Forbundets (NFFs) ledelse lot forventningene bygge seg opp, og bidro på ingen måte til å redusere troen på månelanding.
Vi hadde jo flere av verdens beste spillere, og mange spilte i storklubber ute, så her var det all grunn til å forvente seire og ære.
Selv etter første nesestyver, tapet mot New Zealand, fortsatte markedsføringen av laget – innhyllet i landets farger – med høy musikk og ufortrøden optimisme. Ikke minst NRK var pådriver over brede flater og stort format.
Utfallet kjenner alle. Kvinnelandslaget måtte på nytt reise hjem uten å ha kommet i nærheten av det prestasjonsnivå som var forespeilet uker og måneder før avreise.
Manglende individuelle ferdigheter, utilstrekkelig løpsstyrke og hurtighet ble avslørt. Det kollektive samspillet fungerte ikke.
På dette tidspunkt kom de første kritiske røstene. Hva kunne årsaken være til at laget falt sammen?
En vurdering som ikke ble trukket fram, var følgende: Hva var grunnen til at vi (medier, forbund) feilbedømte lagets muligheter grovt før mesterskapet, og dermed bidrog til unødig fallhøyde? Hvilke referanser hadde aktørene som tilsa muligheter for suksess? Er det ikke en forutsetning for å nå fram i internasjonal toppidrett at en kjenner kravene, aksepterer utfordringen og holder seg til realitetene?
Så ble omsider treneren den som fikk «skylden». Alle andre gikk fri, inklusive NFFs ledelse (Lise Klaveness), som hadde brukt store ord ved ansettelsen vel et år tidligere.
Utøverne slapp unna, til tross for at det faktisk var dem som var den direkte årsak til miseren.
Skulle det nå glippe for Ståle Solbakken og «hans» menn i kvalifiseringen til neste års EM, vil nok en trener – langt på vei presentert som garantist for suksess, komme sterkt i søkelyset.
Også han er medienes og NFFs (Klaveness’) udiskutable førstevalg, raust omtalt og belønnet. Hva blir vurderingen om laget svikter?
For NFFs president, Lise Klaveness, er landslagenes internasjonale posisjon av stor betydning.
Suksess for hennes offensive politiske (og sportslige) profil internasjonalt avhenger i betydelig grad av at hun skaper resultater i sitt virke innenfor eget forbund. Dette er en side ved internasjonal idrettspolitikk som ikke bør undervurderes. Utfallet i VM for kvinner var følgelig negativt også for Klaveness’ internasjonale posisjon, ikke bare for lagets plass på FIFA-rankingen.
En har rett til å håpe på en mer nøktern og rasjonell faglig vurdering også når det er norsk kvinnefotball som vil til topps.
Medier som markedsfører, pusher og opptrer som heiagjenger for fotballmarkedet, er en sann ulykke. Forbund som ikke har gode nok referanser til kravene i internasjonal idrett, bidrar til et ubehagelig selvbedrag.
Ny trener? Det blir ikke enkelt å finne en trener som har de faglige, psykologiske og menneskelige egenskapene som trengs for å vinne tillit og autoritet i en spillergruppe med så ulikt erfaringsgrunnlag. Dette er et valg som ikke minst angår Lise Klaveness´ prestisje.
Nok et feilvalg, for en president som går så tett inn i prosessen, vil kunne ha framtidige konsekvenser – også for presidenten.
