Den etter hvert så kjente eks-presidenten i Det Internasjonale Skiskytterforbundet (IBU), Anders Besseberg, er ikke en dømt mann.
Det som har kommet fram i hans pågående rettsak og i diverse medieoppslag er likevel nok til å fastslå at IBU under de siste årene av hans ledelse var preget av en sterk ukultur, kjennetegnet ved kameraderi, dårlig rolleforståelse og ikke minst: En mektig president som har sittet altfor lenge.
Sitter for lenge
Internasjonal idrett har et stort problem med mektige ledere som innehar sine posisjoner over alt for lang tid. Anders Besseberg satt som president i IBU fra 1992 til 2018, hele 26 år.
Ser man på større og mektigere organisasjoner vil man også raskt finne at bytte av president er en svært sjelden begivenhet. I IOC har Thomas Bach vært president siden 2013, og hans posisjon virker ikke være umiddelbart truet.
I FIFA har Gianni Infantino nylig blitt gjenvalgt uten motkandidater. Han har allerede rukket å styre skuta i 8 år. Klarer han å fortsette i 10 år til vil han ha sittet lenger enn hans forgjenger, den mye omtalte Sepp Blatter.
I andre forbund finner vi blant andre Hassan Moustafa, president i Det Internasjonale Håndballforbundet siden 2000.
I Det Internasjonale Friidrettsforbundet har Lord Sebastian Coe vært president siden 2015, han avløste Lamine Diack som hadde innehatt tittelen siden 1999.
I FIS er Johan Eliasch relativt fersk ettersom han ble valgt for første gang i 2021, men til gjengjeld tok han over for Gian Franco Casper som hadde vært president siden 1998.
Det er dessverre liten grunn til å tro at alle disse menneskene har hatt jobben sin så lenge fordi de gjør en god og unik jobb for idretten.
Et tankeeksperiment
Et interessant tankeeksperiment er om disse presidentene hadde vært statsledere istedenfor idrettsledere.
Det finnes eksempler på statsledere i velfungerende demokratier som har sittet lenge (for eksempel Angela Merkel), men om et land har for vane å ha presidenter som sitter i tiår etter tiår nærmest til alderdommen gjør det fysisk umulig å fortsette, vil man ikke forvente at landet kommer høyt på en rangeringsliste om åpenhet og demokrati, men at det heller markerer seg ved å komme høyt opp på listen over land med mest korrupsjon og utradering av opposisjon.
Idrettsledere har jo også beviselig en lei tendens til å bli trukket inn i korrupsjonssaker, nå senest i Norge med Anders Besseberg.
Hvem står egentlig disse lederne til ansvar for?
De velges som oftest av representanter fra forbundets medlemsland, som tydeligvis pleier å være fornøyde med presidentens innsats siden det ikke er unormalt at de gjenvelges nærmest enstemmig og uten motkandidater.
Demokrati med udemokratiske krefter
Et åpenbart problem er at man ikke kan forvente at demokrati og åpenhet skal blomstre i en organisasjon hvor makten er jevnt fordelt på representanter hvor majoriteten kommer fra land som ikke verdsetter disse prinsippene i den grad som er ønskelig.
Selv representantene fra de landene som skal ha relativt god skikk på dette virker ikke å være særlig interessert i å holde disse verdiene høyt.
Idrettspresidentene selv kommer jo nettopp gjerne fra land med et godt selvbilde av egen etikk og moral, igjen perfekt eksemplifisert med Anders Besseberg.
Spørsmålet er om idrettssamfunnet hadde vært bedre tjent med å anta at alle idrettspresidenter er skurker istedenfor å gi dem den hederen og rosen de som oftest ser ut til å få.
Presidentene får VIP-behandling på arrangementer, de får møte og posere med de største stjernene og de får mingle med mange av verdens aller mektigste. De får dele ut medaljer og slik bli en del av realiseringen av den største drømmen til hundrevis av utøvere.
Det ligger et paradoks i dette, at beviset og premien for ærlig og hardt arbeid gjerne blir delt ut av mennesker som ser ut til å bygge karrierer på det motsatte. Et paradoks som idretten tilsynelatende lever greit med.
