Undertegnede har akkurat kommet tilbake fra en rundtur i Qatar og Saudi-Arabia sammen med kolleger i Josimar og Ekstra Bladet.
Begge steder har vi opplevd hvor farlig det er for kilder å møte oss som ønsker å avdekke menneskerettighetsbrudd som FIFA er medskyldig i eller som de kunne gjort noe for å rette opp.
LES OGSÅ: «Sportsjournalister som aktivister»
Det gjør også jobben vår vanskeligere. Dette er selvfølgelig ikke nye presseetiske problemstillinger, men som jeg ofte sier i slike sammenhenger: Vi snakker tross alt om fotball.
I lang tid har Ekstra Bladet, Josimar, The Guardian og etter hvert Idrettspolitikk.no dekket skjebnen til tre gambiske migrantarbeidere som ikke fikk betaling for jobben de gjorde under VM i Qatar og som har sittet innelåst på et internat i ett år i påvente av pengene som arbeidsgiverne skylder dem og som de ønsker å ta med seg hjem til familiene i Gambia.
Da vi var i Doha i midten av desember fikk de ikke komme ut av internatet fordi de knapt to uker i forveien blant annet hadde møtte fotballpresident Lise Klaveness i Doha i regi av Josimar.
De ble straffet fordi de kunne knyttes til journalister som kunne fortelle hvor ille de hadde det.
Som journalist håper du alltid at eksponeringen du gjør av lovbrudd og umenneskelig behandling skal føre til at forholdene blir bedre. Men det gjelder sjelden i autoritære stater.
Kommentaren fortsetter under bildet.
I dette tilfellet fikk kontakten med journalister en negativ effekt. I hvert fall på kort sikt.
Og dette er ikke noe nytt.
På samme turen ønsket vi å få kontakt med Abdullah Ibhais. Ibhais var tidligere en av kommunikasjonssjefene i VM-komiteen i Qatar og ønsket å innrømme overfor omverdenen at migrantarbeiderne ikke ble behandlet så godt som de tidligere hadde framstilt det.
Han ble fengslet på nytt da han ventet på sin ankesak da NRK ønsket å snakke med ham ett år før VM ble sparket i gang. Og NRK-journalistene ble arrestert like etterpå. Dette mens FIFA sto og så på og ikke gjorde noen ting.
I forkant av ettårsmarkeringen av VM i Qatar fikk Abdullah Ibhais strengere soningsforhold til tross for at han har alvorlige problemer med leveren.
Og da vi tok kontakt med broren hans for å høre om vi kunne komme på besøk mens vi var i Doha, fikk vi klar beskjed om at:
– Vi sliter fortsatt med straffen Abdullah fikk etter det eneste møtet han har hatt med journalister. Etter det møtet ble Abdullah satt på enecelle i to uker, fikk ikke ringe eller motta internasjonale samtaler i mange måneder og den eneste han fikk se var sin kone.
Abdullah har med andre ord blitt straffet flere ganger fordi journalister ønsker å avdekke de menneskerettighetsbruddene han og migrantarbeiderne er utsatt for. Dette mens FIFA står og ser på og ikke gjør noen ting.
Da vi dro til Saudi-Arabia i forbindelse med klubb-VM ble vi advart av forskere, tidligere bosatte i Saudi-Arabia og menneskerettighetsorganisasjoner om ikke å ta opp politiske spørsmål med vanlige saudiske borgere. De kunne havne i fengsel hvis de sa noe negativt om kronprinsen og hans megalomane idrettsinvesteringer.
Der sitter vanlige borgere i fengsel fordi de har likt et innlegg på sosiale medier som kan tolkes som kritikk av regimet i Saudi-Arabia. Og kvinnelige fanger slipper ikke ut selv om straffen er sonet, fordi vergen deres ikke ber om å få dem løslatt.
Dette skjer samtidig som alle stjernene som lar seg kjøpe av regimet og som bidrar til det mange kaller sportsvasking ikke ytrer en neste negativ ting om regimet.
Vi har forsøkt å finne ut om alle idrettsutøverne som er kjøpt og betalt av Saudi-Arabia har egne taushetsklausuler i sine avtaler. Det er det selvfølgelig ingen som vil svare på. Heller ikke FIFA.
Selv når du står ved siden av ansatte i kommunikasjonsavdelingen i FIFA og stiller dem spørsmål – enten vi er i Sveits, Rwanda, Qatar eller Saudi-Arabia – så ber de oss om å sende spørsmål på epost. Og svarene du får? Det er ikke svar, det er fingeren.
Episoden i Kigali i Rwanda der Infantino kaller pressen slem og nok en gang gir en leksjon i hvor stor han er som president og belærer pressen, slik han gjorde under fotball-VM i Qatar, har en forhistorie.
Uka i forveien hadde undertegnede og min gode kollega Jan Jensen i Ekstra Bladet vært i skatteparadiset Zug i Sveits på FIFA-presidentens nye hjemadresse og funnet ut at han aldri hadde bodd der.
Dette spurte vi FIFA om. Hvorfor han plutselig hadde meldt flytting fra Zürich til Zug, samtidig som han bodde i Qatar på emirens regning.
Vi ble truet med søksmål.
Og da vi møtte opp på en show-kamp i Kigali før FIFA-kongressen i regi av FIFA-presidenten og presidenten i Rwanda, Paul Kagame, ble vi og alle nordiske og tyske journalister nektet adgang, under påskudd om at det var fullt.
Bilder fra kolleger på innsiden viste at det var glisne tribuner og etter nesten en time med forhandlinger kom vi inn. Og vi fikk se hvor dårlige fotballspillere både Infantino og Kagame er.
Var det tilfeldig at akkurat denne delen av pressekorpset ble nektet inngang. Neppe. Det var den delen av journalistene som hadde vært kritisk til VM i Qatar og som hadde ytret seg mest kritisk mot FIFA.
Og da Infantino kalte pressen slemme så han spesielt godt på reprsentantene fra Ekstra Bladet og Idrettspolitikk.no. Om vi skal være bekymret eller se på det som et hederstegn er jeg litt usikker på.
Det store spørsmålet vi bør stille oss – ikke bare som journalister – er om vi bare skal gi opp. Har vi en sjanse til å avdekke menneskerettighetsbrudd og dårlig styresett i idretten – eller dette et område som bør gå fri.
Faren for at vi setter andre i fare er stor og det ser ut til at svært få bryr seg. Er dette Vesten mot Resten? Eller er dette en universell kamp som det er verdt å kjempe?
Jeg husker jeg satt sammen med Jan Jensen i København i 2019 og oppsummerte årets skandaler.
– Gjør vi egentlig noen forskjell?, spurte jeg.
– Vi må aldri gi opp, sa Jan.
Og i 2023 er det etter alle målestokker enda verre i internasjonal fotball og internasjonal idrett.
Jeg velger fortsatt å tro at det vi gjør har noe for seg. Selv om vi blir oppfattet som slemme av noen.
Les mer: «De slemme journalistene»
