– Hvis dere skal sette fyr på et telt, så har dere lært det nå, sa presidenten i Basketballforbundet Jan Hendrik Parmann.
Det sa han etter at han og forbundet hans hadde trukket forslaget om å heve stemmeretten i idretten fra 15 til 18 år. Der møtte han stor motbør og det var derfor han trakk forslaget.
Dette var en av to saker som handlet om ungdommers rolle i idretten. Det andre var å redusere antall styrerepresentanter under 26 år fra to til én. Det forslaget ble nedstemt.
Det første forslaget fikk ingen støtte av Idrettsstyret, mens 26-årsforslaget var fremsatt av Idrettsstyret.
Motivasjonen for de to forslagene var forskjellig.
Begrunnelsen til Basketballforbundet var at mindreårige skal ha blitt «presset og brukt» av «voksne personer som ønsker å ‘kuppe’ årsmøter og få kastet for eksempel et styre, eller få gjennomslag for andre kontroversielle vedtak».
Basketforbundet skrev i begrunnelsen at «mindreårige skal ikke risikere å bli misbrukt som en brikke i for eksempel en maktkamp, etter press fra en trener eller en gruppering.»
Motivasjonen til Idrettsstyret for å redusere antall styremedlemmer under 26 år var en del av et ønske om å redusere antall styremedlemmer for at styret skal bli mer effektivt.
Tanken bak begge forslagene var sikkert gode, men det er også politisk ukorrekt i en bevegelse som stadig vekk fremhever at de er Norges største barne- og ungdomsorganisasjon og også har inkludering og medbestemmelse som viktige verdier.
På den andre side vitner det om at dem som kom med disse forslagene ikke helt har lest garderoben og at yngre og yngres støttespillere faktisk begynner å få mer makt i organisasjonen.
I debatten om stemmerett ble Parmann ettertrykkelig satt på plass, spesielt av unge delegater på idrettstinget.
Mest applaus fikk Ingeborg Wåge Møgster, 17 år gammel delegat fra Vestland idrettskrets.
Hun sa blant annet at:
– Idretten har allerede utfordringer med frafall blant ungdom. Vi trenger mer engasjement – ikke mindre. Fjerner dere stemmeretten vår, sier dere i praksis: «Du er viktig – men ikke viktig nok til å ha en stemme».
Fortsatt er de under 18 år viktige også i medlemsdemokratiet i idretten.
Begge forslagene føyer seg inn i en større debatt vi har erfart om idrettsdemokratiet i Norge de siste par årene, slik vi for eksempel har sett i VAR-debatten i fotballen. Den dreier seg om representasjon.
Tilhengerne av VAR har argumenterte på samme måte som Basketballforbundet, for eksempel at supportere som kun er interessert i enkeltsaker mobiliserer for å overprøve styret. Men da har ikke alder vært et argument.
Basketballforbundet argumenterer med at 15-18-åringer har for liten kunnskap og er sårbare for manipulering.
Spørsmålet da er hvordan denne aldersgruppen skal få mer kunnskap hvis de blir utestengt fra å stemme.
Og er dette et stort problem?
Det man har erfart i VAR-debatten er at supportere, som tidligere sto på utsiden, har engasjert seg mer i demokratiske prosesser og brydd seg om klubbdrift. I de fleste tilfeller har det gått bra. Det gjør det også om man tar unge på alvor og gir dem en mulighet.
Manipulasjon motvirker man med god klubbdrift, demokratiopplæring og åpenhet.
Ikke bare er NIF Norges største barne- og ungdomsorganisasjon, men de skilter også med at de er den største demokratiske organisasjonen.
På den måten var ungdomsdebattene på årets Idrettsting god og etter alle solemerker var det riktig å trekke forslaget om å øke stemmerettsalderen og stemme ned reduksjonen i antall 26-åringer i Idrettsstyret.
Fyr i teltet kan noen ganger være en god ting.
