Treningsleir i Qatar
Når den 194 centimeter høye Tim Sparv drar på seg den finske landslagsdrakta i garderoben under tribunen på Khalifa International Stadium i januar 2019, vet han at det blir tøft.
Siden barndommen har han sagt til seg selv at å ta ballen fra motspillerne er like bra som å score mål, og han elsker å gå tøft inn i duellene.
At de skal møte Sverige betyr også at han og de andre finske lagkameratene er ekstra tente, selv om det bare er en treningskamp.
Begge lagene jakter en plass i den kommende VM-turneringen, og landslagets januar-turné har alltid hatt noe romantisk over seg.
Den perfekte plenen møter ham når han løper ut og er den samme som bronsekampen i VM i 2022 skal spilles på.
Sveriges hovedtrener Janne Andersson, som Tim kjenner fra sin tid i Halmstad, har snakket i media før kampen om å tørre å variere spillet, ta løp og ha stor mobilitet uten ball.
Riku Riski nekter å spille
I Finland har debatten før kampen handlet om noe helt annet. Om en spiller som ikke er på banen: HJK-spissen Riku Riski. Etter rapporter om at over 1200 migrantarbeidere angivelig skal ha dødd i landet, nekter han å spille.
Tim Sparvs spontane reaksjon var som man kanskje ville ventet: «Herregud, det er landslaget! Hvordan kunne du takke nei til det mest hederlige oppdraget som finnes?»
Når han er på plass i Qatar, i dagene før kampen, har mye av medieoppmerksomheten vært rettet mot Tim Sparv, ettersom han er kaptein for laget.
I stedet for å få spørsmål om hvordan han og laget skal spille, om avstanden mellom backlinjen og midtbanen, handlet det om: hvorfor er du her? Hvorfor gjør du ikke som Riku Riski?
I stedet for å svare at de «bare var der for å spille fotball», prøvde han å svare direkte på spørsmålene.
Det gikk sånn passe.
– Som spiller er du som en sau, du går dit du får beskjed om å gå, sier han til Hufvudstadsbladet.
Han tenkte da at en så stor organisasjon som FIFA godt vet hva de gjør. Da de ga VM til Qatar, antok han at de hadde gjort sine undersøkelser. Klart det var litt rart å velge et lite land i ørkenen for verdens største fotballmesterskap, men de hadde en plan for det … eller?
Samme det. Nå må han fokusere.
Ropene fra lagkameratene, lukten av gress, de sterke lyskasterne, høy puls og adrenalinet gjør sitt.
Finsk seier som fort er glemt
Klokken slår 17.45, dommeren blåser i den svarte fløyta og lyden av fotball som treffer foten får Tim Sparv til å tenke på andre ting enn migrantarbeidere de neste 90 minuttene.
Svenskene beveger seg ikke så mye som de har sagt at de skal gjøre. Spillet er statisk og tregt og han får tid til å organisere det finske forsvaret uten problemer. Kampen er tempofattig, blant annet fordi spillerne nettopp har kommet tilbake fra vinterferien.
De fleste duellene går hans vei og sammen med midtbanekollega Rasmus Schüller greier han å styre det finske spillet og de kommer seg framover på banen. Lassi Lappalainen og Simon Skrabb får plass på kantene og i det 22. minutt finner Lappalainen Sparv innenfor sekstenmeteren.
Kapteinens harde og lave innlegg sklis i mål av Markkanen.
En null til Finland.
I andre omgang henger en redusering i luften, men det er Finland som finner nettet igjen.
I ettertid er det få som husker den finske seieren. Det alle snakker om, først i Finland, men snart også rundt om i verden, er at Riku Riski nektet å spille.
En avgjørelse som for alltid vil prege Tim Sparv.
På bokturné
Temperaturen er kald og luften tørr. Snøen ligger fortsatt på isen rundt Helsinki, men vårsolens varme stråler smelter isen inntil kanten av broen. På toppen av en høyde sørøst for sentrum ligger Brändö barneskole.
