Nabolagsklubb er et konsept initiert av Oslo idrettskrets med hensikt om å styrke idrettslagene som tar et utvidet samfunnsansvar i byen.
Sentrale premisser er at man jobber med frivillighet, kompetanse, inkludering og ungdom for å sikre gode oppvekstsvilkår og idrettsglede for alle.
Tøyen Sportsklubb har et fascinerende bredt utvalg av aktiviteter. De er ærlige om sine prioriteringer og får til mye med lite. De gjør en enorm innsats med ungdomsakademiet sitt. Best av alt, det koster 100 kroner å være medlem.
Kretsen burde møtt dette med jubel. I stedet straffes klubben fordi kretsen har et ensidig og snevert perspektiv på hva den organiserte idretten skal være.
For ofte har deler av idretten sett seg blinde på tradisjonelle aktivitetsformer. Det er en utbredt idé at idrett først får mening i konkurransesituasjonen. Det er selvsagt helt feil.
De siste årtiene har det vært en kraftig fremvekst av idretter hvor konkurranseelementet har vært nedtonet, eller, i enkelte tilfeller, at motstanden mot tradisjonelle konkurranseformer har vært helt sentralt i aktivitetens selvforståelse. Mange av disse aktivitetene er i dag et viktig supplement til byens totale idrettstilbud.
En del tendenser i idrettsverden i dag peker mot mer konkurranse, mer alvor – tidligere. Tøyen Sportsklubb skriver selv at «konkurrerende idrettsklubber har vi overalt» og peker på at de hjelper medlemmene videre til andre klubber, om det er ønsket.
Konkurranse og seriespill er helt åpenbart en viktig del av hverdagen for mange som driver med idrett. For en hel del er det selve hovedpoenget med idretten. Spørsmålet er om ikke norsk organisert idrett burde ha plass til begge.
Kretsen burde sette pris på Tøyen Sportsklubb med sin alternative filosofi som en viktig brikke i å gi et mangfoldig og bredt aktivitetstilbud til byen. Tilpasset ulike behov og ønsker om idrettshverdagen. Konsekvensene kretsens vedtak blir et fattigere idrettstilbud, særlig for oss som bor på Tøyen.
Har kretsen spurt seg om hvem som blir de egentlige taperne her?
Jone Hjorteland
