Det koker i VM og hver dommeravgjørelse blir tolket i verste mening, i hvert fall for dem som kommer dårlig ut. Men selv om både min og de fleste andres tillit til FIFA er minimal, er det ikke troverdig at det meste er fikset på forhånd og at mesterskapet er rigget slik at hjemmenasjonen og FIFAs yndlinger skal komme lengst mulig i turneringen. Det betyr imidlertid ikke at kamper som hovedregel får «rettferdige» utfall.
Favoriserer hjemmelag
Dømming er blitt gjenstand for mye forskning, og resultatene er relativt tydelige: Dommerne favoriserer favoritter og hjemmelag, men det skyldes som regel andre forhold enn at de agerer på instruks fra FIFA eller sponsorer. Her kommer noen historiske eksempler som underbygger dette og som kan tjene som referanse til det vi har sett i årets VM.
VM-historien byr på en rekke historier hvor favoritter eller hjemmelag har fått nokså uforklarlige fordeler. Det finnes knapt nordmenn igjen som husker radiosendingen fra kampen mellom Italia og Norge i 1938 («aldri vært noen offside!»), men de fleste idrettsinteresserte vet at Norge fikk annullert et etter sigende helt legitimt mål.
Eller hva med da Antonio Rattin ble utvist i Argentinas kvartfinale mot England i 1966? Fortsatt er det usikkert hvorfor (blikket hans var grunn god nok, skal dommeren senere ha forklart).
Nevnes må naturligvis også England tredje mål i finalen mot Vest-Tyskland samme år. Tror du det ville blitt dømt mål dersom det var en tysker som skjøt i tverrliggeren og ned på streken? Og hva med den til tider vanvittige dømmingen til fordel for hjemmelagene Japan og spesielt Sør-Korea i 2002?
Spansk syke
Et av de beste eksemplene for å illustrere poenget mitt finner vi i fotball-VM i Spania i 1982.
Spansk landslagsfotball var inne i en svak periode da de arrangerte VM på hjemmebane i 1982, og var ikke blant favorittene. De hadde imidlertid et gunstig oppsett, og var – for å si det diplomatisk – «heldige» med trekningen. Motstandere i gruppespillet var Jugoslavia, Nord-Irland og Honduras. Veien videre mot semifinale var også godt tilrettelagt, i hvert fall hvis de klarte å vinne denne gruppa.
Men Spania rotet det til. I åpningskampen mot Honduras klarte de bare 1-1, og i den neste kampen tok Jugoslavia ledelsen etter bare ti minutter.
Gode råd var dermed dyre. Fire minutter senere ble imidlertid en spanjol felt et par meter utenfor straffefeltet. Den danske dommeren pekte likevel resolutt på straffemerket. Lopez Ufarte skjøt svakt utenfor, men dommeren mente keeperen hadde beveget seg for tidlig, så de fikk en sjanse til. Denne gangen scoret Juanito. Spania vant til slutt 2-1, men tapte så for Nord-Irland. Dermed avanserte de, men siden de ikke vant gruppa, endte de i mellomspill mot Vest-Tyskland og England, og hadde ingen sjanse til å nå semifinalen.
Ville Jugoslavia fått straffe i en tilsvarende situasjon? Og dersom det ble bom, ville de også fått en sjanse til? Den gang var regelen om at keeper ikke måtte bevege seg dypt sovende, den ble nesten aldri brukt. Man går neppe for langt om man slår fast at Spania hadde dommerens særlige gunst i denne kampen. Dag Solstad skrev for eksempel i VM-boka at «dommeren har regelverket på si side, og 50 000 tilskuere i ryggen, samt hele FIFA, Coca-Cola, Winston, Kodak etc., etc., etc.»
Han antydet med andre ord at sterke krefter var i sving. Kynisk tolket hevder han at dommeren handlet på instruks fra FIFA og deres sponsorer. En rimeligere tolkning er imidlertid at det av og til ligger i lufta hvordan dommeren bør opptre. Dommerne agerer under press fra tause forventninger, enten disse kommer fra FIFA, sponsorer eller et kravstort publikum.