Bekymringen for at unge gutter leser for lite er stor i de fleste land i Europa. Forskjellen til Finland er at kapteinen på fotballandslaget er med på et landsdekkende prosjekt for å fremme lesing.
– Jeg håper å være et forbilde. Hvis de ser at Tim Sparv leser, tenker de kanskje at jeg også skal lese, sier Tim på vei inn i skolens spisesal der elevene skal samles til klassetime for første gang siden pandemien.
Bøker har alltid betydd mye for ham. Både for å slappe av etter kamper, men også for å bli et bedre og klokere menneske.
Tim Sparv har i et par år drevet en bokklubb sammen med bokforlaget Förlaget, og den har nå, i regi av markedssjef Andrea Svanbäck, dratt på skoleturné for å snakke om både sport og lesing, men også om andre ting som kan interessere elevene.
På mobiltelefonen kommer det stadige push-varsler om ulike NATO-utspill. Finland er Sverige for voksne, hevdes det i den svenske debatten.
Til en viss grad kan er det sant. Brändö barneskole ser virkelig ut som en skole, noe som ikke alltid er tilfelle for grunnskolen i Sverige. Hvit og stor spisesal og lærere med stemmer som offiserer.
Her tas også pandemien fortsatt på alvor.
– Besøkende må gå med munnbind, og vi skal nå teste skolens evakueringsalarm før skoletimen, sier studiedirektøren.
Artikkelen fortsetter under bildet.
.png)
Ble aldri ferdig på skolen
Da Tim Sparv var 16 år flyttet han til Southampton, men noe vitnemål fra videregående skole ble det aldri noe av på den fotballgale Tim. Han hadde de beste karakterene, men valgte bort skolen og satset heller på idrett.
Når han nå har avsluttet den profesjonelle fotballkarrieren og prøver å ta igjen det tapte i en alder av 35 år er han «litt eldre» enn de andre elevene.
– Jeg har nettopp tatt eksamen i engelsk og historie, sier han. Til høsten blir det samfunnsfag og finsk.
For de andre i eksamenslokalet var testen liv og død, men Tim Sparv sier selv at det ikke er noen katastrofe om han bare skulle få bestått.
– Alder gir deg perspektiv og avstand til ting, og nei, jeg setter ikke livet mitt på vent for å studere til eksamen.
Livet som toppidrettsutøver var et liv i en boble, og han beskriver både sin egen lesing og skoleturneen som en dannelsesreise.
– Lenge spilte jeg fotball på dagtid, og så så jeg mine egne kamper og analyserte spillet mitt på kveldstid. I ettertid kan du si det var litt… tomt.
Han la opp som fotballspiller sist vinter og i sin tid som fotballspiller spilte han for klubber som Halmstad, Midtjylland, Groningen og Greuther Fürth.
Selv beskriver han seg selv som en «litt kjedelig leser». Det er ikke de finske klassikerne han leser nå som han ikke lenger spiller fotball, men bøker om fotball, idrettspsykologi og selvbiografier.
Lesing som gir praktisk og nyttig kunnskap om hvordan man skal være en god trener eller god pappa. For et år siden fikk han og hans samboer i Praha en datter som nettopp har fylt ett år.
– Jeg liker bøker som beriker livet, sier han, mens elevene strømmer inn gjennom den åpne glassdøren og fyller opp stolene.
Tim skriver autografer på armer og i linjerte kladdebøker, men rekker ikke å si noe mer før evakueringsalarmen gå av.
– Er ikke alarmen litt lav? Det høres ut som den svenske «Hese Fredrik» spøker markedssjef Andrea Svanbäck fra Förlaget.
Vendepunktet
I ettertid er det lett å se når det hele startet. For Tim Sparv er det et før og etter det finske landslagets treningsleir i Qatar i 2019.
