Internasjonale idrettsledere liker å fortelle en beroligende historie om seg selv: At idretten står over politikken. At den forener fremfor å splitte. At den forblir et nøytralt rom – til og med en kraft for fred – uberørt av volden som utspiller seg utenfor stadionmurene.
Det er et mektig selvbilde. Og et som nå blir satt på prøve.
Etter hvert som ledende idrettstopper beveger seg mot å reintegrere Russland i internasjonale konkurranser, slik det kommer til uttrykk i uttalelser fra IOC-president Kirsty Coventry og FIFA-president Gianni Infantino, samt i beslutninger som tillater russiske utøvere, flagg og nasjonalsanger under Paralympics i Milano Cortina 2026, har språket om nøytralitet vendt tilbake med full styrke.
IPC-president Andrew Parsons snakker om inkludering, mangfold og faren ved «politisering», mens Infantino hevder at utestengelsen «ikke har oppnådd noe» og har «skapt mer frustrasjon og hat».
Det er en beroligende fortelling. Og den er avslørende.
Det som står på spill, er ikke bare Russlands tilbakevending til idretten, men den internasjonale idrettens iver etter å vende tilbake til en behagelig fiksjon, der nøytralitet fritar for ansvar, og normalitet gjenopprettes på bekostning av den kollektive samvittigheten. Samtidig overser man hvilken aktør idrettsverdenen slipper inn igjen, og hvordan Vladimir Putin i flere tiår har brukt idrett strategisk.
Hvordan Putin gjorde idrett til politisk infrastruktur – og hva utestengelsen faktisk forstyrret
For Vladimir Putin har toppidrett aldri vært et sideshow. Siden han tiltrådte ved utgangen av 1999, har han gjort idretten til et av Kremls mest effektive verktøy for politisk kommunikasjon. Seremonier, nasjonalsanger, medaljer og idrettsarrangementer har blitt brukt til å projisere nasjonal enhet, internasjonal anerkjennelse og historisk skjebne.
Denne strategien vokste frem av identitetsvakuumet i det postsovjetiske Russland. I det splittende kaoset på 1990-tallet tilbød idretten et unikt synlig, emosjonelt og globalt forståelig språk som nasjonen kunne samle seg om.
Mesterskap på hjemmebane, medaljestatistikker, og TV-sendte seremonier ble instrumenter for stolthet, utviklingen av en ny nasjonal identitet og kontinuitet mellom Russlands tidligere storhet og nåtidens ambisjoner.
I sentrum sto Putin selv. Kreml dyrket et bilde av presidenten som en atletisk, disiplinert og fysisk dominerende leder – judoutøveren, ishockeyspilleren, den utrettelige og friluftsmannen med bar overkropp – satt opp mot svakheten og uordenen i Jeltsin-epoken.
Denne kroppslige iscenesettelsen fungerte som politisk språk, der lederens kropp ble fremstilt som en garanti for nasjonal styrke og kontroll.
Vinter-OL 2014 markerte høydepunktet i denne strategien: ikke bare et idrettsarrangement, men en koreografert maktdemonstrasjon der arkitektur, seremonier og effektiv bruk av media smeltet sammen til en permanent scene for autoritet.
Utenfor Russland ble dette raskt overskygget – først av annekteringen av Krym, deretter av avsløringen av Russlands statlig organiserte dopingsystem, som først ble kjenta av de modige russiske varslerne Yuliya Stepanova og Vitaly Stepanov i samarbeid med den tyske journalisten Hajo Seppelt.
Putins bruk av idrett har imidlertid også handlet om å mobilisere følelser på hjemmebane. Nasjonal eufori skapt av triumfer på idrettesbanen og megaarrangementer, mettet med flagg, nasjonalsanger og en «vi mot dem»-logikk, har gjentatte ganger skapt en nasjonal aksept for aggresjon mot nabolandene. Det er et tydelig mønster: invasjonen av Georgia under Sommer-OL 2008, annekteringen av Krym etter Sotsji-lekene i 2014, og fullskala-invasjonen av Ukraina kort tid etter Vinter-OL 2022.
I hvert tilfelle ga idretten ikke bare avledning, men bensin på bålet, et reservoar av kollektive følelser som kunne omgjøres til aggresjon.
Mellom 2014 og 2022 var den olympiske bevegelses sanksjoner mot Russland for den omfattende dopingen. Såkalte nøytrale utøvere fikk vise russiske symboler under fanen til Russian Olympic Committee.
