Alle de store idrettsorganisasjonene har behov for betydelige reformer. Det handler dels om reelt demokratiske prosedyrer og dels om å skape større åpenhet.
Men til tross for alle sine svakheter, er disse organisasjonene garantist for et transparent turnerings-, kvalifiserings- og rangeringssystem, hvor sportslige hensyn trumfer kommersielle.
Det kan diskuteres hvorvidt og på hvilken måte sjakk er en idrett, men organisatorisk er likhetstrekkene med etablert idrett mange.
Forbund med monopolmakt
Det handler om å etablere kriterier og prosedyrer for rangere utøvere og kåre vinnere. Da må det stables på beina et organisatorisk og byråkratisk system som håndterer turnerings- og konkurranseregler, og som i tillegg spesifiserer rettferdige prosedyrer for hvordan for eksempel verdensmesterens utfordrer skal utpekes.
De internasjonale forbundene – for eksempel FIFA (fotball), WA (friidrett), IBU (skiskyting) og FIDE (sjakk) har monopol på å kåre verdensmesteren.
Den enorme makten som ligger i å ha dette monopolet, kan legitimeres på flere måter. Den viktigste er nettopp etableringen av transparente, åpne og forutsigbare prosedyrer for kåring av mestere og medaljevinnere.
En nystartet fotballklubb som starter i laveste divisjon, skal i prinsippet ha mulighet til å rykke opp årlig og til slutt vinne seriemesterskapet. På veien skal de kun møte sportslige hindre, ingen formelle. Konkurransen er åpen. Teoretisk sett stiller alle likt på startstreken.
Ikke alle idretter har vært organisert på denne måten. Profesjonell boksing har for eksempel lenge hatt en lang rekke parallelle forbund, og dermed flere mestere.
Ofte ligger heller ikke sportslige kriterier til grunn for hvem som får sjansen til å utfordre mesteren. I stedet har det vært et spørsmål om hvem det passet mesteren å møte, og om hvor mye penger som kunne legges på bordet for en kamp.
Før andre verdenskrig var dette et stykke på vei tilfelle i sjakk også: Det fantes én ubestridt FIDE-verdensmester, men den som fikk sjansen til å utfordre mesteren, hadde ikke nødvendigvis kvalifisert seg sportslig for det. Fra 1948 kom det på plass et transparent kvalifiseringssystem som ivaretok dette kriteriet.
Legger til rette for maktmisbruk og korrupsjon
I mange idretter som er organisert i én pyramide med organisasjoner som FIFA eller FIDE på toppen, har det vært gjort forsøk på å etablere konkurrerende strukturer.
Konfliktene skyldes som regel to forhold: For det første at de store internasjonale forbundenes makt er så stor at det legger til rette for maktmisbruk og korrupsjon.
For det andre at kommersielle aktører forsøker å bryte ned strukturene. Det sistnevnte var for eksempel tilfelle i forsøket på å etablere en europeisk superliga i fotball.
De store forbundenes viktigste kapital er merkevaren. Om konfliktene rundt FIFA og de stadig mer absurde tildelingene av VM i fotball skulle føre til at FIFA forvitrer som fotballens sentralmakt, eller om det dukker opp en konkurrent som vil arrangere sitt eget verdensmesterskap, vil det ta lang tid før det får samme status som det opprinnelige VM.
Verdensmesteren i sjakk inngår på sin side i en historisk rekke som kan føres helt tilbake til 1886, og vinneren av den engelske FA-cupen er blitt kåret helt siden 1872. De internasjonale forbundene forvalter denne historien, og historie og kontinuitet bidrar i seg selv til fascinasjonen for idrett. Dagens begivenheter plasseres slik i sin rette sammenheng.
Ofte velbegrunnet misnøye
Men misnøyen med forbundene er ofte stor. Mange organisasjoner er forgubbede, de har et avslappet forhold til menneskerettigheter, og ut fra prinsippet om at hvert medlemsland har én stemme, kan de forankre makten sin i å hente støtte fra delegater fra marginale land uten interesse i utfallet. Resultatet er ofte utbredt korrupsjon.
Den velbegrunnede misnøyen med dette kan kommersielle aktører bruke som brekkstang for å forfølge egne mål.
Eldre nordmenn husker etableringen av proffligaen på skøyter tidlig i 1970-årene. I et par år ble det kåret to mestere på skøyter, én profesjonell og én amatør. Proffligaen ble imidlertid en kortvarig affære. Interessen var ikke spesielt stor, og de hadde dessuten vanskelig for få tilgang til egnede arenaer.
Siden rundt 1980 har all toppidrett vært profesjonell, og i økende grad er den styrt av finansielle hensyn. Fra et kommersielt perspektiv er de store forbundenes monopolsituasjon en utfordring. Mange aktører tror det er penger å hente ved å utfordre monopolet.