Journalistenes spørsmål fortsatte å komme også etter seieren mot Sverige: Hva gjorde de der? Visste de ikke at landet var et diktatur? Hvordan så de på de døde migrantarbeiderne som allerede var talt i tusentall?
Etter de offisielle pressekonferansene fortsatte samtalen mellom spillerne. Lagkamerat Riku Riskis boikott hadde satt i gang noe. Som kaptein følte Tim et ansvar for å forhindre at spørsmålene ikke ble hengende i løse luften, og sammen kom laget til den konklusjonen at de ikke hadde trengt å være i Qatar i det hele tatt.
Det var ikke FIFA eller UEFA som hadde planlagt treningsleiren, men deres eget fotballforbund. Etter en del tekning utkrystalliserte det seg en konklusjon:
– Vi ønsker ikke å være her. Vi ønsker ikke å fremme et regime på denne måten.
Det som også gnagde var at spillerne følte seg overkjørt. Hadde FIFA og UEFA forstått konsekvensene det får for både fotballspillerne og migrantarbeiderne å legge VM hit?
Kort etterpå fikk han kontakt med FIFPRO, en organisasjon som representerer 65.000 profesjonelle fotballspillere og fra dem fikk de mer informasjon om migrantarbeidernes hverdag.
Han har hørt om bygningsarbeidernes situasjon før, men det som nå gjør inntrykk er vitnesbyrdene til landets mange hushjelper.
Dette er en gruppe migrantarbeidere som er spesielt sårbar fordi de jobber hjemme hos sine arbeidsgivere.
En modig kvinne ved navn Maggie, fortalte Tim Sparv med tårer i øynene og klump i halsen om hvordan hun hadde begynt å organisere hushjelpene og om hvordan deres virkelighet var, alt fra manglende betaling av lønn, seksuell trakassering, misbruk og fluktforsøk.
Men også om sin frustrasjon.
–Tim! Slik er det, sa hun fortvilet, og jeg forsto at selv om det var forbedringer, var det fortsatt en lang vei å gå, husker Tim Sparv.
At det var en fotballspiller som lyttet, betydde mye.
– Hun satt pris på at det fantes mennesker som jobbet for det samme som henne. Det var som om vi var på samme lag. Jeg og hushjelpen.
Selv om Tim Sparv ikke hadde engasjerte seg for migrantarbeiderne før og fortsatt hadde mye å lære om arbeidsforhold, lønn og lover, så var det en ting han hadde god greie på og det var å lede et lag.
Men dette var et helt annet lag: Ikke med spisser, midtbanespillere og trenere. Men med arbeidsinnvandrere, hushjelper, forskere og internasjonale byggefirmaer.
Men følelsen var den samme: Hva skal vi fronte og hva skal vi si? Hvilke kampanjer bør vi sette i gang? Hvordan ser taktikken ut og hva er strategien?
– Jeg fikk følelsen av å jobbe sammen med noen igjen! Det inspirerte meg.
Oppmerskomheten eksploderer etter et leserbrev om Qatar
Høsten 2021 skriver Tim Sparv et åpent brev på nettstedet The Players Tribune med overskriften «Vi må snakke om Qatar».
Teksten slår ned som en bombe og sprer seg raskt på sosiale medier.
– F..n. Vi våknet for sent. Jeg våknet for sent», skriver Sparv.
Han skriver at de fortsatt kan redde liv og sikre at bedre beslutninger tas i fremtiden.
– For å gjøre det må vi ha flomlyset på Qatar. Om du har motet til det, skaff deg informasjon, engasjer deg og snakk om det, skrev han.
Som kaptein på det finske landslaget garanterer jeg at vi i framtiden ikke skal spille på stadioner som har kostet migrantarbeidere livet, skriver han.
Tidligere når han og det finske landslaget har tatt et standpunkt mot rasisme, for eksempel ved å gå ned på kne, har hatet strømmet på.
