Tiden har løpt fra det som gjerne kalles norsk idretts høyeste utmerkelse, og det er ikke det minste merkelig.
Prisen ble etablert i 1919 og skulle deles ut til utøvere med sterke prestasjoner i mer enn to sporter med hensikten å fremme allsidighet som et ideal. Problemet er at idrettsverdenen så svært annerledes ut i 1919 sammenlignet med i dag.
Tidlig på 1900-tallet var moderne idrett knapt nok oppfunnet, og profesjonell var den overhodet ikke.
I mange tiår fremover kunne man for eksempel bli en god skiløper ved å lage sitt eget utstyr, bruke somrene til å hogge ved og gå titalls mil over fjell og dalfører for å komme til og fra skiløpene man deltok i.
Mange av de beste utøverne i ulike grener var nok gjerne mer generelle atleter som hadde utviklet talentene sine ved å være ute og leika seg eller jobbet i skogen, snarere enn produkter av lang og målrettet trening over flere år.
I en sånn kultur gir det mening å belønne de som er best totalt i forskjellige idretter, men i dag er spesialisering og toppidrettsliv fra tidlig alder i de aller fleste tilfeller helt nødvendig for å nå toppen og en egen pris for å hylle allsidighet blir nær meningsløs.
Dette reflekteres ved at de som får den enten deltar i miniidretter der man må forvente at konkurransen er relativt lav, eller der idrettene er slående like hverandre, og ofte gjelder begge disse forholdene.
Intensjonen bak Egebergs Ærespris er god, men utmerkelsen fungerer i dag nesten som et bevis på at allsidighet nettopp ikke er viktig eller fremmende i den moderne toppidrettskulturen.
Om man tar en rask kikk på listen over vinnere de siste tiårene er det slående hvor dominante langrennsløperne er. Betyr dette så at langrennsløpere er totalt overlegne andre norske idrettsutøvere når det gjelder lekenhet og allsidighet, slik man kanskje kan forvente når de har vunnet 18 av 27 utdelte Egeberg-priser siden 1987?
Enhver med et minimum av kjennskap til idrett vil skjønne at svaret er nei.
Langrennsløpernes sideidretter er nærmest utelukkende løping eller andre idretter der man også går på ski, og langrennsløpere tenderer naturligvis til å være gode på dette fordi det å løpe og gå på ski er vesentlige bestanddeler av treningen som trengs for å bli en god langrennsløper.
Paradoksalt nok er ikke kondisjonsutøvere kjent i den kollektive folkebevisstheten for å være lekne og allsidige typer. Hvor mange skiløpere kan feire seiere ved å ta en baklengs salto, slik en mengde spretne fotballspillere kan feire et mål?
At Egebergs ærespris omtrent ikke blir utdelt de årene det ikke finnes en passende løper eller langrennsløper tilgjengelig vitner heller om at allsidighet i beste fall er unødvendig for å nå verdenstoppen i en spesifikk idrett, og man kan spekulere i om det egentlig er en hemsko.
Noe som derimot er sikkert, er at de som er til stede på Idrettstinget når Egebergs Ærespris deles ut gjerne vil at allsidighet skal være viktig og bra.
Det er en holdning jeg personlig har store sympatier for. Hvis målet er å utvikle sunne mennesker i både fysisk og mental forstand, et mål jeg mener Norges Idrettsforbund burde ha, tror jeg absolutt at allsidighet og lek er veien å gå for de store massene.
Dissonansen fra virkeligheten oppstår når man også begynner å tenke at allsidighet og lek ikke bare er en god vei til å nå verdenstoppen i profesjonell idrett, men at den også er den beste veien dit.
Det er sånn norsk idrett liker å se seg selv, der vår sterke toppidrettskultur bare er en forlengelse av vår sympatiske barne- og breddeidrettskultur. Nåtidens største norske idrettsstjerner passer ikke alltid like godt inn i denne fortellingen (Ingebrigtsen, Haaland, Ruud, etc.), men da er det i det minste fint for byråkrater i NIF å kunne dele ut en pris til sympatiske kondisjonsutøvere som blir best på «den rette måten».
Norsk idretts «høyeste utmerkelse» er i dag en pris som mest ser ut som en god anledning for norsk idrettsbyråkrati til å feire seg selv.
All den tid Egebergs Ærespris finansieres av avkastningene fra et eget fond opprettet for over hundre år siden er den helt harmløs og kan gjerne deles ut videre, men det endrer ikke på at prisen også er fullstendig unødvendig.
For eksempel finnes det flere idretter som måler nettopp allsidighet. Norge har i all tid hatt mange dyktige kombinertløpere og er i dag også så heldig å ha to tikjempere i verdenstoppen, og etter min bedømmelse er alle disse mer allsidige enn noen som har vunnet prisen de siste 30 årene.
Disse idrettene kombinerer ting som faktisk er vanskelig å kombinere, det holder ikke bare å ha et solid respirasjonssystem.
Æresprisen er også ukjent, man trenger nok ikke gå langt vekk fra NIFs korridorer på Ullevål før man skal slite kraftig med å finne noen som vet hva Egebergs Ærespris egentlig er.
Å fortsette å kalle den norsk idretts høyeste utmerkelse vitner stadig mer om enn virkelighetsforståelse på kant med realitetene.
Liste over mottagere av Egebergs Ærespris siden 2000:
Se fullstendig liste her.
