Lørdag morgen våknet amerikanerne opp til en merkelig virkelighet: UFC-sjef Dana White – en mann som har gjort karriere av å ligge i konflikt med mediene, og som ble filmet mens han slo kona si på en nattklubb i Mexico – hadde tilsynelatende fått tilbud av Donald Trump om jobben som pressesekretær for Det hvite hus.
«Jeg er glad for å kunne kunngjøre at den store Dana White, en voldelig fighter og kriger, har fått tilbud om jobben som pressetalsmann for USA», skrev Trump på Truth Social lørdag. Han ba samtidig White om å ta med seg flere profilerte UFC-utøvere som assistenter.
«Dana vil bli en pressetalsmann uten sidestykke. Dana, vær så snill, ta jobben!»
I begynnelsen var det uklart om Trumps tilbud var alvorlig ment. White publiserte imidlertid en Instagram-story der han sto bak talerstolen i presserommet i Det hvite hus. «Videre til neste kapittel», sto det i bildeteksten, selv om det så ut til å være ment som en spøk. CNN meldte senere, med henvisning til en kilde med kjennskap til UFC-sjefen, at White hadde takket nei til tilbudet.
Ved mellomvalget tirsdag mistet Republikanerne kontrollen over begge kamrene i den amerikanske Kongressen. Demokratene sikret seg minst 40 nye seter i Representantenes hus og sju seter i Senatet.
Resultatet blir oppfattet som en dom over Trump, som har blitt svært upopulær på grunn av krigen han fører i Iran, håndteringen av Epstein-dokumentene og det at han har gitt ICE fullmakt til å kidnappe og drepe amerikanske borgere og personer bosatt i USA.
For lesere av mine tidligere kommentarer kommer Trumps beundring for White neppe som noen overraskelse. De to har hatt et gjensidig fordelaktig forhold i over ti år. White har drevet valgkamp for Trump under tre republikanske landsmøter og på et tilsynelatende endeløst antall valgkamparrangementer.
Han har vært en fast gjest om bord på presidentflyet Air Force One og produsert en propagandadokumentar om Trump med tittelen Combatant-in-Chief. Dette er et skamløst eksempel på hvordan UFC utnyttet sitt eget apparat for å påvirke publikum i Trumps favør.
Det er også verdt å merke seg at Trump og White har mye til felles, blant annet en felles motvilje mot mediene.
I 2020 publiserte UFC en video rettet mot mediene og journalister som kritiserte Whites beslutning om å arrangere kamper i den tidlige fasen av koronapandemien. Videoen, som UFC siden har fjernet, var lite annet enn et propagandainnslag: En montasje av journalisters ansikter med ordet «FEIL» skrevet over dem, overskrifter og sitater tatt ut av sammenheng, samt klipp der White kom med uttalelser som «Jeg gir meg faen ikke», mens orkestermusikk spilte i bakgrunnen.
«Jeg er ikke redd for mediene», sa White i videoen. «Hvorfor skal noen lytte til mediene? Hvem er disse menneskene? Hva gjør dem til eksperter? Hva har de egentlig oppnådd?»
UFCs hardhendte mediehåndtering, som blant annet kommer til uttrykk gjennom Whites aggressive utbrudd mot journalister, er en del av organisasjonens strategi for å kontrollere journalistene og dermed også fortellingene som omgir bestemte arrangementer.
Fordi journalister som dekker UFC-arrangementer hele tiden risikerer å få presseakkrediteringen trukket tilbake, vegrer de seg for å stille kritiske spørsmål som kan stille UFC i et dårlig lys. Dette gjelder blant annet temaer som fagorganisering, utnyttelse av utøverne og UFCs forbindelser til flere autoritære regimer rundt om i verden.
Gjennom hele Trump-æraen har UFC omfavnet rollen som MAGA-bevegelsens sportslige forlengede arm.
