Det er ingen hemmelighet at FIFA-president Gianni Infantino misliker pressen sterkt. Den timelange tiraden han holdt i forkant av fotball-VM i Qatar er legendarisk.
Da skjelte han ut pressen etter alle kunstens regler og kalte oss blant annet for rasister fordi vi hadde kritisert Qatars behandling av migrantarbeiderne.
Og vi fikk en hårføner etter FIFA-kongressen i Kigali i Rwanda i 2023, da han retorisk spurte «I don’t understand. Why are you so mean?». Han er og, vi er onde. Dette var den siste pressekonferansen han holdt etter en kongress.
Etter det har de fleste møtene med pressen vært i Det hvite hus og sammen med Donald Trump.
Allerede i 2018, i Trumps første presidentperiode, ga Infantino Trump et rødt kort i gave, som de sammen humoristisk ga til pressen. Det var ikke morsomt ment. De mente alvor.
I Kigali i 2023 fortalte Lise Klaveness til Idrettspolitikk.no om fryktkulturen hun opplevde i FIFA. Da hadde hun i ett år vært isolert i FIFA-land, på grunn av talen hun holdt på FIFA-kongressen i Doha i Qatar. Dette gjentok hun til VG i forbindelse med kongressen i Vancouver.
– Det er en fryktkultur her, og jeg tror ikke den er koblet til hvem som er FIFA-president akkurat nå. Det er slik det blir når man ikke er opptatt av å implementere en involverende kultur, sa hun til VG.
Uformelt kan delegater fortelle både det ene og det andre om Gianni Infantino og Donald Trump, men de våger aldri å si det for åpen mikrofon eller la oss sitere dem. En delegat som Idrettspolitikk.no snakket med mente at det aldri kom noe positivt ut av å være åpen og ærlig.
De siste FIFA-kongressene har pressen blitt passet godt på. For noen få år siden kunne pressen gå fritt blant delegatene både før og etter kongressen.
Nå passer FIFA og alle mediefolkene til FIFA (med de hvite adidas-skoene) på at vi ikke nærmer oss delegatene og blir nesten holdt i hånda og leid rundt for at vi ikke skal komme i kontakt med dem de ikke vil at vi skal komme i kontakt med.
Og har vi et spørsmål, må vi sende en epost, selv om den personen vi ønsker kontakt med, står rett ved siden av oss. Eposter vi aldri får svar på.
Kongressen i Vancouver og det forstående VM-et i Canada, USA og Canada har trukket en del journalister fra disse landene til årets kongress, journalister som aldri har dekket FIFA på denne måten før, noen av dem heller aldri skrevet om eller dekket sport før de kom.
De rister på hodet, kaller det absurd og mener det ligner på en krysning av diktatur og barnehage. Hva er de redd for, spør de? Hva slags selvbilde har de?
Ja, si det. Et eller annet frykter de, i hvert fall. Og selvbildet ligner det diktatoren har.
Frykten og holdningen til pressen siver nedover i systemet. Flere og flere fotballpresidenter nekter å snakke med pressen fra landet de kommer fra.
En av dem som var åpen for bare noen få år siden, den tyske fotballpresidenten Bernd Neuendorf, og som blant annet til Idrettspolitikk.no ga sin fulle støtte til Lise Klaveness etter talen i Doha i 2022 nekter å la seg intervjue av tysk presse her i Vancouver. Han svarer ikke på noen spørsmål fra tysk presse og går omveier for å slippe å komme i nærkontakt med sine landsmenn.
Slik har den danske presidenten Jesper Møller holdt på i årevis. Og slik oppførsel blir mer og mer vanlig i andre forbund.
Den norske fotballpresidenten Lise Klaveness er mer åpen de fleste i hennes posisjon. Hun stiller opp og svarer på de fleste spørsmål. Men også der i gården har man begynt å rasjonere. Både tysk og amerikansk presse har fått avslag på intervjuforespørsler her borte, med forskjellige begrunnelser.
Om det er tilfeldig, om dette dreier som å få ro og fred i forkant av mesterskapet til sommeren eller om det en ny strategi er usikkert.
Men det legges merke til, og flere internasjonale journalister som har sett på Klaveness som et lyspunkt midt i det demokratiske mørket i FIFA-land begynner å lure.
Presset økonomi i de fleste medier gjør at det blir stadig færre journalister med et kritisk blikk kommer på kongresser som dette. Samtidig gjør FIFA det stadig vanskeligere for dem som fortsatt henger i tauene.
Aldri har det vært mer penger og makt i idretten. Aldri har behovet for kritiske journalister vært til stede. Aldri har det vært vanskeligere å få tilgang eller informasjon.
Dette er ikke bare et demokratisk problem i fotballen. Det er også et demokratisk problem for resten av samfunnet, blant annet fordi stater er så tett involvert i fotballen og idretten for øvrig.
Når slike tendenser siger inn i land og forbund som vanligvis har stått opp mot diktatur og autoritære tendenser er vi på en farlig vei.
Hvor lenge kan dette vare? Hvor lenge orker de få som holder på med dette å fortsette?
#LES MER#
