Livet i den olympiske boblen er spesiell. Du er stengt ute fra resten av verden, og det er lett å glemme hva som skjer utenfor mikrouniverset vi lever i. Livet dreier seg om trening, skirenn og alle de små detaljene som påvirker våre sportslige resultater.
Obligatorisk tur på do
Jeg har fått spørsmål fra journalister om hvordan livet er i Kina, men det er nesten umulig å svare på. Dette er OL, ikke det virkelige Kina. Det er selvsagt to helt forskjellige ting.
Jeg deltar nå i mitt fjerde OL og hver gang har jeg hatt den samme følelsen av å være isolert fra den virkelige verden. Denne følelsen er likevel litt sterkere i år, av Covid og for fordi vi ikke får forlate boblen vi lever i før vi skal reise hjem.
Selv om jeg ikke føler at vi har opplevd Kina, så har vi fått litt innsikt i kinesisk planlegging, organisering og byråkrati. Det har variert fra svært imponerende til hysterisk ineffektivt.
Mange europeiske land kan lære av de raske, effektive daglige Covid PCR-testene vi tar i deltagerlandsbyen. Hele prosessen med å registrere personlige detaljer og ta testen tar omtrent ti sekunder.
Turen inn til deltagerlandsbyen var derimot et eksempel på total logistisk inkompetanse. Fra flyplassen ble vi ført inn i en buss av et kobbel med vennlige frivillige i heldekkende covid-drakter.
Sjåføren og de frivillige virket svært uenige om hvor vi skulle dra, og hver gang vi prøvde å forklare hvor vi mente vi skulle bo, ble vi enten ignorert eller ikke forstått. Til slutt kom vi oss på veien og vi ble eskortert av en politibil på den nye hovedveien til Zhangjiakou.
Til tross for lite trafikk på veiene, kjørte vi i hele 40 kilometer i timen! Lastebiler kjørte forbi oss i en rasende fart og det som skulle ta to og en halv time ble en pinefull tur på over det dobbelte.
De som arrangerer transporten hadde åpenbart blitt fortalt at vi ikke kunne kjøre hele veien uten å gå på do, så etter en times kjøring tok vi av fra motorveien og til stilte oss opp ved en bensinstasjon bak en lang rekke av andre busser.
Vi måtte sitte inne i bussen i en time før vi fikk kjøre inn bak en innhegning der det sto toaletter satt opp for anledningen. Vi fikk vite at grunnen til at køen tok så lang tid var at alle doene ble desinfisert mellom hver buss.
Til tross for dette var det ikke noe vakkert syn som møtte oss da vi kom inn på doen. De hadde bare sprøytet på desinfiseringsmiddel, men ikke tørket av stedene der det var møkkete.
Den samme prosedyren gjentok seg etter noen timers kjøring. Nok en gang måtte vi vente i busskø for en fem minutters dopause, før vi kom oss inn på motorveien igjen. Den siste stoppen viste seg å være bare en halvtimes kjøring fra deltagerlandsbyen. Det var veldig irriterende!
Turen vår tok fem timer og i etterkant har jeg hørt at andre delegasjoner brukte mye lenger tid og de fikk heller ikke tilgang til drikkevann underveis. På den måten var vi heldige.
Sannheten er at dette ikke er unikt
Det har vært mye snakk om at skiøvelsene holdes på grensen til Gobi-ørkenen, og at nesten all snøen vi konkurrerer på er laget av snømaskiner.
I utgangspunktet er det ganske latterlig å plassere et skianlegg i et så tørt område, men den triste virkeligheten i moderne skisport er at vi konkurrerer på kunstsnø nesten uansett hvor vi konkurrerer. Selv i Skandinavia og i alpene konkurrerer og trener vi nesten alltid på en såle av kunstsnø. Dette gjelder også VM.
Men en ting har jeg aldri sett i Europa før og det er snøkanoner som blåser snø over åssidene rundt skiområdet, i et forsøk på å få det tørre, brune landskapet til å virke mer «vinterlig».
Dette ser ganske komisk ut, virker ineffektivt og har bare ført til noen tilfeldige hvitspredte flekker rundt i landskapet. Vi har også sett snøkanoner montert på lastebiler som kjører langs veikanten og sprer snø langs veien for å gi den samme «vinterlige følelsen» der.
Uvant med snø
Selv om det vanligvis er lite nedbør i dette området i februar har det snødd et par ganger siden vi kom.
Da vi kjørte inn i deltagerlandsbyen ved ankomst, begynte det plutselig å snø. Det gjorde at vi begynte å tulle med at kineserne kontrollerte været, men etter å ha sett de lastebilmonterte snøkanonene innså vi at teknologien deres var langt fra så avansert!
Når det først snør ser det ikke ut som de frivillge som jobber her er særlig vant med å håndtere denne typen vær. Istedenfor å måke snøen til side i store snøhauger spar de snøen opp i søppelsekker.
Værforholdene her er annerledes enn det vi er vant til og noe som jeg syns er interessant er at det til tross for et veldig kaldt vær, så forsvinner snøen raskt fra åssidene rundt oss.
Om dette skyldes det tørre klimaet og kvaliteten på snøen eller om den bare blåser bort, vet jeg ikke.
Et annet spesielt trekk ved landskapet her, foruten de tilfeldige kunstsnøflekkene, er det store antallet trær kineserne har plantet i området. Disse støttes nesten alle opp av egne innhegninger for å forhindre at de blåser opp og bort fra den tørre, grunne jorda.
Rundt deltagerlandsbyen kan du også se et nettverk av svarte kabler og rør mellom trærne. Jeg antar at dette er et vanningssystem. Jeg er ingen biolog, så om dette trengs permanent, eller bare for å hjelpe trærne til å slå rot, vet jeg ikke.
Det blir veldig interessant å se hvor mange av trærne som fortsatt står her om noen år.
