– Det har skjedd og skjer mange ganger også her. Det er mir rasisme i norsk fotball enn folk tror. Både på tribunen og fra motspillere. Men det blir ofte ikke skrevet om, sier Keita til NRK.
En internasjonal trend
Dette hører vi også fra andre ligaer i Europa, der kanskje Manchester City-spiller Raheem Sterling har vært den mest kjente skyteskiven. Ikke bare fra tribunen og motspillere, men også fra pressen.
Det er vanskelig å si om det er mer rasisme eller annet hat (som for eksempel homofobi) vi ser og hører på stadioner rundt i Europa i dag eller om vi har blitt flinkere til å fange det opp når det faktisk skjer.
Uansett merker de som blir offer for slikt hat dette på kroppen og vi må ta det på det dypeste alvor.
En del av samfunnsutviklingen
Det er en vanlig klisjé å si at idretten speiler samfunnet den er en del av. Og det kan være en forklaring på at vi kanskje ser og hører mer rasisme og annen hets fra tribunen nå enn tidligere.
Det er ingen tvil om at det er skarpere toner i det politiske ordskiftet nå enn for ti år siden og at identitetspolitikk og innvandringsmotstand har blitt en mer synlig del av dagligtalen. Og så tar vi tar med oss det vi ser og skriver på sosiale medier ut i det offentlige rom, også på tribunen.
På den annen side har idretten vært en svært god integreringsarena og i mange tilfeller vært et eget samfunn i samfunnet der toleransen etter hvert har blitt større enn i andre deler av samfunnet (dette gjelder kanskje ikke like mye når det kommer til homofobi).
Det går i bølgedaler i idretten som i andre deler av samfunnet og for en som har fulgt fotballen siden 1980-tallet er det lett å fiske opp fra minnet banankasting og apelyder på norske tribuner.
Det ble tilsynelatende borte på 1990-tallet og 2000-tallet, men skal vi tro Keita og Pellegrino er vi i ferd med å få et tilbakefall. Hvorfor?
Feil kamptidspunkt og dyre billetter
Det trengs grundige sosiologiske studier for å finne ut hva årsakene er, men det er likevel fristende å komme med to forklaringer som kan adresseres til Fotballforbundet.
For det første tror jeg at effekten av TV-avtalene er en av hovedårsakene. TV-avtalene har ført til at kamper flyttes til alle mulige tidspunkter på døgnet og i ukedagene.
Mange har verken tid eller lyst til å gå på kamper som gjør at de får resiedager midt i uka eller som gjør at de ikke kommer i seng før kl. 2400 på en søndag.
De siste årene har denne utviklingen ført til en nedgang i antall supportere på norske tribuner og samtidig fører det til at noen supporterkategorier dominerer tribunen.
Publikumssuksessen på 1990- og 2000-tallet skyldtes blant annet at flere familier gikk på kamp, disse er i dag ikke like mye på kamp og da er det lettere for aggressive elementer å utvikle en dårlig supporterkultur uten at andre er til stede for å korrigere dem.
For det andre er kostnadene forbundet med fotballkamper høyere i dag enn for noen år siden. Og jo mer du betaler for å være med på moroa, jo mer frihet syns du at du fortjener.
Dette er et kjent fenomen i frivilligheten. Betaler du mye for at ungen din skal spille fotball, mener du at du ikke trenger å jobbe dugnad. Og jo mer du betaler for ungen din, jo flere meninger har du om det som skjer på banen. Dette er en logikk som tilskuere på vanlige kamper også tilegner seg.
Enkle grep
Pellegrino og Keita mener at holdningskampanjer ikke er nok til å dempe rasismen i norsk fotball. Det er jeg enig i.
Den beste måten å få bukt med rasismen på er å spille kampene på faste tidspunkter gjennom hele året, på tider som passer for flest mulig tilskuere og som er så billig at flest mulig kommer.
Da blir det lettere å korrigere de få utskuddene som ødelegger for resten.
LES OGSÅ: KOMMENTAR: Showkamper er som å pisse i buksa
PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.
Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/