Når det gjelder dekningen av Saudi-Arabia er det tre sentrale elementer som er viktig: journalistikkens vitale rolle, mangelen på undersøkende journalistikk om Saudi-Arabias sportsstrategi, og farene ved «balansert journalistikk» ved dekningen av autoritære regimer.
La meg starte på den positive siden: Det er først og fremst takket være modige journalister og varslere at vi kjenner til sportens mørkere sider og omfanget av korrupsjonen som finnes.
Og vi trenger den typen journalistikk nå mer enn noen gang, ettersom Saudi-Arabias innflytelse i idretten vokser raskt.
Husk at den kommende verten for fotball-VM i 2034 er det samme regimet som prøver å omforme sitt rykte som en stat med omfattende brudd på menneskerettighetene.
Saudi-Arabia er knyttet til det brutale drapet på journalisten Jamal Khashoggi i 2018, alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitærretten i Jemen, fravær av rettigheter for LHBTQI+-personer, omfattende og systematisk utnyttelse av migrantarbeidere, samt fengsling av menneskerettighetsforkjempere og kvinneaktivister, som ofte utsettes for vilkårlige arrestasjoner, tortur og reiseforbud.
Her burde journalistikken spille en avgjørende rolle – stille de vanskelige spørsmålene, holde makthavere ansvarlige og motstå de enkle fortellingene. Men dessverre skjer dette sjelden i sportsjournalistikken.
Farene med «balansert journalistikk»
En av utfordringene jeg har sett og opplevd i journalistisk arbeid de siste årene, er konseptet «balansert journalistikk».
Jeg er enig med henne i at dette kan føre til misvisende dekning og direkte feilfremstilling av fakta.
Ofte betyr de som etterlyser «balansert rapportering» og «nyanser», at dekningen må tillegge Mohammed bin Salmans reformer like stor vekt som menneskerettighetsbrudd og grusomheter som skjer i landet.
Men å presentere Saudi-Arabias såkalte reformer på den ene siden og alvorlige menneskerettighetsbrudd på den andre, er ikke nødvendigvis balanse – det kan også fungere som et slør og skape en farlig og falsk balanse som risikerer å legitimere undertrykkelse.
Tenk på dette: Når man intervjuer noen som umiddelbart roser Saudi-Arabias reformprogrammer, økonomiske vekst, jobbskaping og nye underholdningsmuligheter, bør man spørre seg selv: Hva blir oversett, eller hva er det større bildet her?
Altfor ofte blir slike utsagn ikke utfordret, og bidrar dermed til fortellingen som det saudiske regimet ønsker å fremme.
Når idrettsledere sier at de ikke ser noen problemer med det kommende fotball-VM i Saudi-Arabia, vær så snill å gjør hjemmeleksen din. Vær forberedt på å stille spørsmål om for eksempel godt styresett, bærekraft og menneskerettighetsbrudd.
«Balansert» journalistikk som gir like stor vekt til positive og negative sider, utvanner ofte harde sannheter og får undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd til å fremstå som bare «enda en nyanse».
Hvem styrer fortellingen?
Når FIFA tildeler verdensmesterskapet i 2034 til Saudi-Arabia i desember i år, må mediene ta ansvar – nå, ikke i 2034.
Gå lenger enn pressemeldingene og whataboutismen. Se gjennom de iscenesatte foto-oppslagene. Spør om motivasjonene, gransk styringsstrukturene i Saudi-støttede initiativer, og stå imot PR-strategiene som forsøker å glatte over regimets omdømme.
Tidligere i høst fikk en journalist fra The Telegraph sin akkreditering inndratt etter å ha kritisert det saudiske regimet. Han ble også nektet å dekke en stor boksekamp i London, arrangert som en del av Riyadh Season – en seks måneder lang festival hovedsakelig avholdt i Riyadh, men nå også arrangert i andre land, støttet av Saudi-Arabias regime.
Dette er et tydelig eksempel på regimets forsøk på å kontrollere fortellingen. Det speiler også funn fra en undersøkelse i The New York Times, der Karim Zidan og Tariq Panja avdekket at Lionel Messis kontrakt med den saudiske turistmyndigheten inkluderte en klausul som forbyr ham å komme med uttalelser som kan «skade» Saudi-Arabias omdømme.
Autonomi eller immunitet?
En annen oversett dimensjon er styringen av Saudi-Arabias sportsinvesteringer.
Når idrettsorganisasjoner argumenterer for «idrettens autonomi» for å unngå diskusjoner som dette, beskytter de i realiteten seg selv – og, indirekte, regimer som Saudi-Arabia – fra legitim kritikk.
Dette må utfordres. Idrettens autonomi bør ikke bety immunitet mot gransking. Skal vi virkelig la «idrettens autonomi» være unnskyldningen som gjør det mulig for Saudi-Arabia å styrke sin innflytelse uten at vi stiller spørsmål?
Videre bør idrettsledere som tar imot saudiske penger, bli spurt – offentlig og konsekvent – hvordan de forener disse investeringene med verdiene de hevder å stå for.
Hvordan kan for eksempel FIFA rettferdiggjøre en årlig sponsorkontrakt på 100 millioner dollar fra Saudi-Arabias oljeselskap Aramco, når FN oppfordrer til forbud mot reklame for fossile brensler? Aramcos økte oljeproduksjon strider direkte mot Parisavtalen, som FIFA krever at deres partnere skal etterleve.
Dessverre hører jeg fortsatt folk si at sportsjournalistikk er mindre seriøst enn politisk journalistikk eller finansjournalistikk. Dette er en foreldet oppfatning.
Idrett har blitt et politisk verktøy, og dekningen av det krever samme nivå av grundighet og engasjement som enhver annen sektor.
Veien framover
I tillegg til alt dette ser vi at mange mediehus, deres eiere og redaktører, ikke prioriterer undersøkende journalistikk innen sportsfeltet. I beste fall er denne typen journalistikk alarmerende sjelden.
Når medier og journalister rapporterer om slike investeringer uten å granske den, blir de i praksis en del av propagandamaskineriet Saudi-Arabia forsøker å bygge.
Saudi-Arabias investeringer er ikke bare økonomisk problematiske; de er etisk og politisk urovekkende.
De truer med å undergrave de verdiene idretten hevder å stå for – verdier som demokrati, inkludering og ytringsfrihet. Dette er for øvrig også verdiene journalistikken bygger på.
Og hvis ikke mediene og journalistene undersøker konsekvensene av denne utviklingen, hvem vil gjøre det?
Hva nå? Jeg mener at mediehus og journalister må sette de kritiske sidene ved Saudi-Arabias engasjement i idrett i sentrum av dekningen sin.
Redaktører og medieeiere må avsette ressurser til å støtte dyptpløyende journalistikk om integritetsspørsmål i idretten.
Vi er avhengige av deres mot til å avsette ressurser, grave dypere, stille de vanskelige spørsmålene og utfordre fortellingen som både sportsorganisasjoner og autoritære regimer prøver å kontrollere.
Innleggt ble først publisert på Play The Games hjemmeside under tittelen The dangers of ‘balanced journalism’: A call for journalists to scrutinise Saudi’s sports investments
Stanis Elsborg