Men da invasjonen av Ukraina utløste en langt mer konsekvent utestengelse av russiske utøvere, forstyrret det noe som betydde mye for Kreml. Det fratok Russland legitimitet, synlighet og symbolsk kapital. Det var ingen nasjonalsanger for et globalt publikum, ingen flagg som ble heist, ingen seremonier som kunne brukes som bevis på at Russland fortsatt hørte hjemme i verdens sentrum.
Statlig kontrollert TV ble tvunget til å basere seg på arkivopptak fremfor direktesendte spektakler. Nasjonalidretter, fremfor alt ishockey, en hjørnestein i russisk maskulin og militær symbolikk, mistet sin plass på den internasjonale scenen. En av Putins foretrukne arenaer for å projisere normalitet, prestisje og makt var, i det minste midlertidig, stengt.
Derfor lyder det hult når Gianni Infantino hevder at utestengelsen «ikke oppnådde noe», og fremstår mer som et forsøk på å omskrive historien.
Utestengelsen var ikke ment å stoppe stridsvogner. Den var ment å gjøre det vanskeligere, ikke lettere, å omgjøre idrett til propaganda, og å signalisere at aggressiv krigføring får konsekvenser, også innenfor en idrettsverden som lenge hadde akseptert Putins politiske bruk av idrett.
Frustrasjonen Infantino viser til, er ikke et tegn på fiasko. Det er et tegn på at det virker.
Likevel var den internasjonale idrettens respons i 2022, selv om den var uten sidestykke, også ufullstendig.
Utøvere ble utestengt, men ikke russiske idrettsledere. Gjennom hele krigen har russiske representanter fortsatt å sitte i idrettens eksekutivkomiteer og styrende organer, inkludert IOC, og har dermed beholdt muligheten til å drive lobbyvirksomhet for gjeninnsettelse.
Dette reflekterer en dypere motvilje mot å konfrontere hvordan idrett faktisk fungerer i Putins Russland, ikke som en uavhengig samfunnsarena, men som en vertikalt integrert forlengelse av statsmakten.
Hvorfor nøytralitet ble et problem, ikke et prinsipp
Russlands utestengelse knuste også idrettens eget selvbilde. I flere tiår har internasjonale idrettsledere insistert på at politikk må holdes utenfor idretten. Da utestengelsen av Russland ble innført, ble det skapt en presedens, og med den et dilemma som IOC, FIFA, IPC og andre idrettsforbund ennå ikke har løst.
Hvis aggressiv krig rettferdiggjør utestengelse her, hva da andre steder? Hva med mektige stater hvis ledere misbruker idretten samtidig som de investerer tungt i den? Hva betyr nøytralitet når den olympiske pakten og vedtekter brytes? Dette er ubehagelige spørsmål.
De truer fleksibiliteten i styringen av den internasjonale idretten, og de risikerer å blokkere idrettens tilgang til generøse investeringer fra autoritære og krigførende land. Dette kan forklare hvor raskt idrettsledere nå griper til språket om fred, inkludering og avpolitisering.
Husk hva som nå gjenåpnes
Ingen steder er innsatsen ved russisk reintegrering tydeligere enn under de kommende Paralympics i Milano Cortina, som begynner 6. mars.
Den paralympiske bevegelsen oppsto av asken etter andre verdenskrig, av ødelagte kropper, rehabilitering og et løfte om verdighet.
I 2014, mens Sotsji-paralympics ble avholdt under bannere om fred og inkludering, invaderte Russland Krym. Mens utøverne konkurrerte, ble landegrenser krenket. Under åpningsseremonien knuste en gigantisk isbryter ved navn «Mir» («fred») symbolske barrierer inne på stadion, samtidig som virkelige barrierer ble revet ned med makt rett utenfor Svartehavet.
Ukrainske utøvere konkurrerte under et ekstraordinært press. Noen dekket medaljene sine under den russiske nasjonalsangen. Andre trakk seg. Ukraina stilte under åpningsseremonien kun med én flaggbærer. Idretten var ikke nøytral grunn.
Nå blir vi fortalt av IPC-president Andrew Parsons at Paralympics igjen bør tjene som en arena for inkludering.
Hva dette betyr i praksis, blir sjelden sagt rett ut. Ukrainske utøvere blir nok en gang bedt om å konkurrere side om side med symbolene til staten som ødelegger landet deres. Å opptre med fatning og «nøytralitet» mens hjemlandet kjemper for sin overlevelse.
Å gjenåpne den olympisk scene for russiske utøvere er ikke en handling for fred. Det er en handling preget av forsømmelse, en handling som flytter byrden for harmoni fra aggressoren til dem som allerede betaler den høyeste prisen.
Først publisert på Play the Games nettsider under tittelene Excluding Russia has successfully disrupted Putin’s strategy in sport.
#LES MER#
