Etter å ha lest innleggene til Jan Ove Tangen og Lisa Mari Watson kan vi tolke det slik at begge mener at fordeling og forvaltning av spillemidler til anlegg er i utakt med tiden. Dette er et synspunkt vi deler og som vi ønske rå utdype.
Siden den første fordelingen av overskuddet fra Norsk Tipping i 1948 har over halvparten av spillemidlene blitt brukt til å finansiere bygging av idrettsanlegg. Siden årtusenskiftet har over halvparten av spillemidlene til idrettsanlegg blitt brukt til å bygge idrettshaller, svømmehaller og fotballanlegg.
En rekke studier viser at bygging av flere anlegg ikke nødvendigvis fører til flere anleggsbrukere.
Et viktig poeng i innlegget til Jan Ove Tangen er at det er en mangelfull bruk av forskning når det gjelder politikkutforming på anleggsfeltet.
Det handler ikke minst om dagens forvaltning og fordeling av spillemidler til anlegg: hvordan anlegg utformes og tilrettelegges har stor betydning for inklusjon og eksklusjon.
Det er åpenbart at bygging av flere hoppbakker neppe vil inkludere flere aktive, mens mange vil hevde at anleggsdekningen i befolkningen er for dårlig når det gjelder fotballanlegg og idrettshaller.
Det er særlig i forhold til det siste punktet at Jan Ove Tangen etterlyser en mer forskningsbasert tilnærming.
Hans påstand er at dersom spillemidler til anlegg forskyves fra organisert til egenorganisert aktivitet vi det svekke den norske idrettsmodellen, men utdyper ikke nærmere på hvilke måter.
Vi har forsket på temaet anlegg og aktivitet i 35 år og vært opptatt av anleggsbruk, organisering og aktivisering i den norske voksne befolkning. Vi ønsker derfor å komme med noen innspill til debatten.
Vi vil knytte to kommentarer til tematikken; det første gjelder hvordan bruken av idrettsanlegg som er finansiert av spillemidler brukes og det andre som vi vil peke på er økningen i andelen som trener og mosjonerer på fritiden.
Monopol på spillemidler
Selve limet i den norske idrettsmodellen er finansiering, forvaltning og fordeling av spillemidler til anlegg og organisasjon.
En norsk idrettsmodell som er blitt økonomisk sterkere gjennom økt spilleomsetning, innlemmelse av flere statlige spill i Norsk Tipping og en stadig høyere tippenøkkel. Dette betyr at en stadig større andel av overskuddet fra de statlige spillene går til organisering av aktivitet, hovedsakelig gjennom NIF, og til utbygging av en idrettslig infrastruktur som i stor grad er knyttet til den medlemsbaserte idretten.
Sett i et lengre perspektiv kan vi si at NIF har hatt et slags monopol på spillemidler. Gjennom en slik fordeling og forvaltning av spillemidler har NIF vært en slags garantist for implementering av den statlige idrettspolitikken: idrett og fysisk aktivitet for alle.
Leder for Tverga Lisa Mari Watson peker på et økende behov for anlegg som er tilgjengelig for alle. Bygging og utforming av idrettsanlegg bør i større grad speile befolkningens aktivitetsmønster.
Kjetil A. Bakke skriver i sitt innlegg at organisert idrett i Norge er mer enn konkurranse og prestasjon. «Anleggene står ikke tomme – de er etterspurt av lokalbefolkningen.» Det er åpenbart at det er ulike virkelighetsforståelser av anleggenes betydning.
Vi har gode data om anleggsbruk i den norske voksne befolkning tilbake til 1997 som viser at bruken av tradisjonelle idrettsanlegg har sunket i perioden fram til 2023.
Ser vi på de to anleggstypene, fotballanlegg og idrettshaller, som har mottatt de største andeler av spillemidler i perioden, er tilbakegangen markant.
«Joda, enkelte idrettsanlegg er bygget for konkurranseformål, men norsk idrett er i sin natur en breddebevegelse, der fellesskap, mestring og deltakelse for alle står i sentrum», skriver Bakke.
Dersom vi tolker dette slik at anleggene aktiviserer oppover i aldersgruppene stemmer ikke dette med terrenget: tradisjonelle idrettsanlegg brukes i hovedsak av de mellom 15-25 år.
Vi ser at noen anleggstyper har fått økt oppslutning i perioden. Det er stadig flere eldre som bruker turstier, men dette er jo en anleggstype som bla. er finansiert av en liten andel spillemidler som forvaltes av friluftslivsorganisasjoner.
Flere trener ofte og mer intenst
Dette skyldes ikke minst at det i befolkningen siden tusenårsskiftet har funnet sted store endringer i valg av aktiviteter, organiseringsform og anleggsbruk. Det er en økende andel i befolkningen som trener og mosjonerer på fritiden, ikke minst har vi sett at økningen er stor innen egenorganisert idrett og private helsestudio, mens aktivisering i idrettslag har gått markant tilbake.
Mens det for 25 år siden var dobbelt så mange som hadde idrettslaget som sin viktigste treningsarena sammenliknet med private helsestudio, så er situasjonen motsatt i 2023.
Økningen i antall aktive skyldes ikke minst at det er blitt flere kvinner og eldre som trener og mosjoner. Kjetil A. Bakke mener at den organiserte idretten har gode forutsetninger for å aktivisere eldre. «Vi har også erfart at organisert idrett er spesielt viktig i møte med en aldrende befolkning. Organisert idrett kan fungere som en inngangsport til sosial og fysisk aktivitet blant eldre».
Følger vi trendene fra tusenårsskiftet og frem til i dag ser vi at idrettslagene aktiviserer færre oppover i aldersgruppene, men det mest oppsiktsvekkende er at andelen mellom 15-25 år som hadde idrettslaget som sin viktigste organisasjonsform er halvert i perioden.
Det er ikke bare de eldre som trener på private helsestudio og egenorganisert, men endringene gjelder i stor grad også for de mellom 15-25 år, særlig kvinner. Ser vi på et samlet aktivitetsbildet er en av 10 aktive i idrettslag, de ni andre trener og mosjoner enten på private helsestudio eller egenorganisert.
Noe forenklet kan vi si at den nye bredden har vokst frem utenfor den organiserte idretten. Data tilbake til 1985 viser at aldri før har så mange i befolkningen trent så hyppig og intenst på fritiden, men hovedsakelig i fysisk aktivitet som foregår innendørs i private helsestudio eller utendørs i naturpregede omgivelser.
Den norske idrettsmodellen er allerede svekket
Det er en slags forståelse innen organisert idrett at toppidrett skaper breddeidrett og breddeidrett skaper toppidrett. Deltakelse forståes som noe enhetlig, som en familie hvor ting henger sammen.
Det er grunn til å spørre om dette ikke mer er en tenkemåte, en bruk av symbolsk makt, enn en beskrivelse av virkeligheten.
Vi mener at mangelfull bruk av forskning i politikkutformingen vil bety at man i mindre grad evner å tenke nytt når det gjelder anleggspolitikken.
Noen frykter at dersom spillemidlene til anlegg forskyves kraftig fra organisert til egenorganisert aktivitet, risikerer vi å svekke den norske idrettsmodellen. Spørsmålet er om ikke den norske idrettsmodellen allerede rent faktisk er svekket.
Det er etter vårt syn gode empiriske og strategiske grunner til at forvaltning og fordeling av spillemidler til aktivitet og anlegg bør inkludere flere ulike aktører som bidrar til å organisere og aktivisere befolkningen. Ikke minst gjelder dette det offentlige og friluftslivsorganisasjonene.
Kolbjørn Rafoss
