Denne dystre beskjeden er ikke et sjokk for oss som jobber i Oslo-idrettens evige motbakke. Den er dessverre helt forventet, men politikerne skal vite at det har noen konsekvenser jeg håper de snart ser konturene av.
Sjokkerende holdninger
Skal vi tro dagens politikere i Oslo er svaret enkelt. Dette sier for eksempel ansvarlig byråd for kultur og næring, Anita Leirvik North om manglende banekapasitet:
– Trenger de minste ungene å trene mange ganger i uken? Sånne ting kan jo hjelpe på.
Denne holdningen er ikke et sjokk, det er en skandale. En skandale for norsk idrett, hovedstaden Oslo, folkehelsen og for lokalidrettslagenes rolle som samfunnsbyggere i sine lokalmiljøer.
Bortprioritering av anlegg er bortprioritering av et velfungerende og trygt samfunn, der idretten både er vokalist, trommeslager og bassist.
Det er en takling i knehøyde til alle barn, unge, voksne og frivillige som trenger en arena der de kan skape sosial tilhørighet, leve ut drømmer og oppnå unike vennskap.
Det er en skammelig prioritering, som både idretten og resten av samfunnet bør reagere kraftig på.
Politikere snakker stadig om viktigheten av idretten som samfunnsaktør i lokalmiljøer og hvor viktig idretten er i kampen mot utenforskap og kriminalitet.
Tåkeprat
Nyvalgt byrådsleder Eirik Lae Solberg skrev et meningsinnlegg i september, hvor han påpekte viktigheten av frivilligheten og konsekvensene av at den kollapser.
Han snakket om behovet for ildsjeler og økonomiske midler for å gi et godt tilbud. Dette er tåkeprat, all den tid den viktigste ingrediensen i suppa stadig mangler: Flatene til å utøve idretten på. Om det er fotballbaner, ishockeyhaller eller innendørsflater for håndball og innebandy. Problemet er like stort for alle.
I en by der folketallet er stigende og byggeplanene for nye boliger er storslåtte, er det ikke tatt høyde for bygging av nye fotballbaner. 100.000 nye boliger skal bygges i byen de neste 17 årene, men foreløpig ingen fotballbaner.
Det er et regnestykke som ikke går opp, og innerst inne vi vet alle konsekvensene av dette.
Så hva nå, Oslo? Hva nå, idretten?
Ferdig med snorklipping
Skal vi fortsette å la oss både begeistre og irritere over politikere som sjonglerer valgløfter, løgner og bortforklaringer, i et sirkus av politisk skittkasting og gjemsel?
For samtidig som idretten og frivilligheten blør dype sår, er de folkevalgte mer opptatt av å legge skylden på hverandre og behandler dette som noe perifert og uviktig.
Det er snorklipping, flotte taler og bløtkake på kontoret, samtidig som frivillige trenere i breddefotballen håndterer 80 syvåringer på en kvart kunstgressbane uten undervarme.
Venner må se venner på sidelinjen, mens politikere klapper seg på skulderen over prestisjeprosjekter de ikke har kontroll på.
KFUM skal spille Eliteserien i 2024, men hvor? Ingen vet.
Oslo er hverken skapt for breddeidrett eller toppidrett, fordi det mangler anlegg og vilje til å skape dem.
Må ta ansvar
Avstanden blir større, mens både tillit og kapasitet blir stadig er synkende. Snart treffer vi bunn.
Idretten må ta ansvar ved å velge ledere som evner å sette kampen på dagsorden og vi må samle oss og sette makt bak kravene.
Idretten må vise hvilke fatale konsekvenser det får hvis idretten forvitrer som samfunnsaktør.
Oslo: Det er ikke for sent. Budsjettet er ikke vedtatt enda, men det krever en kraftig mobilisering.
Klikk banneret for forskjellige abonnementsløsninger.
Jørgen Grydeland
