Årets fotballting står i sterk kontrast til tinget som ble avholdt for to år siden. Da var det bråk om man skulle stemme over boikott av VM i Qatar.
Lei av maktarroganse
Kravet kom fra supportere og grasrota i norsk fotball som hadde sett seg lei på maktarrogansen til ledelsen i NFF i mange saker.
For mange var Qatar-spørsmålet i seg selv viktig, men for mange var det også dråpen som fikk begeret til å flyte over. Nok var nok.
Dette førte til et ekstraordinært fotballting der boikott ble nedstemt, men andre tiltak ble vedtatt og det har bidratt til et mer dynamisk og progressivt fotballforbund.
Det mest synlige eksemplet på dette opprøret var talen til da nyvalgte fotballpresident Lise Klaveness på FIFA-kongressen i Doha i 2022.
Det kom i stand fordi Martin Paulsen i Trane IF foreslo dette på det ekstraordinære fotballtinget. Han sitter nå i NFFs etiske komité, en komité som har fulgt NFFs etiske arbeid med argusøyne de siste to årene og som åpent har kritisert NFF når de har trådt feil.
Ny strategi
Og da er vi over i det mindre synlige, men utrolig viktige, resultatet av grasrotopprøret i norsk fotball: Ett av de 26 tiltakene som ble foreslått av Qatar-utvalget og som også ble vedtatt på det ekstraordinære fotballtinget i 2021 var at NFF skulle utarbeide en internasjonal strategi.
NFFs forslag til internasjonal strategi og menneskerettspolicy ble på årets fotballting enstemmig vedtatt med 143-0. En soleklar seier for NFFs ledelse. Og en soleklar seier for supporterne og klubbene som startet grasrotopprøret i 2021.
Undertegnede har tidligere vært kritisk til Norges idrettsforbunds (NIF) internasjonale strategi som ble vedtatt for halvannet år siden. Den var altfor vag og sa lite om hvor NIFF ønsket innflytelse.
Her kan NIF se til NFF.
NFF ønsker blant annet å påvirke UEFA på flere områder. Den første testen på direkte innflytelse kommer allerede på UEFA-kongressen i Lisboa i begynnelsen av april. Da stiller Lise Klaveness til valg på en av de syv plassene i UEFAs styre.
NFF har allerede bidratt sterkt til UEFAs Qatar-arbeid og det vil de fortsette å gjøre selv om Klaveness ikke blir valgt inn i UEFA-styret denne gang.
NFF har også fremmet to forslag om oppfølging av menneskerettigheter i Qatar i etterkant av VM, som skal diskuteres på FIFA-kongressen i Kigali i Rwanda 16. mars i år.
Det går fort i svingene på dette området i NFF og det virker nesten som strategien følger handlingene og ikke omvendt.
Lite å kritisere
Da undertegnede jobbet med dokumentaren Kampen om sannheten, en dokumentar om den norske Qatar-debatten, var det mange supportere som sa at talen til Lise Klaveness gjorde at de for første gang følte seg stolt av en norsk fotballpresident.
Etter årets fotballting er det flere supportere som sier at de sliter med å kritisere NFF for noe, selv om det er deres fordømte plikt å være negativ til det NFF gjør.
Ledelsen i NFF får nyte det så lenge det varer. For det er noen skjær i sjøen, selv om alt virker harmonisk akkurat nå. Jeg skal komme tilbake til det.
Saker som kan ødelegge harmonien
Det er ikke bare stemninga i, det som de ofte liker å kalle seg selv, «fotballfamilien», som er god. Det kan se ut som NFF også i stadig større grad blir sett til av andre forbund, forbund som kanskje tidligere har sett på NFF som arrogante og mer opptatt av alenegang enn av samarbeid.
For de raske endringene i NFF har fått andre forbund til å se på hva de gjør, og hva de får til. Det gjelder særlig selvtilliten som NFF har vist i det internasjonale arbeidet. Det smitter til andre forbund. Stadig flere norske særforbund tør nå å ta ordet og snakke makta midt imot på kongresser og konferanser i kontroversielle saker. Det kan være en NFF-effekt.
I tillegg har motet Lise Klaveness viste på kongressen i Doha i 2022 fått andre fotballforbund til å se til Norge og be om råd og samarbeid i menneskerettighetsspørsmål og om godt styresett. Hvem hadde trodd det for to år siden?
Men selv om stemningen i og utenfor NFF nå er god er det viktig at dette ikke fører til ny selvgodhet. For det var noen saker på tinget i år som på sikt kan slå sprekker i det samholdet vi ser nå.
For det første har omleggingen av divisjonssystemet i kvinnefotballen skapt protester i Nord-Norge. Slik ordningen nå er vedtatt, mener kritikerne at ordningen er for dyr for de nordligste lagene og at reiseavstandene blir for stor.
Hvis det ikke kommer på plass en kompensasjonsordning som alle er til freds med, kan vi få en evig nord-sør-konflikt i kvinnefotballen.
På forrige fotballting ble sluttspill vedtatt i Toppserien og 1. divisjon. Den ordningen var så mislykket og ble fjernet på årets ting og erstattet med en et serieopplegg der alle lag spiller mot hverandre tre ganger.
Skulle dette også mislykkes, vil kritikken om at kvinnefotballen er en testarena, tilta. Hvorfor gjør de dette med kvinnene og ikke mennene?
Bredde mot topp
Mange breddeklubber mener at det både bryter med barneidrettsbestemmelsene og at det utarmer breddeklubbene. Dette er en potensiell bombe i norsk fotball og kan hvis ikke NFF og Norsk Toppfotball lytter til bredden, skape en dyp konflikt mellom bredden og toppen i norsk fotball.
Grasrota har fått mye skryt for å tørre å ta opp problematiske spørsmål. På den annen side er ikke grasrota godt representert. Det er kun 130-150 stemmeberettigete som møter opp på disse tingene, av ca. 2000 lag som har stemmerett (det realistiske er sannsynligvis 1000 aktive lag). NFF skal sette i gang et arbeid for å øke representasjonen.
Det store spørsmålet i den sammenheng er om en større «fotballfamilie» vil bidra til mer harmoni eller om det bidrar til at flere konflikter kommer til overflaten på framtidige fotballting.
Kanskje det er like greit at ting forblir som det er akkurat nå?