Trump har ofte vært til stede på UFC-arrangementer, der han har pleiet forholdet til utøverne og brukt deres støtte til å fremstille seg selv som en sterk mann. Han har tatt til seg UFC-kulturens machoimage, sinne og sans for spektakulære show for å fremme sin politiske agenda og beholde makten.
Dette ble særlig tydelig i kjølvannet av opprøret 6. januar.
Da Trump sto overfor en historisk riksrettssak nummer to og økende kritikk for sin rolle i å oppildne til stormingen av Kongressen, fant presidenten et fristed i UFC. Organisasjonen ble en viktig plattform for hans retur til offentligheten.
UFC-arrangementene ga Trump muligheten til å vise seg frem for store folkemengder med en overveiende konservativ orientering. Han ble ofte møtt med applaus og jubel.
Disse arrangementene gjorde det mulig for Trump å fremstille seg selv på nytt som en populær og motstandsdyktig skikkelse, til tross for motreaksjonene. Det spilte en betydelig rolle i å redde omdømmet hans blant egne tilhengere i tiden frem mot valget i 2024.
Det var her Trump for alvor begynte å forstå UFCs kulturelle gjennomslagskraft og organisasjonens innflytelse over unge, politisk apatiske menn i en verden etter covid-pandemien. Han red på denne bølgen helt tilbake til Det hvite hus i 2024.
Siden den gang har UFC blitt rikelig belønnet for sin lojalitet. Ikke minst ved å bli den første profesjonelle idrettsorganisasjonen som fikk arrangere et stevne i Det hvite hus. UFC har inngått en formalisert samarbeidsavtale med det amerikanske utenriksdepartementet for å sette i gang initiativer innen sportsdiplomati, samt en avtale med FBI om å begynne opplæring av føderale agenter.
Dette er ingen tilfeldighet. UFC fremstiller seg selv som et meritokrati – en arena der den tøffeste vinner og bestemmer. Det er nettopp en slik verden Trump ønsker å være en del av. Hvorvidt tilbudet om å ansette White som pressetalsperson var alvorlig ment, er egentlig underordnet. For Trump var det et signal om at han ikke lar seg affisere av den politiske maktforskyvningen i Washington, og at han står fast ved sin konfronterende tilnærming til politikk.
UFC befinner seg imidlertid i en meget spesiell situasjon. Organisasjonens eier, Ari Emanuel, er en mektig Hollywood-profil og demokratisk støttespiller. Han vil sannsynligvis støtte broren Rahm, som er demokrat, dersom han bestemmer seg for å stille som presidentkandidat i 2028. Selv om Emanuel har bidratt til å styre UFC i en mer høyreorientert retning det siste tiåret for å maksimere inntektene og den kulturelle innflytelsen, forstår han trolig at MAGA-bevegelsens dager er talte.
UFC var mindre aktiv enn vanlig i valgkampen for MAGA-bevegelsen under årets mellomvalg. UFC-sjef Dana White var for første gang under Trumps presidentskap fraværende fra valgkampen. Det var også færre UFC-utøvere enn ved tidligere valg som stilte seg til disposisjon i valgkampanjer.
I stedet måtte Trump hente inn personer som den voldtektsdømte Mike Tyson og influenseren, som senere ble kjendisbokser, Jake Paul, for å mobilisere velgerne.
Likevel ser det ut til at Det hvite hus ikke har noen intensjon om å gi slipp på UFC. Organisasjonen har formalisert samarbeidsforhold med både utenriksdepartementet og FBI. At Trump i det hele tatt trakk frem Whites navn som kandidat til en av de mest krevende stillingene i det amerikanske politiske landskapet, etter et katastrofalt mellomvalg, tyder dessuten på at presidenten har til hensikt å satse enda sterkere på sin politiske filosofi om at «makt gir rett».
For å omskrive et gammelt ordtak: «When the going gets tough, the tough call up their favourite fight promoter».
Først publisert på Sports Politika under tittelen «The UFC helped bring Trump back once. Now he needs it again.»
Neste år kommer Karim Zidan med bok om blant annet MMA og UFCs tette koblinger til Donald Trump:
