– Det er en glede å se dere her på Slottet, sa kongen til det norske herrelandslaget i fotball og støtteapparatet, 13. juli 2026.
Dette sa han på det som skulle bli hans siste mottagelse på Slottet, og det ble kanskje en av hans fineste mottagelser noen gang.
Bildet av ham sittende på en krakk med tårer i øynene, i ærbødig samtale med landslagstrener Ståle Solbakken, før talen han holdt for de hjemvendte heltene fra USA, oppsummerer ikke bare sommerens nasjonale høydepunkt, men også Kongens genuine sportsinteresse og anerkjennelse av store idrettsprestasjoner.
Fotballpresident Lise Klaveness takket Kongen for at de fikk komme på besøk på Slottet.
Da svarte han:
– Vi ble takket av fotballpresidenten, men det er jo vi som skal takke for det vi har opplevd. Dere kommer til å merke det når dere kommer ut at dette har vært en begivenhet som Norge setter pris på. Som vi alle setter pris på.
Han var oppriktig stolt, rørt og glad for å møte de norske fotballheltene i sitt hjem, en gjeng med fotballspillere som fikk hele verden til å ro.
Rett etterpå satt 100.000 på Slottsplassen og nedover Karl Johan sammen med landslaget og rodde, mens kronprins Haakon slo takten på tromma.
Nå senker roen seg over Slottsplassen som fylles med blomster, tårer og støtteerklæringer til minne om en folkekjær konge. Den folkekjære monarken har lagt inn årene, og Haakon må stake ut sin egen kurs som Norges nye konge.
Kong Harald har selv hatt et unikt idrettsliv og har fulgt, vært med på eller vært tilskuer til de fleste norske idrettsprestasjoner etter andre verdenskrig.
Han var bare ti år da han konkurrerte som seiler for første gang. I 1947 fikk han sin egen båt av bestefaren, kong Haakon, og seilingen skulle følge ham resten av livet.
Sammen med sine mannskap ble han som kronprins verdensmester i bane- og havseilas i 1987, og som konge europamester i havseilas i 2005 og VM-seier i Sira Cup i 2008. Kong Harald har vært konkurranseseiler nesten hele livet, fra sin første konkurranse i 1946 og frem til 2022, da han erklærte at tiden som konkurranseseiler var over. Han ønsket ikke å sitte i båten hvis han ikke kunne bidra på trening eller konkurranse. Han var tross alt ingen fritidsseiler. Da var han 85 år.
I 1962 ble Harald styremedlem i Kongelig Norsk Seilforening (KNS), og i 1966 ble han formann i KNS. Kongen bidro sterkt i arbeidet med å samle det norske seilmiljøet i Norges Seilforbund i 1970, der Kongen ble forbundets første formann.
Han representerte Norge i OL i Tokyo i 1964, Mexico i 1968 og München i 1972. I Tokyo i 1964 var han norsk flaggbærer under åpningsseremonien.
Han har også vært trofast gjest på cupfinaler i fotball for kvinner og menn, og en av de mest iherdige og entusiastiske tilskuerne på NM på ski, gledet seg alltid stort på Landsskytterstevnet, og du kunne alltid se smilet hans gjennom tåka i Holmenkollen.
Og var han ikke til stede under OL der norske utøvere kjempet om medaljer, satt han oppe om natta og fulgte med på TV.
I Ski-VM i Oslo i 1982 var han som kronprins leder av hovedkomiteen. For Lillehammer-OL i 1994 var han æresformann i organisasjonskomiteen (LOOC), og som konge åpnet han lekene 12. februar 1994. Kronprins Haakon tente OL-ilden.
I 2007 ble han og dronning Sonja tildelt Holmenkollmedaljen, norsk skiidretts høyeste utmerkelse. Medaljen var en heder fra Skiforeningen for kongeparets mangeårige interesse og engasjement for Holmenkollrennene. Harald fikk dermed den samme medaljen som faren, kong Olav, hadde fått i 1968, men til forskjell fra sin far, hadde han selv aldri vært konkurranseskiløper, men fikk utmerkelsen for sin livslange støtte til og kjærlighet for skiidretten.
I 2011 fikk han Idrettsgallaens hederspris for sitt store engasjement og sin tilstedeværelse for idretten på alle nivåer, og 2025 fikk han Idrettsforbundets æresmedlemskap. Æresmedlemskap er NIFs høyeste utmerkelse og kan tildeles tillitsvalgte som har gjort et særlig fortjenstfullt arbeid, over tid og på flere plan i norsk idrett og vedkommende må gjennom sitt arbeid ha vist forankring og holdninger i NIFs verdier.
Kong Harald var beskytter for Norges idrettsforbund og Det frivillige skyttervesen.
Det er et vell av historier om kongen som illustrerer hvor glad han var i idretten, hvor nært han sto idretten, og hvordan han greide å sette seg inn i prestasjonene og ofrene til idrettsutøverne, fordi han hadde vært der selv.
Et av de ferskeste og mest illustrerende eksemplene er den varme og kunnskapsrike samtalen han hadde med Karsten Warholm og treneren Leif Ove Valnes på Kongsgården på Bygdøy, sommeren 2020.
Der stilte Warholm opp i shorts for å snakke med en annen toppidrettsutøver med lenger fartstid og som han beundret stort.
– Du er heldig da. Korte bukser og greier, påpekte Kongen lattermildt.
Et bevis på hans lune og folkelige humor, og som har bidratt til benevnelsen folkekonge.
Men Warholm fikk også gode råd fra Idrettskongen, eller kanskje en kongelig ordre, basert på kongens egen erfaring med viktige konkurranser.
De snakket om OL i Tokyo, som etter planen skulle gå den samme sommeren (men som ble utsatt ett år på grunn av korona), og kongen ga et krystallklart råd basert på sin egen idrettserfaring, nettopp i Tokyo 56 år før.
– Jeg var flaggbærer der. Det var et mas, sa kong Harald.
Kong Harald var overbevist om at Warholm ville få æren om han ønsket det, men frarådet ham fra å i det hele tatt vurdere det.
– Det er ikke lurt. Det er en lang dag om man skal ha flagget. Det var gøy å gjøre det. Det var første gangen, og det er en ære. Men vi skulle konkurrere dagen etter, så det var ikke lurt, utdypet han.
– Så ikke bær flagget, gjentok kongen.
– Så Kongen tilgir meg om jeg takker nei?
– Jeg tilgir deg, for jeg er helt sikker på at du blir spurt. Det er noen som skal løpe 1500 meter, og det er vel siste øvelse, så de kan få flagget, sa Kongen lattermildt.
Kongen var god til å tilgi. Det har han vist de siste årene både når det gjelder idrettsutøvere og nær familie.
Og han var god til å trøste.
Det gjorde han også på Slottet da han tok imot fotballandslaget, som kom skuffet hjem etter kvartfinaletapet for England i fotball-VM. Og når det norske folk og alle idrettsglade nordmenn har fått tid til å bearbeide sorgen etter Kongens død, kan vi godt bruke Kongens ord til landslaget om ham selv.
– Men når dere får det litt på avstand, så er jeg helt sikker på at dere kommer til å si «njaaa, kanskje ikke så gæ’ærnt …».
Hvil i fred.