Men denne gangen er reaksjonene annerledes. På den ene siden er det folk som vil at han bare skal spille fotball, på den andre siden er det de som ikke synes han gjør nok.
– Men de fleste reaksjonene vare positive både til dette initiativet og til den store kulturforandringen det er for fotballen og landslaget å ta en standpunkt i en slik sak, sier Tim Sparv.
Det han får in innboksen er ikke hat, men det som ofte kalles «whataboutisme». Hvorfor engasjerer du deg i Qatar og ikke i krigen i Jemen? Eller for flyktninger i Afghanistan?
– Selvsagt, hadde jeg hatt tid og energi kunne jeg ha engasjert meg i all urettferdighet i verden. Men nå er det jo sånn at det var en mulighet for at jeg kunne ha spilt i VM i Qatar, og da ble dette veldig konkret og da valgte jeg å sette ned foten akkurat der.
For han var det en selvfølge at han skulle sette ned foten akkurat der.
– Barn og unge ser intervjuene med oss og vi har store muligheter til å påvirke.
I det åpnet brevet han skrev etterlyser han andre spilleres engasjement i dette spørsmålet. Han tror at en av årsakene til at noen kvier seg er sponsorenes rolle.
– Flere av de beste spillerne i verden har sponsorer med base i Midtøsten. De har også egne team som sitter sammen med spillerne og vurderer hva som lønner seg å legge ut på sosiale medier eller ikke.
Tim Sparv oppfordre andre spillere til «å vise mot» og mener at Qatar ikke er et spørsmål om politikk, men om medmenneskelighet og humanisme.
– Presset på oss er ikke så veldig stort. Vi er vant til å bare måtte snakke om kampene våre på pressekonferansene, komme med den ene klisjéen etter den andre i ti minutter, og så gå tilbake til hotellrommet.
– Å sette seg inn i situasjonen til det som skjer i andre land og samfunn er en del av en lagkapteins rolle. Borte er de dagene da du kunne fokusere utelukkende på det taktiske.
Det vi har sett så langt i form av spilleropprop, artikler og standpunkter, mener han bare er begynnelsen på en stor endring i et tradisjonelt og konservativt fotballmiljø.
– Vi fotballspillere har en utrolig makt hvis vi samler oss. Vi har nå hatt OL i Kina, VM i Qatar og Formel 1 i Saudi-Arabia. Jeg tror vi kommer til å få se utøvere i streik fremover hvis dette fortsetter.
Tim Sparv mener også at Europa henger etter USA når det gjelder idrettsutøveres aktivisme.
Det som LeBron James og Megan Rapinoe har gjort. Det skulle han sett at flere av de store navnene gjøre.
– Jeg er bare en lagkaptein fra Finland, men hva om vi alle begynte å snakke om Qatar? Det ville endre kampplanen, og vi ville innse hvilken makt vi har.
– Hvordan skal man ellers få til forandring?
Spillere bør bruke stemmen sin
Tim Sparv mener at spillerne bør bruke stemmen sin. Tross alt er de «produktet» som alle de landene som overbyr hverandre for å vise fram og som FIFA selger til TV- og medieselskaper.
– Nå har vikke noe vi skulle ha sagt når det gjelder å bestemme hvor VM skal spilles. Ingen gidder å fortelle oss det, vi får først se det på nyhetene som alle andre, og bare, ohoj vi skal spille i Qatar.
Han beskriver en følelse av dyp frustrasjon, han føler han står utenfor og roper inn: «Hei slipp oss inn. Fortell oss hva som skjer.»
Når vi ser tilbake på VM i Qatar, tror han det vil bli sett på som et vendepunkt.
– Det som skjedde for 12 år siden, da man mottok bestikkelser for å stemme på Qatar, det er forferdelig. Vi får håpe at VM-arven blir at dette er siste gang det arrangeres et stort mesterskap i et land som ikke har brydd seg om menneskerettigheter. Jeg vil bli overrasket om FIFA ikke tenker seg om to ganger neste gang, sier han.
