Les Kjetil A. Bakkes debattartikkel her.
Tverga har blitt trukket frem i to ulike debattinnlegg på idrettspolitikk.no de siste ukene. I begge innlegg får vi anerkjennelse for å ha bidratt til å skape større oppmerksomhet rundt behovet for tilgjengelige anlegg for alle – noe vi setter stor pris på.
Vi verdsetter også debatten i seg selv, for den er både viktig og nødvendig. Men for at den skal bli konstruktiv fremover, må vi rydde opp i noen misforståelser om hva egenorganisert idrett er – og hva det ikke er.
Kunnskapsbasert tilnærming til anleggspolitikken
Jan Ove Tangen fra Universitetet i Sør-Øst Norge kritiserer Kulturdepartementet for fortsatt å prioritere idrettsanlegg for organisert idrett, til tross for at forskningen viser en økning i egenorganisert aktivitet.
Han etterlyser en mer forskningsbasert tilnærming, slik at anleggene i større grad speiler befolkningens faktiske aktivitetsmønster.
For å nyansere bildet påpeker Bakke at organisert idrett handler om så mye mer enn konkurranse, og trekker særlig fram de sosiale aspektene, fellesskapet og dugnadsånden. Han sier i klartekst at dette er noe som mangler når det gjelder egenorganisert idrett, og argumenterer for at organisert idrett derfor må tillegges større verdi.
Siden Bakke etterlyser en mer kunnskapsbasert tilnærming til anleggspolitikken – noe som har vært Tvergas mantra i lang tid – kan vi trekke frem forskning fra Norges idrettshøgskole, en av verdens ledende institusjoner innen idrettsvitenskap.
De har, på oppdrag fra Tverga, samlet og systematisert all tilgjengelig forskning på hvordan egenorganiserte «livsstilsidretter» påvirker barns og unges utvikling. Resultatene er tydelige: Disse idrettene skaper ikke bare glede og mestring, men styrker også identitet og sosiale relasjoner.
Tar feil
Bakke tar dermed feil når han hevder at egenorganisert aktivitet er ensomhetsorganisert aktivitet. Hadde han snakket med skaterne i Skur13, danserne i Soul Session eller gjengen i Oslo Parkourpark, ville han nok også fått høre mye om det sosiale, om tilhørighet, inkludering og felles opplevelser.
Det samme gjelder voksne og eldre som finner fellesskap gjennom egenorganiserte aktiviteter – enten det er friluftsliv, løping, yoga, kajakkpadling eller randonee. Å påstå at fellesskap kun skapes gjennom organisert idrett, blir derfor feil.
Vi forstår heller ikke hvordan en slik påstand bidrar til å nyansere verken forskningen Tangen viser til, eller debatten om hvilke idrettsanlegg befolkningen faktisk trenger.
Bakke advarer mot en debatt som setter egenorganisert og organisert idrett opp mot hverandre. Da er det synd at det er nettopp det han selv gjør.
Heldigvis er konklusjonen hans at politikken må legge til rette for både organisert og egenorganisert idrett – til beste for folkehelsen og samfunnet som helhet.
Må jobbe sammen
For å lykkes med dette må vi jobbe sammen. Tverga og den organiserte idretten har et felles mål: Å skape idrettsglede for alle, uansett bakgrunn, alder eller aktivitetsform.
Ved å styrke samarbeidet mellom frivilligheten, kommunene og aktørene som legger til rette for både egenorganisert og organisert idrett, kan vi sørge for at enda flere finner en meningsfull vei inn i fysisk aktivitet.
Egenorganisert idrett og fysisk aktivitet er ikke en motsetning til organisert idrett – det er en del av løsningen.
Vi ser allerede gode eksempler på klubber og idrettslag som tilpasser seg nye aktivitetsvaner, åpner dørene for egenorganisert bruk og skaper fleksible møteplasser som gir plass til alle.
Skal vi oppnå en reell idrettsglede for alle, må vi fortsette å utvikle anlegg, støtteordninger og en idrettspolitikk som reflekterer hele befolkningens behov – ikke bare én del av den.
