Til tross for en felles nordisk idrettsmodell bygget på frivillighet, breddeidrett og sterke velferdsordninger, har Norge, Sverige, Danmark og Finland utviklet svært ulike modeller for å skape internasjonale toppidrettsprestasjoner.
Det viser en ny studie av toppidrettssystemene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Forklaringen på den norske idrettssuksessen ligger i måten norsk idrett organiserer seg på.
Disse funnene kommer fram i antologien Toppidrett i Skandinavia: En samfunnsvitenskapelig forskningsantologi om utviklings- og prestasjonsmiljø, redigert og sammenfattet av forskerne Klaus Nielsen og Rasmus K. Storm.
Boka beskriver hvordan de nordiske landene deler de samme historiske røttene, men gradvis har valgt ulike organisatoriske løsninger. Resultatet er fire modeller som bygger på de samme verdiene, men som prioriterer styring, finansiering og organisering på ulike måter.
En felles nordisk grunnmodell
Studien peker først på det som forener de nordiske landene.
Alle fire land bygger toppidretten på et omfattende frivillig idrettsliv, der lokale idrettslag utgjør fundamentet. Bred deltakelse blant barn og unge, offentlig finansierte idrettsanlegg og sterk kommunal støtte gir et bredt rekrutteringsgrunnlag som skiller Norden fra mange andre land.
En annen fellesnevner er at universitetene og kommersielle aktører spiller en langt mindre rolle enn i land som USA og Storbritannia. I stedet er toppidretten tett knyttet til den organiserte idrettsbevegelsen.
Forskerne peker også på en felles velferdsorientert tankegang. Alle de nordiske landene legger stor vekt på at utøvere skal kunne kombinere toppidrett med utdanning og arbeid, og at idrettskarrieren ikke skal gå på bekostning av livet etter idretten.
Norden delt i to
Det største skillet mellom landene handler om hvordan toppidretten styres.
Norge og Danmark har utviklet sentraliserte modeller med én tydelig organisasjon som leder toppidrettsarbeidet. I Norge har Olympiatoppen det overordnede ansvaret, mens Team Danmark fyller den samme rollen i Danmark.
Disse organisasjonene koordinerer talentutvikling, trenerutdanning, forskningssamarbeid, medisinsk støtte og fordeling av ressurser. Beslutningslinjene er korte, og prioriteringene gjøres sentralt.
Sverige og Finland har valgt en annen vei. Her er ansvaret fordelt mellom flere organisasjoner, særforbund og olympiske komiteer. Forskerne beskriver begge systemene som mer fragmenterte, selv om både Sverige og Finland de siste årene har forsøkt å styrke samarbeidet mellom aktørene.
Utviklingen går derfor mot større koordinering, men uten å etablere like sterke sentrale toppidrettsorganisasjoner som i Norge og Danmark.
Framhever Olympiatoppen
Studien fremhever den norske modellen som den mest helhetlige.
Forskerne mener Olympiatoppen har lykkes med å bygge en kultur der erfaringer deles mellom idretter. Ny kunnskap utviklet i én idrett tas raskt i bruk i andre miljøer, samtidig som forskning, teknologi og trenerkompetanse integreres tett i den daglige virksomheten.
I stedet for først og fremst å tilføre mer penger, har Norge satset på kompetanse, læring og profesjonalisering.
Dette trekkes fram som en viktig forklaring på Norges sterke internasjonale resultater, særlig innen vinteridrett, men også den økende suksessen i flere sommeridretter.
Danmark størst statlig kontroll
Den danske modellen beskrives som den mest statlig organiserte gjennom Team Danmark, som ble etablert ved lov i 1984.
Selv om Danmark i dag arbeider målrettet mot internasjonale medaljer, har utøvernes velferd også vært et grunnleggende prinsipp.
Forskerne peker på at Danmark lenge har stilt krav om at unge topputøvere skal kombinere idrett med utdanning. Samtidig har landet utviklet ordninger for etisk oppfølging, mentorprogrammer og støtte gjennom ulike livsfaser.
Sverige møter organisatoriske utfordringer
Sverige har tradisjonelt vært Nordens mest suksessrike idrettsnasjon, men studien viser at konkurranseevnen gradvis har blitt svekket.
Ifølge forskerne skyldes dette ikke mangel på kompetanse eller idrettskultur, men uklare ansvarsforhold mellom de sentrale organisasjonene.
Mange svenske ledere beskriver dagens system som preget av dobbeltstyring og uklare roller.
Samtidig peker studien på at initiativet #elitidrott2030 kan bli starten på en ny utvikling. Målet er bedre koordinering, tydeligere resultatmål og sterkere samarbeid uten å gi avkall på idrettens tradisjonelle selvstendighet.
Finland i omfattende omstilling
Finland får den mest kritiske omtalen i studien.
Landet var tidligere en stormakt i internasjonal idrett, men resultatene har falt kraftig de siste tiårene. At Finland ikke tok én eneste medalje under sommer-OL i 2024 beskrives som et historisk vendepunkt.
De svake resultatene har utløst en omfattende reformprosess. Nye styringsmodeller, tydeligere resultatkrav og sterkere koordinering mellom organisasjonene skal løfte finsk toppidrett.
Forskerne mener Finland har gjort betydelige organisatoriske fremskritt, men understreker samtidig at mange utfordringer fortsatt gjenstår.
Resultater driver reformer
En av studiens tydeligste konklusjoner er at sportslige resultater påvirker hvordan landene organiserer toppidretten.
Både Norge og Danmark gjennomførte omfattende reformer etter perioder med svake internasjonale prestasjoner.
Finland følger nå den samme utviklingen etter flere år med tilbakegang.
Sverige har derimot gjennomført mindre omfattende reformer, blant annet fordi tilbakegangen har vært mer gradvis og fordi toppidrett har en svakere politisk og kulturell posisjon enn i de øvrige nordiske landene.
Flere toppidrettsmodeller
Konklusjonen er at de nordiske landene ikke lenger representerer én felles toppidrettsmodell. I stedet har de utviklet ulike løsninger på den samme utfordringen: hvordan kombinere internasjonale topprestasjoner med nordiske velferdsverdier.
Utviklingen de siste årene tyder samtidig på en gradvis konvergens. Sverige og Finland beveger seg mot sterkere koordinering og tydeligere styring, mens Norge og Danmark videreutvikler de modellene som allerede har gitt gode sportslige resultater.
