Det var utvalgsleder Marco Elsafadi og representantene Ezinne Okparaebo og Yngvar Andersen som overleverte rapporten til kulturminister Abid Q. Raja og idrettspresident Berit Kjøll på Bislett stadion på en koronakorrekt pressekonferanse.
Sterke historier gir fem oppfølgingspunkter
Det tre utvalgsrepresentantene hadde i mai og juni fortalt sterke, selvopplevde historier om rasisme i norsk idrett, sammen med blant andre Siri Avlesen-Østlie, Daniel Hatland og Grace Bullen.
Det var disse historiene og NIFs innrømmelse av at de ikke hadde gode nok rutiner på varsling av rasisme, som førte til at kulturministeren satt ned en arbeidsgruppe som skulle gi råd om tiltak mot rasisme.
Dette høres fint og flott ut, men inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest grunnlagsmaterialet til arbeidsutvalgets anbefalinger er at Idrettsforbundet fint kunne laget denne listen selv, uten hjelp fra noen utenforstående. Det var vel ikke meningen?
I overskriftsform er dette de fem anbefalingene utvalget kommer med:
- Behov for varslingskanal
- Aktiv rekruttering av minoriteter til alle idrettens ledd
- Holdningsarbeid
- Regelverk og håndtering
- Kunnskapsbehov
Selv om de fem punktene blir utdypet (se utdypning av disse forslagene nederst i kommentaren) er listen svært generell og kommer med svært få tiltak som virkelig utfordrer NIF og som verken forplikter NIF eller norske myndigheter til veldig mye.
Det er politikerspråk som ikke pirker borti det som er ubehagelig, som gir oss et nytt perspektiv eller som kommer med ny kunnskap som kan bidra i debatten. Det er skuffende.
Merkelig grunnlagsdokument
Som grunnlagsmateriale for de fem forslagene finner vi et 101-siders vedlegg. Det er et merkelig dokument og som ikke gir oss mye innsikt i den aktuelle problemstillingen.
Vedlegget inneholder rapporten Kunnskapsoppsummering om rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, laget av fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i 2019. I rapporten er det oppsummering av fire vitenskapelige artikler om rasisme i idretten og frivilligheten. Disse artiklene blir ikke diskutert i vedlegget. Hvilken relevans har de for idrettens arbeid mot rasisme?
I vedlegget er det også et innspill fra Marcela Montserrat Fonseca Bustos (forsker og tidligere medlem i Idrettsstyret), innspill fra Håvard Øvregård (ansatt i NIF) og innlegget idrettspresident Berit Kjøll holdt 18. juni.
I tillegg finner vi veilederen til NIF om seksuell trakassering og et notat av Kari Fasting og Trond Svela Sand fra 2017 om likestilling i idretten. That’s it.
Kommentaren fortsetter under vedlegget.
Med andre ord har representanter med sterk tilknytning til NIF kommet med det meste av grunnlagsmaterialet. Det er rart siden det nettopp er NIF som skal utfordres.
I vedlegget finner vi ingen systematisk gjennomgang av avisoppslagene som har kommet om rasisme de siste årene, vi finner ingen oppsummering og tolkning av de rapportene og forskningen som er nevnt i vedlegget, ingen egne undersøkelser om hvor skoen trykker i idretten, ingen av vitnesbyrdene til dem som har vært i utvalget og som har kjent rasisme på kroppen er referert til i dokumenten, vi får ikke se noen forslag om krav til NIF, ingen forslag til ressurser som må settes inn i kampen mot rasisme.
Det er synd fordi dette utvalget var sammensatt av personer med stor kompetanse og variert erfaring og så lander de likevel ned på et dokument og forslag som kunne vært hentet rett ut av Idrettspolitisk dokument.
Hvem skal kontrollere NIF?
Det er ingen som kan være uenig i det som foreslås, men bakgrunnen for forslagene kunne vært diskutert i større detalj og så kunne det vært mye mer konkret på ansvarsfordelingen mellom idretten og norske myndigheter.
