Annonsere på Idrettspolitikk - her er annonseinfo
Annonsere på Idrettspolitikk - her er annonseinfo

«Kulturdepartementet er verstingen når det gjelder bruk av forskning i utformingen av idrettsanlegg»

KRONIKK: Det er skuffende hvor lite forskning som ligger til grunn for debatten og utformingen av hvilke idrettsanlegg vi trenger i Norge. Grunnleggende forskning som finnes om dette nevnes eller brukes stort sett ikke. Striden foregår mellom den organiserte og den egenorganiserte idretten der den organiserte idretten stort sett går av med seieren.

Kultur- og likestillingsdepartementet, Norges idrettsforbund (NIF) og den frivillige organisasjonen Tverga har de siste månedene vært sterkt uenige om fordelingen av spillemidler til idrettsanlegg. Diskusjonen har kommet til overflaten for eksempel i VG, Idrettspolitikk.no og i Aftenposten.

Uenigheten går i første rekke på i hvor mye av tilgjengelige midler skal gå til anlegg for egenorganisert fysisk aktivitet sammenlignet med anlegg for den organiserte, konkurransebaserte, idretten.

I debatten beskylder Tverga (organisasjon for egenorganisert idrett) regjeringen for ikke å prioritere egenorganisert fysisk aktivitet hardt nok – noe kulturministeren selvfølgelig ikke er enig i.

Lederen for Tverga er mest skuffet over «at forskningen hverken blir brukt eller hørt på».

Som forsker på temaet idrett, politikk og anlegg i nesten 30 år, deler jeg denne skuffelsen. Det som imidlertid forundrer meg, er at alle deltakerne i denne debatten unnlater å bruke viktige forskningsresultater som begrunnelse for sine synspunkter.

Riktignok viser debattantene til «tallenes tale», altså statistikk fra forskere som Rafoss og Breivik om befolkningens idrettslige og fysisk aktivitetsvaner samt oversikter over Statens fordeling av spillemidler til idrettsformål.

Grunnleggende forskning på psykologiske, sosiologiske og politiske mekanismer bak både enkeltindividers beslutninger om å være fysisk og idrettslig aktiv og forvaltningens politikkutforming og iverksetting, nevnes ikke.

Her skal jeg prøve å bøte på denne mangelen i håp om at alle involverte parter lytter og lærer.

Jeg vil vektlegge fire avgjørende innsikter forskningen har bidratt til på denne tematikken:

Idrettsanlegg som politisk virkemiddel

Siden 1950-tallet har idrettens blitt sett på som en brekkstang for samfunnsutviklingen – et kultiveringsprosjekt med vekt på helse, demokrati, fellesskap o.l. Bygging og rehabilitering av anlegg for fysisk aktivitet og idrett ble, og blir ansett som det viktigste politiske virkemidlet for å gi alle en mulighet til å delta.

Siden 1991 har bevilgningene til idrettsanlegg økt ganske betydelig. I dag gir Staten litt over 3,7 milliarder årlig i tilskudd til fysisk aktivitet og idrett, hvorav nesten 2 milliarder går til idrettsanlegg.

Landets kommuner hoster opp nærmere 9 milliarder i brutto investeringsutgifter og netto driftsutgifter relatert til idrett og anlegg, ifølge min kollega Nils Asle Bergsgard. Dette er bevilgninger som i første rekke kommer den organiserte konkurranseidretten til gode, ut fra mottoet at «alle skal med».

Da blir det et stort paradoks at forskningen viser at antallet som trener innenfor den organiserte idretten har gått ned i samme periode, mens egenorganisert idrett og fysisk aktivitet og trening på kommersielle treningssentre har gått betydelig opp.

Dette misforholdet mellom tilskudd og anleggsbruk er oppsiktsvekkende, og burde være tankevekkende for statlig og kommunal idrettsforvaltning.

Noen av forskerne har på denne bakgrunn kommet til at brekkstangen har sviktet og den norske idrettsmodellen er i utakt med tiden.

Idrettsanlegg som tause forventninger

Den andre innsikten som forskningen tilbyr, peker på hvor viktig anleggenes egenart og utforming er for deltakelse i fysisk og idrettslig aktivitet. Selv har jeg i flere artikler og bøker hevdet at anlegg for idrett og fysisk aktivitet er å betrakte som «tause forventninger» – forventninger som regulerer hvordan vi skal opptre og bevege oss i ulike idrettslige og fysisk aktive settinger.

De fleste vil mer eller mindre ubevisst og intuitivt vite hva som forventes – ja nærmest kreves – av ulike bevegelser når de står inne på et friidrettsstadion, når de befinner seg i en ballbinge eller når de ser en nypreparert skiløype. Men det er ikke gitt at alle vil innfri anleggenes tause forventninger om å kappløpe en 100 meter, finte ut motspillerne på den lille fotballflaten eller finne fram skiene og skøyte seg fram på de ferdigpreparerte løypene.

Mange vegrer seg for å bli involvert i disse anleggenes overordnede tause forventning om å konkurrere med andre, eller med seg selv. Ikke minst fordi slike konkurranseanlegg gjør det lett å bli sett og dermed risikere å miste ansikt eller oppleve skam om man ikke lykkes.

Mange foretrekker derfor å benytte turstien hvor de ganske usett kan bevege seg på sin egen måte, i sitt eget tempo, når de selv vil. Her er de tause forventningene annerledes og ikke så påtrengende. Slik sett virker anleggene inkluderende og ekskluderende, hvilket ‘tallenes tale’ viser med all tydelighet.