Spørsmålene hagler på
Tilbake i spisesalen på Brändö barneskole snakker Tim Sparv kort om oppveksten sin i Österbotten. Om hvordan fotball har vært livet hans siden han fylte fem år. Hvor tidlig han drømte om å bli fotballproff.
– Når vi hadde forming på skolen tegnet jeg alltid fotballer, spillere eller stadioner. Når jeg skrev en stiloppgave, skrev jeg om fotballkamper. Fotball var livet mitt.
Han forteller hvordan han dro ut og bodde i Sverige, Nederland, Tsjekkia og England for å spille fotball.
– Det er viktig å lese, det får deg til å slappe av hvis du er stresset og det gjør deg også klokere, sier han før spørsmålene fra elevene renner inn.
Hvordan feirer du når du scorer? Hva er det morsomste med å spille fotball? Hva er favorittfaget ditt på skolen? Har du blitt invitert til bursdagsfesten til en annen fotballspiller? Har du fått rødt kort? Hvor mange mål har du scoret? Hvor langt kan du sparke en fotball? Hva leser du? Hund eller katt?
Tim tar spørsmålene på volley.
Han scorer mange mål som midtbanespiller, men rundt tjue har det blitt på landslaget. Han kan sparke en ball seksti meter! Historie var favorittfaget. Han har mange røde kort fordi han noen ganger «kom seint inn i duellene» – men ikke så mange som han kunne ha fordi han alltid viste dommeren respekt.
Plutselig blir det stille i spisesalen. Stemningen er trykket som i en garderobe før kampen. Et av barna har stilt spørsmålet: «Bøker eller fotball?»
Tim nøler, titter bort på forleggeren sin før han tar skrittet fullt ut, og svarer:
– Fotball!
Elevene hopper i været og jubler og tramper i gulvet.
Ærlighet er tross alt viktigere enn mye annet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Deretter forteller han barna om kamper som har betydd mye for ham. Som i EM 2021 da kampen mellom Finland og Danmark ble avbrutt etter at Danmarks stjernespiller Christian Eriksen kollapset på banen.
Men også om kampen mot Liechtenstein da Finland, etter mange år med lidelse, greide å kvalifisere seg til samme EM.
Han forteller også om hvordan kroppen etter flere tiår som toppidrettsutøver begynte å si ifra. Hvordan et kne gjorde vondt til tross for at han tok sprøyter, og som tok bort noe av gleden med fotball og som gjorde at han like før jul besluttet å slutte med fotball, gjøre ferdig videregående skole og bli trener.
Syvåringene har ikke mye tålmodighet med nostalgiske tilbakeblikk.
Favorittfarge? Blå! Applaus.
De veksler mellom mange temaer og han svarer på det han får spørsmål om, men ofte bruker han fotballen som en referanse. Tim Sparv forteller ydmykt at i et lag er en som stjeler ballen fra en spiss like viktig som den som hælsparker og dribler i den offensive delen av spillet.
At det er gjennom hard trening man blir bedre, at det ikke finnes noen enkle løsninger og at boken som har gjort størst inntrykk på ham er Nelson Mandelas biografi om tiden på Robben Island.
Dette er ikke svar som fører til latter og rungende applaus, men som gir barna ledetråder å følge i livet, mener han.
Når en elev spør ham om han har møtt fotballspilleren Tim Sparv, er det på tide å runde av.
En fotball kastes ut i salen. En drakt også og så får alle en autograf på vei ut glassdøren.
Plutselig er spisesalen tom igjen og Tim Sparv ser seg rundt. Hvor ble det av alle?
Tilbake i Qatar
Da Tim Sparv dro tilbake til Qatar våren 2022 var mye likt: Skyskraperne i varmen og migrantarbeiderne som søkte ly i skyggen.
I det åpne brevet han skrev oppfordret han alle til å «fortsette å snakke om Qatar» ved å fremheve «situasjonen for migrantarbeidere, skrive, blogge og sende tweets».
