I internasjonal landslagsfotball støter den rent sportslige logikken stadig oftere mot en kommersiell underholdningslogikk. Et eksempel jeg ofte har brukt er fra åttendelsfinalen mellom Portugal og Slovenia i EURO2024, som jeg så i Frankfurt.
Det var en spennende kamp som gikk til straffekonkurranse. Rundt meg var imidlertid svært mange langt mer opptatt av Cristiano Ronaldo enn av kampen. Det var ikke primært snakk om portugisere. Rett foran meg sto det for eksempel en gruppe østasiater.
Flere av dem fulgte Ronaldo med mobilkameraene sine mer eller mindre gjennom hele kampen, helt uavhengig av hvor ballen til enhver tid befant seg. Da Ronaldo brente et straffespark, var jeg ikke større enn at jeg lo godt og hånlig innvendig.
Men dette handlet ikke bare om at publikum fulgte Ronaldo. Arrangøren la også aktivt til rette for at han skulle være kampens hovedattraksjon. Jeg fant min plass på stadion en drøy time før avspark.
På det tidspunktet pågikk fortsatt kampen mellom Frankrike og Belgia, og den ble vist på den imponerende storskjermen som henger i taket på stadion i Frankfurt. Men noen minutter før slutt ble sendingen fra den dramatiske avslutningen avbrutt i et drøyt minutt. I stedet fikk vi se Ronaldo gå ut av Portugals spillerbuss.
Opprinnelig var Ronaldo en fantastisk fotballspiller som gradvis ble et populærkulturelt ikon. De siste årene har det vært motsatt, han er et ikon som også er en god fotballspiller. Mange mener at Portugal de siste årene har vært bedre uten Ronaldo på banen. Men det koster mye å sette ham ut.
Hva hadde østasiatene foran meg på tribunen husket av kampen om han satt på benken? Ville de betraktet seg som utsatt for et overgrep om de ikke fikk sett ham spille?
Disse spørsmålene ble aktualisert på nytt da Norge byttet ut nesten hele laget før den siste gruppespillkampen mot Frankrike. At Solbakken ville gjøre det slik etter seieren mot Senegal var tydelig annonsert, men det virket som mange egentlig ikke trodde på det. Norge har en av verdens største attraksjoner, Haaland, og så skal han ikke spille mot selveste Frankrike! Det er jo uhørt!
Flere erklærte at de var skuffet over at Haaland og Ødegaard ikke spilte. Det gjaldt ikke bare nordmenn, men også andre publikummere. Ganske mange tilskuere i slike turneringer er der ikke primært for å se hvem som vinner, de er der i jakten på å oppleve de aller største stjernene. De sliter med å akseptere at landslagssjefen kan plassere de beste på benken av strategiske grunner.
På sosiale medier har det, både før og etter Frankrike-kampen, vært nokså intense debatter om hva slags lag vi burde stilt med. Det fantes fornuftige sportslige grunner til at Norge burde stilt med sitt sterkeste mannskap i håp om å slå franskmennene, men det er underholdningsargumentene jeg er opptatt av her.
Blant de mer vittige – og derfor i og for seg gode – argumenter jeg har sett blant de sistnevnte, er at et landslag som profilerer seg som vikinger, ikke kan være bekjent av å måtte spare på kreftene i frykt for å slite seg ut. Ekte vikinger tar enhver kamp når den måtte dukke opp. Å sende utpå reservelaget er rett og slett feigt, og dermed ikke noe som sømmer seg i vikingkulturens moralske univers.
En slik holdning er forankret i markedsspråket, hvor det helst bør være et visst samsvar mellom profilen (vikingsymbolikk) og faktisk adferd. Enda mer interessante er imidlertid argumentene som peker på fotballen som underholdningsprodukt. I så fall er forventningen at det som tilbys skal stå i samsvar med publikums forventninger. I dette perspektivet er Ståle Solbakken like mye direktør for et eventbyrå som han er landslagssjef.
