Olof Lundh er en av få journalister i Norden som jobber for et gjennomkommersialisert mediehus med medierettigheter til idrett (TV4/Fotbollskanalen) og som får reklamepenger av bettingbransjen, og som samtidig har vært kritisk til sin egen bransje og sine egne eiere (og til og med tatt et oppgjør med sin egen rolle som journalist).
Han har også gravd fram saker som stiller makta i idretten til veggs.
Min gode venn og kollega Jan Jensen i Ekstra Bladet er en annen som har gjort det samme. Han har i mange år vært en ensom svale i Danmark og resten av Norden som gravende journalist på idrettspolitikkens område.
Han får ikke lenger svar når han kontakter FIFA. De liker ham ikke og sånne som ham.
Jan Jensen og noen få andre stiller de tøffe spørsmålene.
One night in….?
Undertegnede var akkreditert til FIFA-kongressen i Bangkok i Thailand, 17. mai i år.
Der var det to viktige saker som skulle behandles: Reformer av FIFA og hva de skulle gjøre med Israel.
Jeg har vært på flere viktige FIFA-kongresser de siste årene, men denne gangen var det stopp fordi det ikke var penger i kassa, eller rettere sagt mindre penger enn det pleier å være. Det er lite.
Jeg møtte rett og slett ikke opp.
Tretten dager etterpå fikk jeg en epost fra FIFAs medieavdeling der sto det:
«Kjære Andreas,
Vi ønsker å gjøre deg oppmerksom på at du var akkreditert for den 74. FIFA-kongressen i Bangkok. Dessverre viser våre registre at du ikke hentet ditt adgangskort til arrangementet.
Vi forstår at planer kan endres, og at du ikke lenger kunne delta på arrangementet. I slike tilfeller er det den enkelte søkers ansvar å kansellere sin akkreditering slik at FIFA kan tilby din plass til en fortjent kollega.
Ditt fravær på den 74. FIFA-kongressen vil bli registrert som et «No Show» i FIFAs akkrediteringssystem og din Media Hub-konto, noe som er et tydelig tegn for oss når vi vurderer akkrediteringsforespørsler for fremtidige arrangementer.»
Det var selvsagt dumt at jeg ikke sa fra at jeg ikke kom, men dette kan tolkes som en trussel fra FIFA, et stikk til undertegnede (og andre som blir hindret fra å komme) som i flere omganger har fått trusler om det ene og det andre av folk i FIFA eller, hvis vi var heldige, å få generiske svar på konkrete spørsmål.
Og det er også en løgn. Det var ingen kolleger som ikke kom inn fordi jeg ikke benyttet meg av akkrediteringen.
I kongresshallen var det en håndfull – knapt det – vestlige journalister til stede og de eneste fra Norden var Josimar og Ekstra Bladet. Jeg tror faktisk ikke det var mer enn ti stykker.
Begge to ble fotfulgt av en dedikert FIFA-ansatt som sørget for at de ikke kom i nærheten av FIFA-president Gianni Infantino.
Da de prøvde å ta kontakt fikk de vite at man ikke kontaktet statsledere på den måten!
Grunnen til at de ble passet på på denne måten var fordi de hadde stilt de vanskelige spørsmålene og ønsket å følge opp.
De som stiller de vanskelige spørsmålene blir fotfulgt, truet og det blir helt håpløst i lengden.
Og det virker ikke som kolleger eller de store mediehusene bryr seg.
Hva skjer med journalistene?
Olof Lundh skriver i sin kommentar:
«Når TV-selskapene presses, kan man undre seg over hvor viktig sportsjournalistikken blir fremover. Vil man kritisere en liga man har rettighetene til? Klarer man å stille spørsmål ved en samarbeidspartner som man har investert hundrevis av millioner i? Og når man kutter i personale og kostnader, hva skjer med journalistene?»
«Det stålbadet som TV-bransjen nå er tvunget inn i, har avisene vært i i mange år. Endret atferd fra lesere og annonsører har gjort at kommersielle medier har måttet styre over til en digital forretningsmodell som med få unntak ikke har generert inntekter nok til å dekke kostnadene. Følgen har blitt en kontinuerlig nedskjæring av kostnader for å klare å vise overskudd. I klartekst: færre journalister som i stadig større grad er bundet til desken.»
«Sportsredaksjonene har naturligvis ikke klart seg uskadet gjennom dette. Journalistikk er ikke lenger en selvsagt inntektskilde når det gjelder dekning av kamper, konkurranser og ligaspill. Det finnes riktignok forsøk med rettighetskjøp fra tabloidaviser, men gir det mer journalistikk? Tvilsomt.»
Kommentaren fortsetter under bildet.
Jeg kan legge til at det meste av sportsdekningen foregår som underholdning og at bransjekolleger (de få som er igjen) knapt framhever andre lenger fordi klikk til fienden skader dem selv. Det virker i hvert fall sånn.
Flukten fra media
Denne uka avslørte Ekstra Bladet og Josimar at FIFA-president Gianni Infantino har flyttet rundt i verden på FIFAs regning for å spare skatt og unngå journalister. Det kan være brudd på både korrupsjonslover og FIFAs eget etiske regelverk.
Ekstra Bladet og Josimar får ikke svar på spørsmålene sine som de har sendt til den mektige FIFA-presidenten. Han er opptatt med å flytte fra Doha til Miami selv om han har skatteadresse i Zug.
Sånn har det blitt, og dette finner vi oss i?!
For ti år siden hadde dette vært en stor nyhet. Nå er det knapt noen som reagerer. Hvorfor? Hvem følger opp slike saker, selv om de ikke var først ute med saken? Klikk. Klikk.
Skatteflukten fra Zürich til Zug (som er en del av avsløringene til Ekstra Bladet og Josimar) var en sak som Idrettspolitikk.no og Ekstra Bladet rullet opp i forkant av FIFA-kongressen i Kigali I Rwanda i 2023.
Den førte til at begge publikasjoner ble truet med søksmål av Gianni Infantino via medieavdelingen i FIFA.
Og kanskje husker du Gianni Infantinos utfall på pressekonferansen i etterkant av FIFA-kongressen i Kigali?
Da spurte han pressen retorisk: Hvorfor er dere så onde? Hvem tror du han siktet til?
Svaret er enkelt
«Hvor mye slik journalistikk får vi i fremtidens medielandskap?», spør Lundh.
Og fortsetter:
«Legg til en voksende flora av tilbud i form av podcaster og nettsteder som dekker idrett og har mer eller mindre tydelige koblinger til spillselskaper og andre aktører som gjerne vil få ut sitt budskap. Bra innhold kan det selvsagt være, men neppe journalistikk.»
Jeg tror svaret på Olof Lunds spørsmål er ganske enkelt: Ingen vil stille de vanskelige spørsmålene i idrettens verden hvis utviklingen fortsetter som den gjør.
Det sørgelige med det er ikke bare at de kritiske spørsmålene blir borte fordi journalistene blir borte, men at mediene blir en del av makta og derfor burde fått de kritiske spørsmålene selv.
Men stiller du spørsmål til deg selv, er svaret gitt på forhånd.
#annonse#