Kommersiell hjemmefordel
Nå vi analyserer dommerne må vi skille mellom å tolke slike dommeravgjørelser som rent juks, og å se dem som uttrykk for det mulighetsrommet dommerne har i fotball. Avgjørelser er nemlig bare unntaksvis entydige og utvilsomme.
Hjemmelagene og de største favorittene, eller de kommersielt mest attraktive deltakerne, får ofte påfallende god behandling av dommerne.
Lenge var Brasil dommernes gullgutter i VM-sammenheng. I deres første kamp mot Sovjet i 1982 ble Sovjet snytt for to klare straffespark. I VM i 2002 fikk Belgia av uforståelige grunner annullert en scoring mot Brasil på stillingen 0–0 i åttendelsfinalen. I år var det særlig Argentina som i flere kamper fikk påfallende mye hjelp når det har røynet på.
Fotballinteresserte har ofte tatt slike ting for gitt. Publikumsfavoritter og hjemmelag får nå en gang visse fordeler. VM legger dermed godt til rette for konspirasjonsteorier. Slike teorier, om vi kan kalle det for det, har florert også etter flere av kampene i årets VM.
I Norge er naturligvis de kontroversielle situasjonene i kvartfinalen mot England mest diskutert, men internasjonalt har nok Egypts annullerte mål mot Argentina fått mest oppmerksomhet. Mange antyder at FIFA ønsker å ha med superstjernen Messi så lenge som mulig.
Andre har advart mot slik konspirasjonstenkning. Det er ingen grunn til å tro at FIFA har instruert dommerne om å sørge for at enhver kamp får et bestemt utfall, hevder de. Å holde en slik grandios plan hemmelig, ville ikke engang lykkes for dem.
Dommerne er under et voldsomt press, og skal på kort tid fatte beslutninger med store konsekvenser. Hva forventer FIFA dersom Messi har foretatt seg noe som godt kan fortjene et rødt kort? Hva forventer publikum? TV-seere? Sponsorer?
Dommerne kjenner presset. Konsekvensene av å gi rødt kort er større hvis det er snakk om Messi enn om det er snakk om en sør-afrikaner. Beslutningene tas ikke som følge av en nøye uttenkt plan, men på bakgrunn av ulike typer forutinntatthet (heretter bruker jeg det engelske «bias»). Slike bias virker inn på beslutningene.
Flere undersøkelser viser for eksempel at lyden fra publikum kan påvirke dommerens fortolkning av identiske situasjoner. Normalt vil det naturligvis være til fordel for hjemmelaget, eller for det laget som har mest støtte på tribunen.
Ble Haaland bortdømt?
Slike bias har stor betydning fordi dommeren i svært mange situasjoner har et betydelig tolkningsrom. Det var ikke galt at Haaland fikk frispark mot seg da mange trodde Norge hadde tatt ledelsen mot England, men det hadde heller ikke vært galt om det fikk passere.
Det var heller ikke direkte galt at Argentina fikk frispark da Egypt tilsynelatende scoret sitt andre mål i åttendelsfinalen. Det var en bare en type VAR-inngripen vi så å si aldri ser lenger. Ingen bør tro at VAR ville gjort det samme om det var Argentina som scoret dette målet.
Kort sagt: Dommerne må ofte gjør vurderinger der to ulike konklusjoner begge kan forsvares. Har dommeren to alternativer – for eksempel straffe eller ikke straffe – må han velge det ene. Konsekvensene er store, og noen fasit finnes sjelden. Basert på tause forventninger blir konklusjonen ofte som den blir: Favorittene begunstiges.
For oss som ser på og er fullt klar over at dommeren også kunne hatt argumenter for å velge det motsatte alternativet, er det naturligvis nærliggende å sammenligne situasjoner og å se etter mønstre.
Enhver supporter vil intuitivt betvile dommerens integritet. Det skyldes naturligvis at supporteren, som helhjertet støtter det ene laget, er enda mer preget av tolkningsbias enn dommeren. Ens egne spillere er ufeilbarlige, mens både dommeren og enhver motstander er suspekt. Slik ser supporterens moralske univers ut.
