I går var jeg på ishockeykamp. Det var fredag kveld. En treningskamp på G12-nivå. Det var min nevøs aller første kamp, og dermed et must-see-øyeblikk.
Midt på langsiden ble jeg sittende ved siden av to foreldre fra det tilreisende laget. Det tok ikke langt tid etter første dropp før jeg fryktet hva som ville skje. Jeg har en tendens til å si fra når jeg ser atal oppførsel.
Høylytt fra tribunen ga de to instruksjoner til G12-laget de var der for å se. «Få pucken ut av sonen! Nei faen, ikke drible som bakerste mann. Se vingen er ledig, da! Men herregud, da, der skal du skyte»
Jeg ristet på hodet. Inne i meg sa jeg «faen, ingen av gutta blir bedre av at dere roper på dem, de er 12 år, la dem holde på».
Ishockey for 12-åringer er kjempegøy. Du kan se hvor mye innsats de har lagt inn for å kunne danse rundt på skøyter med kølle og puck, hvordan de strever, men gir alt for å kunne kontrollere både kropp og kølle og puck.
Noen er fortsatt Bambi, andre glir rundt som om de er født med skøyter på beina. Og ingen, absolutt ingen, kan se hvem av gutta, som nå står på terskelen til puberteten, som blir best når de en gang tar steget fra ungdomsidrett til seniorhockey.
Det kan like gjerne være den mest Bambi-lignende utpå der som ham som ser ut som en senior.
At de alle er oppslukt i spillet, det er derimot lett å se. Og det er et herlig skue.
Så måtte det komme. En av bortelagets spillere ble ureglementert taklet, det kunne alle se. Mens spilleren var på vei til å deise isen, reagerte de to på en måte som jeg har gjort hundrevis av ganger som tilskuer selv – men da som tilskuer på senioridrett, i kamper der det står om poeng og prestisje.
De begge brølte.
Da greide jeg ikke holde kjeft lenger. «Skjerpings ‘a. Det er ikke VM, detta. Gutta er 12 år, la dem holde på.»
Han tok ikke til motmæle, men ble ikke spak, heller. De høylytte instruksjonene fortsatte. I 2. periode skulle det bli verre.
Skrikhalsene hadde byttet plass med hverandre, så jeg ble sittende med den største skrikhalsen.
Midtveis i perioden så det ut for oss at dommerne hadde gitt hjemmelaget en utvisning. Armen var oppe og spillet ble stoppet. Men de hadde ikke dømt utvisning. Jeg aner ikke om dommerparet hadde snakket seg imellom og kommet frem til at taklingen faktisk var reglementert, og dermed endret avgjørelsen, eller om det var noe annet enn utvisning de hadde blåst for.
Da skrikhalsene så at hjemmelaget fortsatte med fem spillere på isen, kom ropene. «Faen, du har jo dømt utvisning! Det skal jo værra utvisning».
Det måtte jo gå som det måtte. Med ganske skarp og tydelig stemme sa jeg: «Kutt ut ‘a! Gutta er 12 år. Det er treningskamp. Skal du holde på sånn, finn deg et elitelag å heie på. Ingen av gutta blir bedre av at dere skriker på dem hele tida, heller»
«Hæ! Men de dømte utvisning, jo! Det skal jo værra utvisning!»
Og her måtte jeg balansere på en slags knivsegg. Det eneste som er verre enn voksne som skriker på dommere og spillere under barneidrett, er voksne som krangler på tribunen.
Så det gjelder å holde hodet kaldt og stemmeleiet lavt og argumentene sylskarpe, så man ikke havner i kategorien voksne som krangler foran barn. Alle som kjenner meg, vet at – å holde stemmeleiet lavt og hodet kaldt når blodet bruser i meg – det er en kunstform jeg ikke vinner priser i.
Men jeg prøvde. Og lyktes sånn tålelig.
«Samma det om det er utvisning. Det spiller absolutt ingen rolle.»
Men noen ganger møter man folk som bare ikke skjønner det.
«Skal vi liksom godta det, og det fra to dommere fra hjemmelaget! De skal ikke lære at det er greit», sa han, med et sånt hånlig flir, som for å si at jeg var idioten her.
«Jo, det skal dere bare godta. Dommerne er 14-15 år. Gutta er 12. Hvordan det går i dagens kamp har ingen betydning».
Jeg var selv hockeydommer som 14-15-åring (og fotballdommer. For de innvidde: Jeg var Svein-Erik Edvartsen før det fantes en Svein-Erik Edvartsen).
Min verste opplevelse skjedde på en hockeykamp, en fredag kveld, på utebanen på Jar, og det under en G12- eller G13-kamp der jeg fikk en utskjelling av en pappa.
Jeg gråt i bilen på vei hjem. Å dømme skal være gøy. Å bli skjelt ut av voksne dreper lysten.
Han fortsatte med et par hånflirende innvendinger til.
«Jeg kan bruke resten av kampen på å diskutere detta med deg, men jeg foreslår at du leser retningslinjer og råd fra Norges Idrettsforbund om hvordan du skal forholde deg på barneidrettsarrangementer», svarte jeg.
Underveis i diskusjonen fikk jeg anerkjennende nikk og tommel-opp av en bortelagsmamma som overhørte seansen. Hun gikk også bort til ham og la hendene på skuldrene hans i et forsøk på å roe ned fyren.
Det var altså ikke første gangen.
Det er faktisk ikke veldig vanskelig å være pappa- og mammatilskuer på et barneidrettsarrangement.
Støtt og oppmuntre spillerne, uansett seier eller tap. Instruksjoner er trenernes jobb. Ikke kommenter dommeren. La dem leke i fred.
Vanskeligere er det ikke.
Lars Johnsen
