Det er ikke rett fram å snakke om én idrettskultur. Øystein Pettersen, Petter Northugs makker til gull på lagsprint i 2010 (Vancouver-OL), sier at «hvis det ikke hadde vært for lagkamerater og fellesskap», hadde ikke seieren hatt noen mening. Han utdyper med at «Ingenting er gøy alene. Vi vinner sammen og taper sammen».
Framhever fellesskapet
Hans mening er at fellesskap og tillit bygges gjennom trening og konkurranser. Dine hardeste konkurrenter blir dine beste venner gjennom knallhard trening og intense utfordringer. «Om du har penger og medaljer, men ingen å dele det med, er det litt skummelt og trist».
Hopperen Halvor Egner Granerud kommer med tilsvarende utsagn i et innlegge i Adresseavisen samme dag, som han gjentar i Sporten i NRK om kvelden.
Granerud fremhever at fellesskapet hjalp ham gjennom de første årene. Det var inntektene kameratene brakt inn i kassen i skiforbundet, som holdt ham gående til han selv kunne flyte – også økonomisk.
Det er tydelig at både Pettersen og Granerud misliker diskusjonen (kalt «krangelen») som i lang tid har pågått mellom Klæbo-leiren og Norges Skiforbund (NSF).
Også en gruppe alpinister, i dag frontet av Lucas Braathen, har i lengre tid hatt en diskusjon gående med NSF om deling av inntektene fra sponsoravtaler mellom løperne direkte og forbundets felleskasse.
Maktarroganse og omdømmetap
Løpernes frihet til å tegne egne avtaler, og følgelig selv tjene på sin markedsverdi, kontra å inngå helt og fullt i forbundets pool, har kommet tydelig til overflaten.
I 2019 tapte alpinisten Henrik Christoffersen en rettssak mot NSF om retten til å reklamere for Red Bull på hjelmen. Saken skapte stor offentlig oppmerksomhet før og under rettssaken, og bidro neppe til å styrke omdømmet hverken til alpinisten eller NSF.
Alpinisten ble i store deler av det ytre miljø ansett som egenrådig, egoistisk og selvopptatt, mens Skiforbundet i deler av opinionen ble betraktet som maktarrogant og unødig kontrollerende.
En mer inngående analyse av de prinsipielle sidene saken var stort sett fraværende (i mediene). «Bråket» holdt oppmerksomheten (og salget) høyt over lang tid.
Dreier seg om idrettens opprinnelige struktur
Saken dreier seg om idrettens originale og opprinnelige struktur, makt og arbeidsform kan overleve overgangen til en markedsøkonomi, som de selv har stupt inn i med iver og betydelig griskhet, og samtidig opprettholde kontrollen over utøvere, arrangementer og pengestrømmer.
Siden organisasjonsmakt uten penger ikke lenger har noen reell legitimitet, oppstår opphetede diskusjoner om hvilken vei inntektene fra markedsaktuelle utøvere skal gå.
Den gamle strukturen må opprettholde kontrollen over (i det minste noe av) markedsinntektene om de skal kunne drive fordeling til fordel for mindre attraktive kategorier utøvere og arrangører.
Strukturer som blir sittende uten en kontroll over betydelige deler av pengestrømmene, mister innflytelse og taper berettigelse. Rop på statlig medvirkning for å motstå marginalisering, har en viss virkning i vår politiske kultur.
Så lenge de internasjonale strukturene (forbundene) opprettholder kontrollen over internasjonale mesterskap, ligaer, cuper og serier, og fastholder nasjonale forbunds enerett til å ta ut deltakere etter vedtatte (internasjonale) kriterier, vil nasjonale forbund ha en viss innflytelse.
Avhengig av de beste
Men i den utstrekning utøverne blir selvstendig forretningsdrivende agenter, vil i realiteten forbundenes innflytelse avta.
De internasjonale forbundenes inntekter avhenger av at de beste utøverne deltar i deres mesterskap og cuper, ligaer o.l.
Her skal en huske den markedsorienterte IOC-presidenten, Juan Antonio Samaranch (1980-2001), som tok profesjonelle utøvere (tennis, basket, senere kom golf) inn i OL av publisitets- og inntektshensyn.
De internasjonale og nasjonale særforbund for disse idrettene ble i realiteten tilskuere til sin egen maktesløshet. For ikke å komme i unåde, applauderte de for eksponeringen og lot som de var delaktige.
I avslutningen vil en minne om hva som er faktum innenfor enkelte store internasjonale, markedssterke idretter, først og fremst tennis og golf.
Disse idretten styres ikke av internasjonale forbund, men forretningsgrupperinger etablert i USA i slutten av forrige århundre.
Dreier seg om penger
I disse konsortiene drives virksomheten med henblikk på at eierne, arrangørene og utøverne (privat forretningsdrivende) skal tjene gode penger, skape stor og positiv publisitet og unngå enhver nasjonal eller internasjonal politisk innflytelse.
Kriger og konflikter har ingen betydning for deltakelse, kun idrettslig standard og opptreden i henhold til gjeldende normsett.
Øystein Pettersen har selvfølgelig rett: «(Jeg) tror det dreier seg om penger». Den relativt geografisk begrensede idretten ski har trøbbel med en del utøvere (og deres nære familiemedlemmer), som vil ha størst mulig frihet til å utnytte sitt økonomiske potensiale, men samtidig få del i inntektsfremmende internasjonal eksponering.
Slike kontroverser blir det stor oppmerksomhet rundt («bråk om») i en (nordisk) idrettskultur med fortsatt tro på verdier forankret før markedets logikk slo gjennom.
