I EM, og påfølgende VM på hjemmebane, skal Norges håndballstjerner kjempe om edle metaller ikledd regnbuens farger. Det er stort! At mine forbilder og mitt forbund har kjemper gjennom at regnbuens farger skal være en del av håndballfamiliens identitet gjør meg stolt. Skikkelig stolt!
Noen kommer til å bli provosert. Andre heier på det. Jeg mener det er et steg i riktig retning.
Håndballen tar et standpunkt og viser til alle sine medlemmer, fremtidige medlemmer, støttespillere, motstandere og resten av verden, at håndballen er for alle. Den er og skal være inkluderende.
Et år med gode minner
Når vinterkulda og mørket setter inn, er det godt å ha varme sommerminner å mimre tilbake til. Mitt beste minne fra året, er Oslo Pride parade. For aller første gang gikk jeg i paraden selv. Eller, jeg satt, om jeg skal være helt ærlig. På toppen av en trailer.
Jeg styrte musikken, mens noen av de fineste folk jeg kjenner, danset på lasteplanet og feiret at vi er stolte over de vi er.
Skeive, straighte, bifile, aseksuelle, fargerike, inkluderende, åpne eller livsglade. Definer oss som du vil, men det jeg så på mitt lasteplan var glede, stolthet og kjærlighet. Og det føltes som resten av Oslo så og feiret det jeg så. Det rørte meg til tårer.
Jeg visste veldig tidlig at jeg var litt «annerledes». Jeg slet med å finne min plass, uansett hvor jeg gikk. Det var få regnbueflagg å se. På skolen snakket vi knapt om seksuell legning og skeive profiler var nesten ikke eksisterende. Jeg følte meg ganske ensom.
Hammerseng og Edin en viktig milepæl
Heldigvis har det endret seg. Litt etter litt har samfunnet blitt mer åpent og mer inkluderende. Regnbueflagget har blitt mer synlig, og skeive profiler tørr å ta sin plass i samfunnet. Heldigvis.
Jeg husker godt da Even kysset Isak i Skam, da Gro Hammerseng ble kjæreste med Anja Edin og NRK lanserte at de skulle sende hele Pride-paraden i Oslo for aller første gang. Minutt for minutt.
Kanskje små, men viktige milepæler, som viser oss som alltid har føltes oss litt «annerledes» at det faktisk er plass til akkurat meg.
For vi kan si at inkludering er viktig, og at alle er velkomne, men det må være en sammenheng mellom kart og terreng. Ord må bli til handling.
Mange skeive opplever og er redde for å stå frem. Frykten for å ikke bli akseptert for den du er, kan ta overhånd. Det har i hvert fall jeg kjent på.
Derfor er tydelig standpunkt, åpenhet og inkludering viktig. At arbeidsplassen marker Pride, at familien din går i paraden med deg eller at regnbueflagget vaier i nabolaget.
Uten at du har bedt dem om det, men fordi de vil vise deg og alle andre at sånne som deg er velkommen. Alt dette er handlinger som skaper trygghet.
Idretten må bli enda tydeligere
Det er ingen hemmelighet at vi i Norge har kommet lang når det gjelder inkludering. Også i idretten. Det er bra.
Likevel må Patrik Berg i Bodø/Glimt stå opp mot homohets, vi vet at homofile menn deltar i betydelig mindre grad i organisert idrett, mange transpersoner føler seg ikke velkomne i idretten og når en bifil bryter står frem utsettes han for grov hets internasjonalt.
Det viser at jobben med inkludering fortsatt er viktig. Og dessverre skjer den ikke av seg selv.
Idretten må bli tydeligere. Få skeiv kompetanse inn i trenerutdanningen, synliggjør regnbueflagget, marker Pride, stå opp mot hets og være proaktive. Vanskeligere er det ikke. Men allikevel så vanskelig.
For mange av oss høres dette både banalt og selvfølgelig ut, andre er helt uenig i at det er nødvending.
Men de fleste i idretten er enige i at idretten skal være både fargerik, mangfoldig og inkluderende, og at folk skal få være seg selv.
Så i en verden der DU kan være hvem DU vil, våg å være som Håndballforbundet!
Ole Martin Prebensen Tanberg
