For den innvidde kommer det ikke mye ny informasjon i filmen. I fjor sommer publiserte Jan Jensen i Ekstra Bladet og og jeg i Nettavisen en lang serie artikler om hvordan Russland fikk fotball-VM som sparkes i gang 14. juni og mye av grunnlagsmaterialet til filmen er hentet fra våre artikler. Men for dem som ikke følger så godt med på det som skjer i internasjonal fotballpolitikk er det nok av sjokkerende detaljer. Dramaturgien er god og det er godt driv i filmen.
Se egen sak: Å glede seg til fotball-VM
Filmen gir et unikt innblikk i den svært spesielle prosessen fram til FIFAs eksekutivkomité (styre) valgte Russland som VM-vertskap i 2018 og Qatar i 2022, i Zürich 2. desember 2010. Fokuset på kampen mellom Russland og England, som har vært i diplomatisk konflikt siden Aleksander Litvinenko ble drept av russiske agenter i London i 2006, gir dokumentaren en ekstra brodd.
Filmen er solgt til 14 land og blant annet til VG og NRK. Se A World Cup of Spies her.
Det er også svært godt gjort å få sentrale aktører som Lord Triesmann (sjefen for den engelske søknaden), Aleksej Sorokin (lederen for den russiske søknaden og i dag VM-sjef) i tale. Og det er den samme gamle visa som synges: England er fryktelige dårlige til å søke om fotball-VM, blant annet fordi de tror de har vunnet på forhånd (akkurat som i fotball-VM) og russerne bare ler av påstander om at de drev urent trav. Og ikke minst: å få Peter Hargitay, fotballens mørke fyrste, i tale.
– England var dømt til å tape mot Russland, sier Peter Hargitay i filmen.
I mange år ble Peter Hargitay sett på som den mektigste bakmannen i internasjonal fotball. På 2000-tallet var han Sepp Blatters høyre hånd og spinndoktor. Tidlig på 1980-tallet spesialiserte han seg på omdømmebygging for klienter med frynsete rykte. Han hadde kunder som Union Carbide som i 1984 som drepte 17.000 mennesker i en gasseksplosjon i Bhopal i India, jobbet for milliardærer som ønsket å unndra skatt og for shippingbransjen på Jamaica, for å nevne noen.
Det var denne innsatsen som brakte han inn i fotballens verden og inn i FIFAs innerste kretser. Da han sluttet i FIFA tok han på seg oppdrag for dem som ønsket innpass i FIFAs bakrom og det er det den danske filmen A World Cup of Lies, laget av de to journalistene Niels Borchert Holm og Jon Adelston, handler om.
I filmen og i paneldebatten etter filmvisningen snakket Peter Hargitay om sin rolle som rådgiver. Først for den engelske søknaden og deretter for den australske søknaden, to søknader som kun fikk en og to stemmer da beslutningen om VM skulle tas. Det går også sterke rykter, blant annet basert på informasjon i FIFAs Garcia-rapport, om at han også hadde en rolle i den russiske søknaden. Det er aldri bekreftet.
Det er første gang han uttaler seg om sin rolle i dette spillet. Det er et scoop av de danske journalistene. Man skal ta det Peter Hargitay sier med en klype salt. Han forteller det som gavner ham best selv og vi får garantert ikke et fullt og helt innblikk i hva han gjorde, hvem han møtte og hva han tenker om sentrale personer i internasjonal fotball, særlig i forkant av avgjørelsen om fotball-VM i 2018.
Mye av det han sier er selvfølgeligheter og kunnskap som de som har fulgt med på spillet i og rundt FIFA en stund, men det er allikevel oppsiktsvekkende at han nå trer inn i manesjen igjen og ønsker å bli en slags hovedfigur i dette teatret.
Personlig syns jeg Hargitay kommer litt for godt ut av filmen, han blir portrettert som et sannhetsvitne som skal forklare oss hva som egentlig skjedde. Han er selv anklaget for bruk av skitne metoder overfor mennesker som står i hans vei. Dette kom dårlig fram i filmen. Kanskje er det derfor han stilte opp sammen med sin sønn på premieren i Danmark? Han kommer svært godt ut av filmen og det innrømmet også han og hans sønn, Stevie, når jeg spurte dem om hva de syns om sluttproduktet.
Peter Hargitay sier at folk betaler for hans kontaktnettverk og når jeg spør om han kan fortelle meg hvem som er de store bandittene i FIFA-sirkuset, så sier han at han ikke har noe som helst intensjon om å gi meg et scoop og antyder at jeg jobber for feil folk. Han gir bare råd mot betaling.
Dette plutselige ønsket om å opptre i offentligheten kan skyldes flere ting. Far og sønn kunne fortell at Peter Hargitay nå har et bokmanus liggende hos en britisk forlegger og at det planlegges bokutgivelse til høsten, blant annet om arbeidet i og rundt FIFA.
– Jeg tror ikke noen vil jobbe med meg etter at boken kommer ut, sa Stevie tørt da vi snakket om bokplanene i ettrerkant av filmvisningen.
Peter Hargitay er storkjeftet og brutal. Det kommer godt fram i filmen. Det var også noe Jan Jensen og undertegnede erfarte da vi tok kontakt med ham i forbindelse med arbeidet med Russland-serien vår i fjor sommer.
Men en annen grunn kan være at de to posisjonerer seg for det som skal skje i FIFA til neste år. Da er det valg til ny FIFA-president og de to har svært sterke meninger om dem som styrer fotballen i dag. Stevie Hargitay jobbet for sjeik Salman fra Bahrain, som stilte opp som motkandidat til Gianni Infantino i 2016, og han er fortsatt Salmans rådgiver. Far og sønn pleier også vennskapet med UEFA-president Aleksander Ceferin som den siste tiden har havnet i skikkelig basketak med FIFA-president Gianni Infantino. Gianni Infantino har sterke krefter i mot seg i året som kommer.
Det er fascinerende og møte personer som dette på og utenfor filmlerretet. Og litt skremmende. For som Peter Hargitay sa til meg da paneldebatten etter filmen var slutt:
– Fotball-VM er fotball i én måned. Før og etter dreier det seg kun om politikk. Og jeg bryr meg ikke hvem som får VM.
Han har andre ting å tenke på.
PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.
Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.
Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/