Det burde egentlig ikke vært vanskelig å bli enig om et nytt vinter-OL i Norge: Norge er en vinter-OL-stormakt, det norske publikum liker å se på vinter-OL, Norge er et rikt land og når store arrangementer kommer til Norge stiller nordmenn helhjertet opp (uansett hvor negative vi har vært i forkant). Men slik er det ikke.
Det er ganske utrolig å høre at Telemark-initiativet ikke en gang har gjort et overslag av hvor mye penger et OL til Telemark og omegn vil koste, når vi vet at penger var det som stoppet Oslo-OL. Og det er lite tillitsvekkende å høre OL-tilhengere snakke om IOCs reformprogram Agenda 2020, som åpner for å spre lekene utover et større geografisk område og velge ut øvelser som står ekstra sterkt i den norske befolkningen (som for eksempel skiflyging i Vikersund), når de må bygge nye anlegg og ny infrastruktur helt fra bunn. Det er rett og slett latterlig. Telemark-initiativet virket mer som et tiltak for å fremme vinterturismen i Telemark enn som et reelt initiativ til å få OL til fylket.
For det skal mer til enn å henvise til Sondre Norheim for å få OL til Telemark og Norge. Det kreves en realitetsorientering og et politisk overblikk som sørger for å bilegge lokale stridigheter og regional konkurranse og som evner å se OL i et større perspektiv enn at Norge skal komme et skakkjørt IOC til unnsetting.
For dette er realitetene i OL-saken i dag:
- Idrettsstyret i NIF bestemte 31. august 2017 å legge OL-planene i skuffen fordi de mener at det er det politiske miljøet som må komme med et initiativ om en ny OL-søknad. (I dette styret sitter også en representant fra Telemark.) Det initiativet kommer de aldri til å få slik den politiske situasjonen er i dag.
- En OL- søknad må komme fra grasrota i idretten, ikke fra politikerne, sa statsminister Erna Solberg til meg da jeg intervjuet henne om en mulig norsk OL-søknad i forkant av årets stortingsvalg. Samtidig er Stortinget i dag utrolig nok IKKE negativ til en norsk OL-søknad. I en undersøkelse som jeg gjorde blant alle partiene i forkant av stortingsvalget var det bare to partier som var negativ til en ny OL-søknad (Frp og Rødt), mens de andre var på linje med Erna Solberg og ville ikke ta stilling før det kom et initiativ fra grasrota i idretten. For å illustrere dette kan vi sitere Miljøpartiet de grønne: «Vi har ikke tatt stilling til om bør Norge søke vinter-OL i kommende stortingsperiode, og vil åpent vurdere de initiativ som norsk idrett fremmer. Skulle idretten fremme forslag om et reelt økologisk og sosialt bærekraftig OL, gjerne i samarbeid med andre nordiske land, mener vi at det kan være et positivt bidrag som vi vil vurdere seriøst», sa politisk rådgiver Hallvard Surlien.
- Norge har hatt to utmattende OL-saker (Tromsø 2018 og Oslo 2022) på kort tid noe som utrolig nok har fått store deler av det norske folk til å bli negative til OL og sørget for at de nordligste fylkene i Norge aldri kommer til å bli med på en OL-fest så lenge de ikke får innflytelse på prosjektet. En av de viktigste grunnene til at Tromsø 2018-prosjektet gikk i vasken og skapte ondt blod mellom landsdelene var at flere norske byer kjempet om å få OL. I en teknisk rapport (Martinsen-utvalget) ble Oslo rangert foran Tromsø, men da Tromsø ble Norges kandidat valgte Idrettsstyret å avlyse Tromsø-OL med å begrunne det med for store samfunnsøkonomiske kostnader. Inntrykket om at sentralmakta ikke unner utkant-Norge noen ting blomstret for fullt da Oslo ble OL-kandidat ikke lenge etterpå.
- Etter at Oslo 2022 ble lagt på is har Lillehammer utredet muligheten for å arrangere et nytt OL (basert på erfaringene fra OL i 1994 og ungdoms-OL i 2016), Bergen og Voss har meldt seg på i diskusjonen og nå sist Telemark. Når vi kjenner bakteppet til hvorfor det var så vanskelig å skape entusiasme for OL i Norge for tre-fire år siden er det nesten utrolig at man tror at disse mer eller mindre dårlig funderte framspillene vil skape ny OL-giv i den norske befolkningen. Tvert imot. Dette er mislykkede grasrotinitiativ og viser en idrettsbevegelse som ikke tar de politiske realitetene innover seg og en idrettsledelse som ikke har en plan for vinter-OL-nasjonen Norge.
Mange norske idrettsledere henviser til IOCs reformprogram Agenda 2020 når de skal skape entusiasme for et nytt vinter-OL i Norge. Agenda 2020 har vært en komplett fiasko for IOC. Målet var å redusere kostnadene til OL og på den måte få flere kandidater til å melde seg på. Kostnadsbiten for framtidige OL er ennå ukjent, men etter at reformprogrammet ble lansert i 2014 har det blitt færre søkere til OL, ikke flere.
Tidligere i høst valgte IOC Paris og Los Angeles til OL-vertskap i henholdsvis 2024 og 2028 fordi det var de to eneste kandidatene. Det kan hende at disse lekene blir mye billigere enn tidligere leker, men for IOC kan dette være slutten på en lang æra med makt og store inntekter fordi disse to byene kan gjøre nesten alt de vil uten at IOC kan bry seg. Los Angeles kan til og med trekke seg, hvis befolkningen i Los Angeles begynner å protestere. I verste fall betyr denne beslutningen at IOC forsvinner og med det også de olympiske leker slik vi kjenner det i dag.
Og det er paradoksalt nok fordi Agenda 2020 er et totalt mislykket prosjekt at en norsk søknad kan vinne fram og diktere IOC, så lenge OL fortsatt består ved neste korsvei.
Tidligere var det sånn at IOC kastet ut noen søkere i forskjellige evalueringsrunder og til slutt sto igjen med noen få utvalgte kandidater. Nå er situasjonen sånn at den som holder ut lengst får lekene.
Men først må man overbevise de norske politikerne. Da holder ikke å stå på Gaustatoppen å presentere et OL-luftslott i flau vind.
Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.