gjør det), jo mer politisert blir den.
Det som skjer er at organisasjonen, i dette tilfellet FIFA, gir bort makt og egne beslutninger til andre aktører, i dette tilfellet autoritære stater og diktatorer.
Og det som står igjen er en FIFA-president som heller soler seg i glansen av de autoritære lederne og som forråder egne regler og det lille som var igjen av moral i FIFA.
Jeg veit ikke om noen fotballedere bryr seg lenger eller har gitt opp, men vi har nå endt opp i en situasjon der det ser umulig ut å snu. Fra nå av vil diktatorene styre fotballen for all fremtid. Det er verdt å minne om at Saudi-Arabia skal arrangere fotball-VM i 2034.
Hvem bryr seg?
Medienes rolle må heller ikke undervurderes i denne sammenheng. Når det gjelder idretten har mediene stort sett sviktet sin maktkritiske rolle og unnlatt å grave og stille de vanskelige spørsmålene, og på den måten gitt makta i fotballen all verdens tid til å sko seg selv, heller enn å tjene fotballen. Og når det nærmer seg mesterskap blir også den lille fliken av kritiske fibre lagt til side.
I dag blir alt behandlet som underholdning: Trumps trusler med å utslette sivilisasjonen og kanskje bruke atomvåpen. Infantinos latterlige oppførsel under etableringen av Trumps Fredsråd eller framsnakking av presidentens fredsskapende evner. Det er ingenting å le av. Det er og bør ikke behandles som underholdning. Det er blodig alvor.
Idrettspolitikk.no og Josimar var de eneste norske mediene til stede på UEFA-kongressen i Brussel i februar 2026 (ved siden av TV2 som var der for å dekke Nations League-trekninga). Da var verken spørsmålet om Russland skal få komme tilbake til internasjonal fotball igjen eller Trumps rablende gale oppførsel tema og ingen ville fortelle oss hvor den røde linjen går, heller ikke Lise Klaveness.
Det eneste vi fikk høre var at NFF diskuterte forskjellige scenarioer, men ikke hva de scenarioene var, og at det var opp til politikere å vise vei om hva fotballen skulle gjøre. Den eneste bekymringen vi hørte var at de håpet at tilskuerne til mesterskapet skulle få være i fred.
Med andre ord total ansvarsfraskrivelse.
De eneste som faktisk har snakket om en rød linje er Danmark. Hadde Trump invadert Grønland ville det vært veldig vanskelig for Danmark å delta i sommerens fotball-VM. Det ville også satt andre NATO-land på prøve. Danmark greide ikke å kvalifisere seg til VM, så akkurat den røde linja bleknet fort.
Ledere i internasjonal fotball viser nå for åpent kamera at de ikke eier noen moral. De er mer opptatt av tynne elle tjukke røde linjer for å avgjøre marginale offsider, enn å sette en tjukk og lang rød strek ved trusler om folkemord og atomkrig.
For en som har fulgt internasjonal fotballpolitikk i flere år, er ikke dette eller overraskende, men det er like fullt forbanna trist.
Ikke bare bidrar de til at Trump kan legge Midtøsten og verdensøkonomien i ruiner, men også til å legge siste rest av troverdighet i grus.
#LES MER#