Da begynner folk å resonnere omtrent som følger: Dersom Brasils andre straffe mot Norge (albue i en hodeduell) var korrekt, hvorfor fikk ikke Norge straffe da Berge fikk en knallhard albue i nakken da han skulle heade inn 2-1 i åpent mål mot England?
I og med at Egypts andre mål mot Argentina ble annullert (regelbrudd ved ballerobring i forkant av scoringen), hvorfor ble ikke Argentinas første mål mot Østerrike annullert (like klart regelbrudd)?
Og sånn kan vi fortsette.
Leter etter mønster
Siden favorittene oftere får avgjørelsene med seg, vil man ofte finne slike mønstre. Det skyldes ikke en tydelig instruks om ønsket utfall, men at det dommerne vektlegger, oppfatter og til slutt beslutter, påvirkes av et bredt register av tause forventinger, fordommer og antakelser.
Mange har antydet at konspirasjonsteoriene sprer seg lettere med sosiale medier. Det er også økt oppmerksomhet rundt konspirasjonsteorier generelt. Tenk på hvor mange som faktisk tror på babbelet om at Covid-vaksinen er livsfarlig, eller at klimakrisen er et påfunn fra samfunnets eliter.
At slikt tøv brer seg, er blitt en alvorlig trussel mot tilliten sentrale samfunnsinstitusjoner. Alle de nokså ville antakelsene om at VM er fikset, spres på lignende måter.
Men konspirasjonsteorier er ikke noe nytt i fotballsammenheng. Det var ikke sosiale medier som gjorde at mange tror FIFA gjorde alt i sin makt for å få Spania så langt som mulig i 1982, eller at Argentina måtte reduseres til ti mann for at England skulle vinne kvartfinalen i 1966.
Når slike teorier trives godt i fotballsammenheng, er det fordi det er en flik av sannhet i noe av det. Det må FIFA selv ta mye av skylden for.
Mens vi generelt bør ha relativt stor tillit både til klimaforskning og til Helsedirektoratet, er det nemlig ingen grunn til å ha særlig tillit til FIFA. De legger til rette for favorittene om de kan, det trenger man ikke være konspirasjonsteoretiker for å se.
VM-oppsettet i år var designet for de topprangerte nasjonene. Både at Cristiano Ronaldo fikk spille de to første kampene i VM (han skulle vært suspendert) og at Folarin Balogun fikk spille åttendelsfinalen (skulle også vært suspendert) er ved til bålet for kritikerne.
VAR har ikke dempet konspirasjonstenkningen
Om FIFA hadde såpass integritet at de oftere innrømmet feil, og om de drev mindre åpenlys forskjellsbehandling, ville det i seg selv ha redusert omfanget av konspirasjonsteorier.
Det er også viktig å huske at fotballen har en lang historie med dommere som faktisk var korrupte. Under den kalde krigen var for eksempel kamper i Øst-Europa ofte ganske surrealistiske affærer. Selv husker jeg blant annet en norsk landskamp i Romania i 1981, hvor den tyrkiske dommeren dømte til fordel for hjemmelaget på en måte som langt oversteg grensen for det absurde.
Norge ble trolig rammet av en korrupt dommer så sent som i 1995, da vi tapte en svært viktig EM-kvalifiseringskamp i Praha.
En rimelig konklusjon er likevel at vi også i fotball bør vokte oss vel mot å videreformidle rene konspirasjonsteorier. Det er imidlertid ikke til hinder for at dommernes betydelige tolkningsrom, i kombinasjon med vurderingsbias, skaper til dels systematiske forskjeller i hvordan lag blir behandlet.
Til sist: Mange trodde eller håpet nok at VAR skulle få mer orden på dette. Da kan man jo kjølig vurdere situasjoner uten at øyeblikkets beslutning trenger å være den endelige.
VM har vist oss at det snarere er motsatt. Vi skal ikke se bort fra at bruken av VAR øker fordelene favorittlagene får. Det får jeg eventuelt begrunne nærmere ved en senere anledning.
PS: Undertegnede har ikke brukt KI/Språkmodeller i noen del av arbeidet med teksten. Det bør ikke du heller gjøre.