Lokalpolitikken favoriserer den organiserte idretten

I forskningen finner vi at kommunene spiller en svært viktig rolle i den lokale idrettspolitikken. Dels fordi kommunene har en bredere tilnærming enn Staten for å få befolkningen mer fysisk og idrettslig aktiv. Dels fordi idrettsspørsmålet knyttes oftere til flere saksfelt, så som oppvekst, næringsvirksomhet o.l.

Dessuten oppfattes målgruppen som noe mer omfattende enn kun medlemmer i idrettslag, dvs. den organiserte idretten. I tillegg har kommunene fått et større ansvar for folkehelsen gjennom Folkehelseloven. Tross den bredere forståelsen av målgruppens behov, viser det seg at idrettslagene er den mest sentrale premissleverandør i de lokale anleggsprosessene og derfor for hva som bygges av idrettsanlegg lokalt.

De fleste andre potensielle anleggsbrukere har sjeldent en stemme i det lokale politiske ordskiftet. Med relevans for diskusjonen om forholdet mellom bevilgninger til organisert og egenorganisert idrett, pekes det på at det har vært en økning i statlige bevilgninger til den sistnevnte.

Flere av de anleggene Staten definerer som anlegg for egenorganisert aktivitet, er ordinære konkurranseanlegg så som svømmeanlegg, ski- og alpinanlegg og golfanlegg.

Fra mitt perspektiv materialiserer disse anleggene de samme tause forventningene om prestasjon, konkurranse og seier som en fotballbane, turnhall eller boksering.

Sagt på en annen måte: å gjøre et skille mellom anlegg for organisert og egenorganisert fysisk og idrettslig utfoldelse uten å ta inn i diskusjonen hva anleggene inneholder av tause forventninger som inkluderer og ekskluderer, blir fort en skivebom, for å holde meg til idrettsterminologien.

Politikere lytter ikke til forskere

Den fjerde innsikten fra forskningen – og kanskje den viktigste – er at forvaltningen sentralt og lokalt sjeldent lytter til forskning.

La meg bare ta et illustrerende eksempel. Kulturdepartementet og Norges forskningsråd etablerte i 1998 et forskningsprogram for å undersøke idrettens omfang, betydning og betingelser i det norske samfunn.

Programmets visjon var at forskningsbasert kunnskap skulle bli en forutsetning for offentlig informert debatt og politiske beslutninger. Programmet skulle vare i 10 år, med et samlet budsjett på over 80 millioner kroner. Med dagens kronekurs tilsvarer det omtrent 145 millioner!

Man skulle kanskje tro at departementet ville bruke mye av den forskningsbaserte kunnskapen som framkom i programmet til å opplyse byråkrater og politiske beslutningstakere og legitimere deres politikkutforming. Ikke minst var dette høyst aktuelt å gjøre i forbindelse med en ny idrettsmelding som var planlagt i etterkant av programmet og som skulle danne grunnlaget for statlige og kommunale idrettspolitiske beslutninger.

Men i Meld.St.26 (2011-2012) «Den norske idrettsmodellen» omtales programmet kun i underkapittel 17.2. Bare 13 linjer i et dokument på 130 tettskrevne sider ble brukt – og da kun for å beskrive forskningsrådsprogrammets innretning og overordnede mål.

Jeg har søkt i meldingen på navn, temaer, prosjekter og institusjoner for å finne indikasjoner på at forskningen fra programmet ble brukt for å begrunne meldingens idrettspolitiske beslutninger og tiltak. Hva fant jeg? Absolutt ingenting!!

Resultater og kunnskap fra 10 års forskning i form av 41 prosjekter ved 15 forskningsinstitusjoner utført av rundt 70 forskere og rapportert i et stort antall vitenskapelige tekster ble ikke viet ett ord! Og slik er det fortsatt.

I Regjeringens idrettsstrategi fra 2021 er det igjen «tallenes tale» i form av ulike statistikker over deltakelse og anleggsbruk som brukes som forskning.

De tyngre refleksjonene over psykologiske, sosiologiske og politiske mekanismer bak idrettsdeltakelse og politikkutforming er fortsatt fraværende.

Kulturdepartementet er nok i en særstilling når det gjelder mangelfull bruk av forskning i politikkutformingen. Andre departementer synes å bruke mer.

Nytenkning med en smak av forskning

Mange opplever kanskje at diskusjonen om tildeling av spillemidler til organisert og egenorganisert aktivitet som triviell og uviktig.

Hvis helse og trivsel er viktige politiske mål og som skal komme alle til gode, er diskusjonen betydelig mer viktig. Som jeg har forsøkt å vise over, bidrar nye anlegg til den organiserte idretten i liten grad til dette.

Jeg deler derfor Tvergas oppfordring om å tenke nytt når det gjelder anleggspolitikken. Men en nytenkning bør i mye større grad basere seg på foreliggende forskning – blant annet den som er nevnt her.

Kanskje bør også forskere på dette forskningsfeltet inviteres til å delta i diskusjonene mellom forvaltningen, den organiserte idretten, og organisasjoner som Tverga?

Kanskje kunne det føre til at både forvaltningen og den organiserte idretten blir mer lydhøre for både Tvergas og forskernes argumenter? Det er lov å håpe.

Jan Ove Tangen
professor emeritus, Universitetet i Sørøst-Norge

Related Articles

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

FØLG OSS

1,307FansLik
3,535FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT