Det er ganske oppsiktsvekkende at et advokatfirma som tar oppdrag for blant andre NTF, så utilslørt går inn for noe slikt.
Les hele innlegget til advokatene her.
De har fått gode og konstruktive svar av blant andre Erling Rostvåg og Anders Mathisen, og jeg skal ikke bruke så mye plass på å rekapitulere deres argumenter.
Det er imidlertid en del mer overordnede poenger som aktualiseres her, som handler om at fotballens toppledere i større grad må forstå supporter-rollen.
I norsk idrett er medbestemmelsen og makta forankret i medlemskapet. Det er denne medlemsrollen som er blitt aktualisert av at folk i økende grad har begynt å melde seg inn i klubbene for å få en stemme i spørsmål knyttet til fotballens utvikling, enten det har handlet om VAR eller om kommersielle krefters rolle i fotballen mer generelt.
Misforstått om medlemskap
Kleven og Kristensen foreslår å skille mellom «aktive» og «passive» medlemmer. Det er litt forvirrende hva dette skillet sikter til.
Intuitivt skulle man tro det handlet om dem som aktivt bruker medlemskapet til noe (for eksempel å ta på seg verv, stille på årsmøter eller å diskutere klubbens veivalg i andre fora) og dem som passivt betaler sin kontingent og ellers forholder seg tause. Men det er ikke det de mener.
I stedet mener de at de «aktive» er trenere, utøvere, ansatte og frivillige/foreldre, mens de passive da må være de som bare ser på. Aktiv er altså synonymt med idrettsaktiv.
Kanskje håper de å klistre begrepet «passiv» til øldrikkende sofatilskuere med middels eller lavt oksygenopptak. Supportere, inkludert alle dem som bruker mesteparten av fritida si til å følge klubben, er altså «passive» i deres verden.
Men dette er jo en stor misforståelse. Trenere, utøvere og administrasjon i en profesjonell fotballklubb er ikke først og fremst medlemmer, de er ansatte, som gjør en jobb med utgangspunkt i en arbeidskontrakt.
Ansatte har legitime interesser i klubbens utvikling, men det er medlemmene og styret som har den formelle makten.
Sand i maskineriet
I advokatenes verdensbilde fungerer imidlertid supportere som sand i maskineriet i det øyeblikk de også blir medlemmer.
Folk utenfra som kommer i berøring med den norske idrettsmodellen, kjenner ikke igjen det de har erfart fra andre organisasjoner. Styringsmodellen de er vant til er en helt annen enn tilfellet er i frivillige organisasjoner med medlemsdemokrati.
Det er derfor Kleven og Kristensen i og for seg anerkjenner supporternes betydning, for de er «livsnerven i norsk fotball», som de formulerer det. Men oppgaven deres er altså å støtte klubben.
Omtrent slik forbrukere kan utvikle merkevarelojalitet overfor Coca-Cola eller BMW, håper de supporterne ukritisk og lojalt godtar alle krumspring ledere, NFF, medier og sponsorer foretar. Det er deres rolle, mener de.
Men, som også Mathisen peker på, de som til enhver tid styrer norsk fotball, og også de som spiller, gjør det altså med utgangspunkt i en profesjonell arbeidskontrakt. Om noen år befinner de fleste seg andre steder, i helt andre klubber eller organisasjoner. Slik er det jo i store deler av arbeidslivet.
Supportere som støtter klubben, støtter nettopp klubben, ikke dem som til enhver tid er ansatt der. I symbolsk forstand er det en ubetalt livstidskontrakt.
Denne distinksjonen er viktig. Å gi sin helhjertede støtte til klubben under kamp, er ikke det samme som å støtte eller forholde seg passivt til alle beslutninger som tas i styrerommet.
Det er ikke noen motsetning mellom et intenst kjærlighetsforhold til klubben på den ene siden, og sterk misnøye med daglige ledere, direktører eller managere på den andre siden.
Symboler som gir mening
Fotballklubber er historisk framvokste institusjoner, mange over hundre år gamle. Fundamentalt sett består de av historien og et tilhørende sett av symboler, som supporterne i større eller mindre grad elsker og ærer.
De viktigste symbolene er stadion, klubbfargene og klubblogoen. Ingen av disse symbolene er rett nok uforanderlige. Mange klubber har bygget nye stadioner de siste 30 årene, klubblogoene kan av og til endres, og i et langt historisk perspektiv er til og med draktfarger mindre hugget i stein enn mange kanskje tror.
Men det er likevel disse symbolene som gir mening og retning til supporternes forhold til klubben. Det er derfor endringer ofte er kontroversielle, for eksempel da Start vedtok å «modernisere» logoen for noen år siden. For mange rørte det ved noe de oppfattet som hellig.
Men det de støtter er altså ikke den til enhver tid sittende ledelse, eller de valgene denne ledelsen tar.
Love the club, hate the directors
I en viss forstand investerer supporterne langt mer enn ansatte i klubben. Supporternes selvforståelse, som har en god del for seg, er basert på at de ved siden av stadion, logo og draktfarger er klubbens mest stabile element.
De ansatte – ledere, trenere og spillere – forvalter klubbens sentrale symboler, og NFF forvalter fotballen som helhet. De kan forvalte dette mer eller mindre godt, eller mer eller mindre dårlig.
Om en klubbledelse forvalter symbolene på en måte som bryter med klubbens eller fotballens verdier, er det ikke supporternes oppgave å «støtte» den.
Å støtte klubben, forstått som et sett av symboler og verdier, innebære nettopp å kritisere dem som bryter med disse verdiene. Love the club, hate the directors, er for eksempel et relativt vanlig – skjønt spissformulert – utsagn blant engelske supportere.
Men det er en viktig forskjell mellom engelske og norske toppklubber: De sistnevnte er demokratiske organisasjoner, forpliktet overfor den norske idrettsmodellen.
Medlemskap er da en av flere kilder til makt. Det ser ikke ut som Kleven og Kristensen ønsker å leve med dette.
Lenge sto supporterne på utsiden av klubbdriften. Ikke som kunder som var glade og fornøyde med alt, men som en kritisk, uavhengig aktør som hevet stemmen hvis de mente det trengtes.
Det er norsk fotballs mange kontroversielle veivalg de siste årene som har framprovosert behovet mange nå har fått for å endre strategi og innta medlemsrollen.
