VG slår 4. april opp på topp på første side at «Skiforbundet risikerer tom lommebok». Temaet broderes ut med opplysninger som underbygger uroen.
Blant annet mangler Skiforbundet en hovedsponsor, hvilket innebærer et eventuelt bortfall av 13-14 mill. kr.
VGs oppslag er frontet med et bilde av Johannes Høsflot Klæbo, tatt etter seieren i årets 50 kilometer i Holmenkollen.
Bildet og teksten illustrerer på en utmerket måte dilemmaer og utfordringer Skiforbundet står overfor, sammen med andre idretter med markedsappell og tilhørende avhengighet:
Hvordan mestre operatør-rollen mellom framstormende, ubemidlede unge utøvere, og etablerte, attraktive, selvbevisste voksne utøvere med øyne for «livet og mulighetene utenfor»?
Fra levende folkekultur til matertielle goder og personlig framgang
Skiforbundet operatør-rolle er ikke lenger enkel, særlig fordi organisasjonen bærer på en tung kulturell arv. Den krever respekt for pionernes bidrag til forming av et storartet skiliv og en levende folkekultur – med nasjonale overtoner og internasjonal respons.
Når denne historiske arven blir skviset av en samfunnsutvikling som vektlegger materielle goder og personlig framgang mer enn lokal og nasjonal ære, åpnes for et endringspress uten reell kontroll over veivalg og mulig stoppunkt.
Fra å tro seg å lede og kontrollere skiidretten som markedsvare, har Skiforbundet, og organisasjons stolte historie, blitt et offer for en individualisert sportsånd innvevd i et marked utnyttet av høystbydende.
Skiforbundet er på ingen måte eneste fange i denne prosessen.
Fotballen har lagt alle hemninger til side
Lengst og tydeligst er fotballen kommet som markedsvare, organisasjonsmessig og individuelt.
Innenfor denne virksomheten er alle forbehold og hemninger lagt til side for salg og omsetning av enheter og menneske-skjebner. All omtanke for annet enn suksess i en tidstung, rivaliserende økonomisk kultur, er fraværende.
All annen tilknytning til idrett enn de grunnleggende bevegelsene til utøverne, og de indre flatene/arenaene, er forsvunnet inn i en virvel av heseblesende støy med tvilsomme, til dels kriminelle innslag.
Blir idretten som taper, dvs. miste sin sjel, i denne prosessen?
Vil Skiforbundets aktuelle ledere i denne prosessen, fra mellomfasen 1960-90, til gjennomslaget i 1990-årene fram til dags dato, miste grepet og kontrollen?
Skiledernes ansvar
Det er neppe mulig å komme unna at skilederne i viktige faser, særlig på 2000-tallet, kunne ha vist større forståelse for tidsånd og markedskraft.
Dermed kunne de ha unngått opprivende konflikter, som mediebevisste omgivelser har tillagt dem all skyld for, og samtidig fratatt dem all ære.
Lederne burde ha innsett at dagens utøvere beveger seg gjennom utviklings- og aldersfaser, fra avhengighet av familie, lokale klubber og entusiaster, gjennom flere landslag, og, for enkelte, helt opp til elitenivå hvor markedskrefter sliter på den innebygde forventningen om lojalitet, ansvar og varig tilhørighet.
Kompromisser burde vært inngått, av fornuftshensyn, tidsbildet tatt mer i betraktning. Men hensynet til Skiforbundets økonomi, solidaritet med og ansvar for etterveksten, har sannsynligvis hatt forrang i ledernes tenkesett.
Slike tanker burde eventuelt ha vært klarere formulert i en balansert og tett dialog med eliteutøvere – med størst selvbevissthet og markante krav på utnytting av egenverdi.
Større krav fra (enkelte) eliteutøvere til frihet, selvstendighet og ansvar for egne muligheter, kan være slitsomme å håndtere saklig for dem som bærer ansvaret for institusjonens kulturelle arvegods og dagsaktuelle plikter.
Om den internasjonale idretten, først og fremst den olympiske, kunne ha ta tatt en annen retning i 1980-90-årene, og dermed ha medvirket til nasjonale løsninger med større sans og omtanke for nasjonalt forankret idrettsliv, er et tema som krever en egen betraktning.
Les mer: «Utrolig at langrennslandslaget for menn har usolgt reklameplass»
