Idrettspresident Zaineb Al-Samarai og Toppidrettssjef Tore Øvrebø tar til orde for at summen på toppidrettsstipendene bør økes og betales gjennom statsbudsjettet. De får støtte av roer Kjetil Borch, som er lei av at stipendene står stille mens prisene øker.
Det er forståelig at toppidretten kjemper for bedre vilkår for seg selv, men det finnes grunner til å være skeptisk til at staten skal betale for frivillig toppidrett.
Forsiktig med å kreve penger av staten
I en tid der man burde forberede seg på tøffere prioriteringer og kutt i offentlig pengebruk, skal man være forsiktig med å kreve mer fra staten.
I en artikkel på Norges Idrettsforbunds nettside skriver Al-Zamarai og Øvrebø at toppidrett ikke er noen utgift, men det er det jo selvfølgelig. Om man skal finansiere det over statsbudsjettet må man bruke mindre penger på noe annet, eller bruke mer skatte- og oljepenger totalt.
Det finnes garantert nok av muligheter til å gjøre det første all den tid toppidrettsstipend nok vil utgjøre en relativt liten budsjettpost, men kutt er upopulært så sannsynligheten er stor for at politikerne hadde brukt ekstra av skatte- og oljepenger istedenfor. ‘
I usikre økonomiske tider er det ikke sikkert at staten bør ta seg råd til å finansiere toppidrettsutøvere med en nytteverdi for samfunnet det blir uhyre spekulativt å gjøre beregninger på.
Al-Zamarai, Øvrebø og Borch argumenterer for at finansiering av toppidrettsutøvere er en investering fordi det ifølge dem har en rekke gode effekter på samfunnet, men dette er det nær sagt umulig å slå fast.
De spm tjener mest som skaper de største opplevelsene?
De trekker fram at idrett er viktig for folkehelsen, det er en sunn ting for unge å bruke energien sin på og at det binder nasjonen sammen ved å skape sterke kulturøyeblikk for tusenvis av TV-tittere.
Jeg er langt på vei enig i at en sterk idrettskultur generelt vil ha disse effektene på samfunnet. Om statlig finansiering av toppidrettsutøvere som markedet ikke klarer å forsørge vil bidra til dette er jeg mye mer usikker på.
Jeg er ingen ekspert på markedsøkonomi, men jeg vil tro at mengden penger en idrettsutøver klarer å dra inn fra sponsorer og premiepenger handler om hvor mange personer som er interessert i å se idrettsutøveren konkurrere.
Følgelig er det de som tjener mest, og kanskje ikke trenger stipend, som skaper de idrettsøyeblikkene folk bryr seg mest om. Realiteten kan være at om man ikke klarer å dra inn nok penger fra markedet til å få hverdagen til å gå rundt, så er det dessverre ikke mange nok som er interessert i det du driver med, selv om man skulle være verdensener eller vinne OL-medaljer.
Men vil store prestasjoner i små idretter føre til bedre livskvalitet og økt treningsinspirasjon for de få som følger med? Kanskje, men det er ikke sikkert. Det har ikke akkurat manglet på store norske prestasjoner i langrennsløypa de siste årene, men deltakelsen blant unge er som kjent synkende.
Krever store ressurser allerede fra ungdomstiden
Et mulig godt argument for økte og statsfinansierte toppidrettsstipender er at det kunne gitt bedre mulighet til å satse for personer som ikke har økonomisk støtte fra for eksempel foreldrene.
Dette forutsetter imidlertid at personer fra trange økonomiske kår kommer seg opp på et nivå der det blir aktuelt å få stipend. For de fleste vil dette ikke være mulig før tidligst i starten av 20-årene, altså må man allerede ha holdt på en stund før stipend blir aktuelt.
Mange idretter blir svært kostbare allerede fra ungdoms- eller juniortiden som starter når man er mellom 13 og 16 år. Sportslig utvikling fra denne alderen til slutten av tenårene vil dessverre ha stor sammenheng med om foreldrene dine har midler og fritid nok til å følge deg opp.
Stipender utdelt til seniorutøvere kan derfor ende opp med i hovedsak å bli støtte til de som allerede har hatt best forutsetninger for å lykkes, framfor å hjelpe de som faktisk kommer fra trange kår.
Statlige penger gir mindre uavhengighet
Politisk uavhengighet er en annen grunn til å være kritisk til statsfinansierte toppidrettsstipend. Norge er heldigvis en stat med relativt god forståelse for uenighet og uavhengighet sammenlignet med de fleste andre, men en stat er det likevel og det beste for idretten er å holde disse på en armlengdes avstand.
For å holde idretten så upolitisk som mulig burde ikke den offisielle kontakten mellom norske idrettsutøvere og staten Norge strekke seg lenger enn håndtrykk og klemmer med kongefamilien.
Om idrettsutøvere begynte å få sine inntekter fra staten ville de også representere staten i langt større grad på internasjonale konkurranser, i tillegg til at staten ville øke sin innflytelse over hva en utøver kan si og gjøre.
Toppidrett er frivillig!
Til sist bør det nevnes at toppidrett er helt frivillig og vanskelig kan sammenlignes med andre mer tradisjonelle yrker, ei eller tilstander som gjør at folk har krav på velferdstilbud.
Det kan være lett å misforstå meg, så jeg vil understreke at jeg har stor respekt for alle de hardtarbeidende idrettsutøverne rundt om i landet som aldri vil bli folkekjære eller tjene hundretusener i året gjennom idretten sin, men som står på for fullt likevel.
Disse holder de norske idrettsverdiene i livet mer enn kanskje noen andre. Om flere av dem nå blir tvunget til å nedprioritere eller gi seg på grunn av økonomi er det trist, men det er mange som sliter nå og som er i betydelig verre situasjoner enn toppidrettsutøvere.
I trange økonomiske tider må man prioritere det som er viktigst. Om det er mulig å hente mer penger til idretten fra statsbudsjettet bør det brukes til å gjøre barne- og ungdomsidretten billigere, framfor stipender til frivillige voksne toppidrettsutøvere.
Les mer: «Fare for at toppidrettsstipend på statsbudsjettet går til dem som allerede har hatt best forutsetninger for å lykkes»
