Alle som har vært på Old Trafford tar med seg et minne for livet. Det er knapt mulig å holde tårene tilbake når syttifemtusen forventningsfulle supportere synger stadionversjonen av «Country Roads».
Tankene går til tragedien i München, til storhetstiden under Sir Alex og for egen del spesielt til «The Treble» i 1999 da Solskjær ble klubblegende.
Men i går følte vi som fans på noe ekstra sterkt, nemlig hjemmedebuten til vår nye manager Ruben Amorim, som vi håper skal føre klubben tilbake til toppen etter mange skuffende år.
Så når kameraet zoomer inn på Sir Alex, som sitter på tribunen med samme navn, er øynene mine våte allerede.
Så skjer det noe. Jeg hører kjente sanger. Fremført på nordnorsk. «Hver gang vi møtes». TV-bildet fylles av en gulkledd koloni (visstnok sekstusenfemhundre!), som synger så høyt at de overdøver United-fansen til tross for at Bodø-væringene er i klart mindretall.
Nå går tankene til miraklet i nord, til min barndoms favorittklubb, til æraen under Kjetil Knutsen som har vunnet hjemlig liga tre av de fire siste år, og som kan vinne for fjerde gang om de slår Lillestrøm søndag.
Det slår meg at jeg ikke ønsker at noen av lagene skal tape. Men uavgjort skaper ikke historie, og dette er et historisk øyeblikk.
Så da håper jeg inderlig at Bodø/Glimt minst scorer et mål til glede for den oppmøtte fansen, som da kan ta med seg opplevelsen ut i Manchesters gater etterpå, og få noe å minnes.
Dermed ble det godt og ondt samtidig da United scoret så tidlig. Vil det bli en massakre? Må Bodøværingene drikke for å glemme? Nei. Kjetil Knutsen har skapt et lag som er så samspilt at de kan slå alle.
På 1-1 jublet jeg og slet meg i håret samtidig. Kan man bli schizofren av å heie på begge lag?
Så slår Patrik Berg den pasningen. Bodø/Glimt leder på Old Trafford. Nå må jeg faktisk reise meg fra sofaen å klappe. Noe annet er umulig. Later som jeg ikke griner, men klarer det ikke.
Resten vet vi. United vinner 3-2, men det er først og fremst fotballgleden som har vunnet.
Hva denne opplevelsen kan sammenlignes med? Jo, det måtte være om Halvdan Sivertsen tok med seg Coldplay og holdt intimkonsert for meg. På hytta. På julaften.
Eirik Reppen