Alle sakene som bidro til at dett utvalget ble opprettet viser at NIF trenger en kontrollfunksjon som ser dem i kortene utenfra. Enten i form av statlig kontroll eller en referansegruppe som ikke er nært knyttet til idretten. Nettopp for å sikre at tiltakene som idretten foreslår blir gjennomført og ikke bare blir tomme ord.
I sitt innlegg ved overrekkelsen av arbeidsutvalgets anbefalinger sa idrettspresident Kjøll:
– Vi vil i vår kartlegging i høst hente inn informasjon om hvordan rasisme er tatt opp både i idrettenes regelverk og i trener- og lederopplæringen. Med bakgrunn i den kunnskapen vil vi se på hvor regelverk og opplæring bør endres slik at vi bedre kan bidra til å forebygge og håndtere rasisme på ulike nivåer i organisasjonen.
Dette er vel og bra, men mye av denne kunnskapen er allerede beskrevet i noen av de referansene som er i vedlegget til arbeidsutvalget eller burde vært fremskaffet av dette arbeidsutvalget, slik at man kunne gå videre med konkrete tiltak med en tydelige tidsfrister allerede nå.
Det mangler nemlig ikke på utredninger og handlingsplaner i idretten. Det gjelder bare å få dem ut i livet. Og da kunne dette arbeidsutvalget gitt dem et spark i baken. Slik det ser ut nå kan NIF jobbe i sitt eget tempo uten at noen ser dem i kortene.
Utvalgets utdypning av de fem utfordringene
- Alle i idretten må reagere om de ser eller hører rasisme
- Du kan spørre «Hva mente du med det?» og så være tydelig på at rasisme ikke blir akseptert i idretten.
- Enten så reagerer du, eller så støtter du i praksis rasismen
1. Behov for varslingskanal
- Idretten må ha kanaler der de som blir utsatt for eller registrerer rasisme kan varsle. Dette må inkludere muligheten til å varsle til et annet/overordnet organisasjonsledd, dersom informasjon om rasisme ikke blir fulgt opp godt nok.
- Idretten må ha kunnskap om rasisme for å kunne behandle varsel og varslere på en god måte. Dette må inkludere erfaringer fra personer som selv har blitt utsatt for rasisme.
2. Aktiv rekruttering av minoriteter til alle idrettens ledd
- For at idretten skal kunne se, håndtere og forebygge rasisme, må idretten ha personer som selv har minoritetsbakgrunn som styremedlemmer, ansatte, trenere og ledere.
- Manglende mangfold i ledelsen av norsk idrett er en viktig grunn til at idretten ikke har vært flink nok til å se, håndtere og forebygge rasisme.
- Det trengs oversikt og tall på andelen med minoritetsbakgrunn på alle nivå i idretten, og det må ha konsekvenser for de deler av idretten som ikke klarer å bedre speile mangfoldet i befolkningen.
3. Holdningsarbeid
- Vi trenger ambassadører og helter, både med og uten minoritetsbakgrunn, som kan sette rasisme på dagsordenen.
- For å synliggjøre rasismen som finnes i idretten, må historiene fra de som har blitt utsatt for rasisme fortelles og formidles. Det er også behov for historiene til de som har utøvd eller oversett rasisme, for at vi skal lære og bli bedre.
- Nøkkelpersoner i idretten, som trenere og ledere, må særlig utfordres gjennom opplæring og holdningsarbeid.
- Alle forbund bør ta opp rasisme i sin idrett, for eksempel gjennom en kampanje med #BerreStopp
4. Regelverk og håndtering
- Alle idretter må ha regelverk som sikrer nulltoleranse for rasisme. Rasisme må få konsekvenser og gi grunnlag for sanksjoner.
- Regelverk må håndheves, og det kan ikke være opp til den enkelte dommer/ansvarsperson om rasisme skal tas tak i og reageres på.
- Utøvere og foreldre må aktivt informeres om hvordan man reagerer på rasisme.
5. Kunnskapsbehov
- Idretten må ha kunnskap om rasisme og mangfold.
- Det må dokumenteres hva idretten gjør – og ikke gjør – for å hindre rasisme og fremme mangfold.
- Det må finnes oversikter over hvordan de ulike idrettene arbeider med rasisme og mangfold.