Solbakken selv anerkjenner et stykke på vei denne logikken, og sa at han hadde et snev av dårlig samvittighet overfor tusener av nordmenn som hadde reist for å se Norge-Frankrike, men som ble avspist med reservelaget. Men han er naturligvis primært landslagssjef, og lar dermed likevel sportslige hensyn trumfe et underholdningshungrig publikums forventninger.
Kanskje får Ronaldo spille mer for Portugal enn det sportslig sett er grunnlag for. Solbakken så at kampen mot Frankrike ville bli mesterskapets minst viktige for Norges del, og tok ut fra det sin velbegrunnede sportslige beslutning.
Men etter hvert som fotballen blir stadig tettere integrert i den globale underholdningsindustrien – FIFA drømmer jo om å erobre USA – vil spenningen mellom disse logikkene bare tilta. Skuffelsen over laguttaket var jo ikke avgrenset til dem som var i USA, den var sikkert betydelig også rundt omkring på steder hvor VM ble vist.
På forhånd hadde nok de fleste tenkt at kampen mot Frankrike ville bli selve høydepunktet i gruppespillet. Det var all grunn til å anta, eller frykte, at vi måtte ha med oss noe fra kampen for å være på den sikre siden. 6 poeng mot Irak og Senegal, var mulig, men ikke spesielt sannsynlig.
Derfor hadde folk blinket ut denne kampen i kalenderen. Den gikk jo til og med på et fornuftig tidspunkt, klokka ni på kvelden. Nå skulle det igjen jaktes på den euforien som folk husket fra 1998, og som enkelte nok også hadde erfart under Senegal-kampen. Men den siste var jo litt begrenset, i og med at klokka tross alt var fire på natta.
Så folk samlet seg på kafeer, på åpne plasser og arenaer, kort sagt på alle steder hvor det var en storskjerm. Mange var utsolgt lang tid i forveien. Vi var kommet til det foreløpig sportslige høydepunktet i mesterskapet. Det var bare én hake ved det hele. Norge var allerede klare for neste runde, og kampen var derfor i bunn og grunn av begrenset betydning. Folk hadde imidlertid planlagt for dette og insisterte hardnakket på at det skulle bli en stor fest. Så ble de altså avspist med B-laget.
I bokmålsordboka er ordet underholdning definert ved synonymer som atspredelse, moro eller tidtrøyte. Det er et helt sentralt omdreiningspunkt for det meste av dagens populærkultur. Atspredelse er det som får tankene bort fra livets viderverdigheter. Etter en hard dag på jobben ønsker man gjerne å koble av og oppleve noe man kan slappe av med. Å ha det moro er vel noe de fleste ønsker med jevne mellomrom.
Folk som er sterkt engasjert i fotball, vil imidlertid være enige i at slike beskrivelser er langt unna å treffe bakgrunnen for interessen. Å se fotball handler for disse slett ikke om avkobling, det handler om tilkobling. Det er ikke atspredende, tvert imot øker pulsen. Nervene er på høykant.
At fotball er underholdning, er en av vår tids største misforståelser. Det var denne misforståelsen som gjorde at jeg gikk glipp av et par av de spennende avslutningsminuttene mellom Frankrike og Belgia for to år siden, fordi jeg skulle underholdes av å se Ronaldo gå av spillerbussen.
Det er også underholdningsdiskursen som gjør at folk med en viss rett ble fornærmet over at de ikke fikk se Haaland og Ødegaard mot Frankrike. Og det er underholdningsdiskursen som gjør at FIFA i all sin galskap har bestemt seg for å gjøre hydration break til et fast innslag, helt uavhengig av hva termometeret sier om behovet.
De fleste tegn i tiden peker i retning av at presset fra denne logikken bare vil øke. Derfor bør Norge være stolte over å ha en landslagssjef som tenker innenfor en strengt sportslig ramme. Hvorvidt det var et riktig sportslig valg å hvile hele førstelaget er et annet spørsmål, som vi aldri vil få svar på.
#LES MER#