Det førte ikke bare til at han ble verdsatt av migrantarbeiderne, men også til at FIFA begynte å lytte til kritikk. Det mener han selv.
På plass for å møte «de som vet mer enn meg», som han uttrykte det i et intervju med HBL i forkant av turen, sier han at han resultater.
De som har jobbet på stadionene og hotellene der fotballagene skal bo, lønningene og forholdene er nå blitt bedre.
– Det er ikke svart-hvitt, som det kan være i media. Det har skjedd endringer, konstaterer Tim Sparv.
Men han påpeker med en gang at selv om disse 30.000 – 40.000 som jobber med prosjekter direkte knyttet til VM har fått det bedre, er det over en million arbeidere andre steder som ikke har det samme mediafokuset der forholdene er verre.
I gruppen som nå blir geleidet rundt finner du blant annet Det internasjonale bygningsarbeiderforbundet (BWI), spillerforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner.
– Mange av oss er bekymret for hva som skjer når søkelyset ikke er rettet mot Qatar lenger, og derfor mener vi at det er viktig at et migrantarbeidersenter etableres, slik at situasjonen også kan følges med på når flomlysene er slukket, sier han.
Tim Sparv ble overrasket over mottagelsen i Qatar denne gangen og av dem han kaller «fra den andre siden».
– Jeg trodde medlemmene av «Supreme Committee» (VM-organisasjonen, red.anm.) og alt hva det heter skulle være på vakt og være fylt med propaganda. Jeg fikk et inntrykk av at de lyttet.
Han møtte også Maggie fra hushjelpenes forening igjen. Hun snakket om nye krisesentre, også kalt «tilfluktsrom» der du får beskyttelse fra voldelige arbeidsgivere. Om nye lover og reformer. Men også at det er en lang vei å gå før lovene blir iverksatt.
– Hun fortalte meg at de nye lovene ikke alltid ble implementert som de skulle. Det gjorde inntrykk å høre henne snakke om endringene.
Ofte når han prater om Qatar møter han fordommer som at migrantarbeiderne er «ofre».
Dette er et bilde han ønsker å utfordre.
– De er modige, sterke mennesker. De blir utnyttet, ja, men det blir for enkelt å kalle dem ofre.
I november 2022 vil dommeren blåse i fløyta og VM i Qatar sparkes i gang. Alle de 86.000 tilskuerne vil juble.
En ting som er sikkert er at få, om noen, av arbeiderne som var med på å bygge stadionene da vil se kampen fra tribunen.
Mange av dem er døde.
På bordet foran Tim Sparv, inne på skolens lærerrom, står esken med «fotballkort» som Blankspot har produsert. Historier fra de som reiste til Qatar og som ikke kom hjem. Kortene gjør inntrykk.
– En gang iblant får man tall og statistikk, det er data og det blir vanskelig å forstå. Dette handler om menneskeliv, det er familier som har levd i usikkerhet, sier Tim Sparv.
Han har blitt spesielt berørt av skjebnene der foreldre reiste til Qatar for å tjene penger og for å kunne sende barna sine på skolen.
– Når de dør, er det ikke bare en individuell død, men også et slag for fremtiden. Det er grusomt.
Når dommeren blåser i fløyta står ikke Tim Sparv på banen. Denne gangen er det en annen kamp han skal kjempe.
Den viktigste kampen i hans liv. Med et nytt lag og mot en motstander som ønsker å drible seg forbi og snakke ham overende.
Han har innsett at denne kampen som han nå er tatt ut til spilles etter helt andre regler enn det han er vant til.
– For å vinne denne kampen må vi holde diskusjonen gående. Flere fotballspillere og lag må tenke: Hva kan vi gjøre mer enn bare å vinne kamper?
Dette er en artikkel i serien Cards of Qatar. Les mer om dette prosjektet og om Blankspot her.
