I følge arrangørene er «NIPA – Nasjonal idrettspolitisk arena – er en årlig møteplass for norsk idrett der idrettspolitikk står i fokus. Vår visjon er å utvikle norsk idrett inn i fremtiden.»
Hvordan han har fått en sentral plass på en idrettspolitisk konferanse i Norge og hva han kan bidra med til den idrettspolitiske debatten er jeg usikker på.
Det jeg er sikker på er at han kommer til å snakke varmt om Kina. Det bør skape et ubehag hos lederne i norsk idrett.
På konferanser
Det er ikke det at Solheim – som omtaler seg som grønn politiker, diplomat og fredsforhandler – ikke har snakket om idrett før.
For to år siden var han blant andre sammen med tidligere generalsekretær i Idrettsforbundet, Inge Andersen i Bangalore i India for å delta på «6th World Summit on Ethics & Leadership in Sports».
Et meget spesielt forum, som tidligere har vært medarrangør på en antidoping-konferanse i Norge, og som svært få vet bakgrunnen til.
I India snakket han blant annet om hva ledere kan lære av idretten og om sportsvasking. Noen av innleggene ligger på YouTube, dessverre ikke innlegget «Sports Washing – Building the Reputation of States» (hvis de i det hele tatt kom så langt).
Da en kinesisk journalist ble avslørt som spion i Sverige tidligere i år og kastet ut av landet kom det fram at nettavisen hun drev (Greenpost) hadde intervjuet Solheim og at han hadde publisert en debattartikkel på nettstedet der han skrev at han var motstander av boikott av vinter-OL i Beijing og at disse lekene ville være de mest klimavennlige vinterlekene i historien.
Da «Waldner Cup» – som var flyttet fra Oslo til Stockholm av økonomiske årsaker – i 2023 ble avlyst fordi det var sterke koblinger til kinesiske myndigheter og fordi de misbrukte det svenske kongehuset i markedsføringen var Solheim en av talerne på den tilhørende «Waldner Summit», som også ble avlyst.
Ifølge svenske Kinamedia var denne happeningen en blanding av aktører fra det kinesiske kommunistpartiets medier og tenketanker, sammen med tjenestemenn som er aktive innenfor eller fungerer som rådgivere for landets sentralbank og regjering.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Framsnakk – ikke kritikk
Han snakker aldri om undertrykkingen i Hong Kong eller Taiwans rett til selvstendighet. For å nevne noe han kunne vært opptatt av som samvittighetsfull samfunnsborger.
Argumentet er visst at kinesiske myndigheter ikke tåler kritikk og at framskritt i Kina kommer ved framsnakk.
Han er med andre en veldig god til å promotere kommunistpartiets politikk i Kina.
Problemet er at vi har hørt Solheims retorikk før, nemlig da Solberg-regjeringen misbrukte idretten for å tekkes kommunistpartiet i Kina i 2016.
Den store skandalen
Dette er den største idrettspolitiske skandalen de siste ti årene, hvis ikke mer.
I 2016 inngikk norske myndigheter og Kina en hemmelig avtale og idretten ble ført bak lyset og misbrukt av norske politikere for å komme på godfot med Kina igjen etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010.
Rett og slett en skandale og en skam og brudd på alt snakk om idrettens autonomi.
Derfor er det mer enn interessant at Erik Solheim nå får utfolde seg på NIPA på Ørlandet denne uka.
Idretten har aldri tatt noe oppgjør med eller diskutert hvordan det skjedde, hvorfor det skjedde og det har heller ikke fått noen konsekvenser for noen, bortsett fra at Hopplandslaget og Skiforbundet holdt på å gå konkurs fordi kineserne i samarbeidet stakk fra regninga.
Hvis Erik Solheim omtaler kina på NIPA er jeg sikker på at ordlyden hans er svært lik det som avtalen mellom Kina og Norge la til grunn.
I avtalen sto det nemlig at det ikke er lov å kritisere Kina! Det gjelder også idretten. Det virker i hvert fall sånn.
I punkt tre i «Felleserklæringen» står det at Norge helt og fult respekterer Kinas suverenitet og territorielle integritet.
I klartekst betyr det at de ikke skal omtale det som skjer i negative ordlag og heller ikke skal legge seg borti det som skjer i for eksempel Hong Kong eller Taiwan fordi Norge støtter Kinas enstatspolitikk.
På den måten kunne ikke den norske regjeringen – uavhengig av politisk farge – bruke det som skjer i Kina som argument for å bli hjemme fra vinterlekene i Beijing, for eksempel.
Det som er graverende, er at idretten ble brukt i et politisk spill av norske myndigheter for å oppnå en politisk gevinst uten at de selv fikk legge premissene for avtalen.
Det strider mot idrettens selvstendighet, en rettighet idretten i alle andre sammenhenger er flinke til å fremheve.
Det var TV2 som i februar 2020 først avslørte innholdet i idrettsavtalen mellom Norge og Kina, en avtale som ble inngått uten at daværende idrettspresident Tom Tvedt visste noe om avtalen eller innholdet i den.
I 2020 sa Tom Tvedt til TV2:
– Vi ble satt sjakk matt,
– Avtalen fikk jeg se i etterkant.
Avtalen ble skrevet under av den daværende norske ambassadøren i Kina, Svein Ole Sæther og den kinesiske idrettsministeren Gou Zhongwen.
Like etter at avtalen var i boks ble Zhongwen utnevnt til president i Den kinesiske olympiske komité og det var han som ønsket alle velkommen på åpningsseremonien i Beijing 4. februar 2022.
Lederen for Lillehammer-OL i 1994 og tidligere IOC-medlem Gerhard Heiberg var svært sentral i arbeidet for å få denne avtalen i havn og TV2 kunne vise til hektisk epostutveksling i forkant av avtalen.
I en av epostene sto det blant annet:
«Vi tar sikte på å få sendt over vedlagte avtaletekst til Kinas ambassade i dag. Heiberg vil på forhånd ringe ambassadøren for å varsle om at avtalen er på vei».
Dette skal ha skjedd helt uten at ledelsen i norsk idrett visste noe, men de ble pent nødt til å skrive under avtalen da den var ferdigforhandlet.
Hva skjedde med hun som tente ilden?
Et av de mest spesielle øyeblikkene under vinter-OL i Beijing i 2022 var at uighuren og langrennsløperen Dinigeer Yilamujiang tente den olympiske ild.
Hun var kjent i Norge fordi hun hadde norsk trener og var en del av idrettssamarbeidet som Kina hadde inngått med Norge.
Få har hørt om henne etterpå og et spørsmål som norsk idrett og kanskje Erik Solheim bør stille seg når de skal sette seg ned og snakke om «Idrett som verktøy – til hva?» er hva hun, hennes familie og resten av uighurene i Kina fikk ut av vinter-OL.
Og kanskje reflektere litt over at lekene ble et verktøy for undertrykking og overvåking av kinesere som ikke ordlegger seg på samme måte som Erik Solheim og norske myndigheter.