Langløpscupen i langrenn, hvor utøverne representerer kommersielle lag i stedet for klubber eller landslag, er et eksempel på en struktur som opererer utenfor det internasjonale skiforbundets monopol. Men det ser ut til å være en relativt fredelig sameksistens. Utøverne kan representere sitt kommersielle lag i Vasaloppet og klubblaget i NM på ski, eller landslaget i internasjonale mesterskap.
Flere har prøvd å utfordre forbundene
Et vel så interessant eksempel er svømming, hvor den ukrainske milliardæren Konstantin Grigorisjin tok initiativet til etableringen av International Swimming League i 2019.
World Aquatics (WA), Det internasjonale forbundet for blant annet svømming og stup, har vært en av disse relativt tungrodde organisasjonene som – ifølge kritikerne – ikke har utnyttet det kommersielle potensialet.
Det ble skapt en serie av stevner utenfor FINAs jurisdiksjon, hvor utøverne representerte kommersielle lag, hvor stevnene ble avholdt i høyere tempo og antall øvelser var begrenset. Det så ut til å bli en suksess, men i kjølvannet av korona stoppet pengestrømmen opp.
Til tross for stor interesse i starten, hvor flertallet av verdens beste svømmere deltok, ser det ut til å gå over i historien som mislykket. Men det kunne gått annerledes.
Det er denne tradisjonen for å utfordre idrettens mektigste organisasjoner Carlsen skriver seg inn i. Det har han gjort lenge.
Carlsen har lenge utfordret systemet
For noen år siden prøvde han å kuppe norsk sjakk gjennom å betale medlemskap for de 1000 første som meldte seg inn i klubben Offerspill, og ta makten i Det norske sjakkforbundet. Formålet var blant annet å få på plass en sponsoravtale med et utenlandsk spillselskap.
Man kan derfor mistro Carlsen og hans samarbeidspartneres motiver, men det er samtidig opplagt at mange toppspillere deler hans mildt sagt kritiske syn på FIDE.
De store forbundene er ikke alltid gjennomkorrupte, selv om det også forekommer, men de er lite transparente, og maktmisbruk er relativt utbredt.
Det er heller ikke første gang FIDE står i fare for å miste kontroll over sjakken.
Den tidligere verdensmesteren Garry Kasparov hadde lenge hatt et anstrengt forhold til FIDE, og i 1993 spilte han en kamp om verdensmesterskapet mot briten Nigel Short, i regi av organisasjonen PCA, og utenfor FIDEs jurisdiksjon. I en periode på over ti år kåret disse organisasjonene hver sine verdensmestre, før de kom til enighet.
Penger ikke nødvendigvis motivet
Carlsen har en posisjon i internasjonal sjakk som overgår selv Kasparovs. I tillegg til å være verdens sterkeste spiller, har han bygd en merkevare som skaper interesse også utenfor sjakkens snevre krets.
Det er denne merkevaren som har gjort NRKs julesendinger så populære. Jeg er såpass interessert i sjakk at jeg kunne hatt glede av å følge hurtig-VM også uten Carlsen om jeg hadde tid, men det er vel tvilsomt om tradisjonen vil fortsette dersom kampen om gullet skulle stå mellom amerikanere, indere, kinesere og russere.
Carlsens overlegne markedsposisjon i disse turneringene har tankevekkende uttrykk.
De fleste deltakerne stiller i relativt hverdagslige klær (men altså ikke i jeans), mens Carlsens klær er fulle av sponsorlogoer.
NRKs kommentatorer peker ofte på at Carlsen i motsetning til de andre nesten alltid spiller på gevinst, mens andre toppspillere gjerne tar korte remiser for å forsikre seg mot tap. Men dette skyldes at de har ulike mål med turneringene. For Carlsen spiller pengepremiene liten rolle, han har store inntekter fra en rekke kilder.
For en del av konkurrentene kan det ha stor økonomisk verdi å komme blant de seks eller åtte beste. Da kan det være fornuftig å ta en remis i stedet for å risikere å tape og rase nedover resultatlisten.
For mange er hovedmålet å leve av å spille sjakk, en problemstilling Carlsen for lengst er forbi. Vinner han ikke, spiller det ikke noen rolle for ham om han blir nummer tre eller nummer 30.
Bedre for sjakken?
Det er usikkert om Carlsen hadde planlagt at bruddet med FIDE skulle bli så dramatisk og komme så brått. Det gir maksimal oppmerksomhet, men ødelegger samtidig juleunderholdningen for mange nordmenn.
Hvor mange han eventuelt får med seg i en utbryterorganisasjon er usikkert, akkurat som det er usikkert i hvilken grad FIDE vil godta at spillere er tilknyttet begge organisasjoner.
Når jeg kommenterer all den rettmessige kritikken blant andre FIFA møter, hender det jeg modererer meg og sier at uansett alle svakhetene, er det ikke sikkert vi kommer til å like det som eventuelt kommer etterpå heller.
På samme måte er det med sjakk: FIDE er i kritisk behov for reformer, men det er ikke dermed sagt at en alternativ organisasjon i et sportslig perspektiv vil ivareta sjakken på en bedre måte.
#Les også#
