Det er spesielt tre saker jeg har vært involvert i som har hatt storpolitiske dimensjoner og det absurde er at alle de tre sakene på en merkelig måte blir til en. I februar, mens jeg dekket den ekstraordinære FIFA-kongressen for TV2, Josimar og Play the Game, ble jeg involvert i det som i ettertid har blitt kalt Kuwait-konspirasjonen.
Kuwait har siden 2015 vært utestengt fra internasjonal idrett på grunn av en stygg maktkamp innad i sjeikdømmet Kuwait. Jan Jensen og danske Ekstra Bladet ble med på den reisen og den var vill.
I juni i år fikk jeg fortrolige dokumenter om det Internasjonal skytterforbundet (ISSF) som avdekket mulig korrupsjon og maktkamp blant annet med russiske oligarker og i hele høst har jeg sammen med journalister i Josimar avdekket lyssky virksomhet i UEFA og FIFA i forbindelse med valget av sloveneren Aleksander Ceferin som ny UEFA-president.
UEFA-saken ble et slags internasjonalt gjennombrudd for Josimar siden sakene tapetserte internasjonal medier og vi bli truet med søksmål av FIFA. I Norge ble saken kjent fordi NFF og Kjetil Siem kom svært dårlig ut.
Her får du vite hvordan de tre sakene henger sammen og et innblikk i hvordan en liten mann kan havne midt oppi idrettens storpolitikk.
Shanghaiet i Zurich
Eden au Lac/Zurich: På ettermiddagen 27. mars står Jan Jensen fra Ekstra Bladet og jeg lett trippende og venter på en taxi utenfor hotell Eden au Lac, en av de mer fornemme hoteller i Zurich og med utsikt over den kjente innsjøen i samme by. Vi smiler litt usikkert til hverandre, og jeg spør:
-Hva var det nettopp vi var vitne til?
-Det vet jeg ikke, svarer Jan.
-Har vi en sak, spør jeg.
-Ja visst fanden har vi en sak, en stor sak, sier Jan.
På den ekstraordinære FIFA-kongressen i Zurich 26. februar 2016 representerte jeg den danske organisasjonen Play the Game og var på oppdrag for norsk TV2 og Josimar for å dekke det som mange har kalt den viktigste FIFA-kongressen i FIFAs historie.
Jevnlig oppdaterte jeg det norske folk om utviklingen på FIFA-kongressen. FIFA skulle velge ny president og det var knyttet stor spenning til om UEFAs generalsekretær og Michel Platinis løpegutt, Gianni Infantino skulle gå av med seieren eller om sjeik Salman fra Bahrain, som har vært delaktig i menneskerettighetsbrudd i sitt hjemland, skulle trekke det lengste strået.
Mens jeg sto og forklarte det norske folk at dette var et valg mellom pest og kolera tikket det inn en melding på min telefon fra en av de ansatte i Play the Game om at noen hadde tatt kontakt med dem for å få navnet på en journalist som de kunne stole på. De presenterte seg ikke og sa at de verken kunne sende epost eller snakke på telefon om det henvendelsen gjaldt.
Play the Game ga dem navnet mitt og rett etter den første avstemningsrunden fikk jeg en anonym telefon. Vedkommende som ringte sa han hadde en klient med avslørende informasjon om sjeiken. Informasjonen kunne bare deles ansikt til ansikt. Umiddelbart trodde jeg at dette dreide seg om sjeiken fra Bahrain, men det skulle vise seg å være feil. Vi avtalte å møtes på Holiday Inn rett over gaten for Hallenstadion der FIFA-kongressen ble avholdt.
I et møterom i annen etasje og uten å slå på lyset ble jeg presentert for en person som sa han representerte elleve fotballklubber i Kuwait og som kjempet for at Kuwait ikke lenger skulle være suspendert fra FIFA – en beslutning som ble tatt 26. september 2015 uten at vi da egentlig visste bakgrunnen for det.
Påstanden var at sjeik Ahmed al-Sabah fra Kuwait har sørget for å utestenge Kuwait fra internasjonal fotball og mange andre idretter som et ledd i en intern maktkamp i Kuwait.
Av min nye venn får jeg overlevert forskjellige dokumenter som etter sigende skal vise at suspensjonen av Kuwait er et komplott mot Kuwait og at det ikke har noen ting å gjøre med at regjeringen i Kuwait overstyrer idretten i Kuwait, slik den offisielle begrunnelsen til FIFA og andre idrettsorganisasjoner er. I så fall en vanvittig konspirasjon.
Sjeik Ahmed al-Sabah er en av verdens mektigste idrettspolitikere og har kallenavnet The Kingmaker. I mange år har det gått rykter om hans renkespill i internasjonal idrett.
Hvis informasjonen jeg sitter med i hendene stemmer er dette en STOR sak. Den er så stor at jeg ikke kan håndtere den alene. Jeg trenger hjelp til å vurdere hva slags informasjon jeg egentlig har fått og jeg trenger en redaksjon som kan stå bak en historie om en sjeik som er villig til å bruke alle midler for å tilegne seg makt.
Det er for risikabelt å være en enslig freelancejournalist i en slik sak. Jeg kontakter derfor Jan Jensen i Ekstra Bladet, en god venn som jeg stoler på og som jeg har skrevet avslørende UEFA- og FIFA-saker sammen med tidligere. Han er nysgjerrig og mener at dette er en sak han og Ekstra Bladet kan være interessert i, men at vi trenger mer informasjon og vi blir enige om å få til et nytt møte med de mystiske personene.
Via email avtaler jeg å møte vedkommende som sier han representerer fotballklubbene i Kuwait dagen etter. Vi skal møtes utenfor Operahuset i Zurich for så å finne et passende sted for samtaler. Det er viktig at ingen oppdager at vi er sammen og hvorfor vi møtes. Vedkommende sier også at han vil ha med seg en kamerat.
Like før vi skal møtes får jeg imidlertid kontrabeskjed, de vil heller møte oss i lobbyen på hotell Eden au Lac fordi det er mer diskret. Jan og jeg kaster oss inn i en taxi og litt for sent ankommer vi hotellet der vi blir møtt av ikke mindre enn fem personer.
Tre av dem repeterer for Jan hva saken dreier seg om og de viser oss flere dokumenter. Den fjerde passer på døren slik at ingen uvedkommende kommer inn og forstyrrer oss. Den femte serverer oss kaffe og mineralvann som han insisterer på å betale selv om vi protesterer.
Sjeik Ahmed sitter i FIFAs eksekutivkomité, men var nesten ikke tilstede i kongresshallen da valget til FIFA-president skulle avgjøres. Mange lurte på hvorfor. Vårt nye bekjentskap sier at sjeiken fra Kuwait jobbet med å opprettholde suspensjonen av Kuwait fra internasjonal fotball og at han jobbet i kulissene for at forslaget til Jordan og Emiratene om opphevelse av suspensjonen skulle nedstemmes. Det lykkes han med.
Delegasjonen som representerer kuwaitiske interesser sier de er desperate etter å få stoppet sjeik Ahmeds renkespill og å få Kuwait til å delta i internasjonal idrett igjen og ønsker at vi skal hjelpe dem. Vi lover ingenting, men sier at vi skal se på saken.
I det Jan og jeg setter oss inn i taxien, som kommer 10-15 minutter for sent, kommer alle vi har snakket med på det hemmelige møtet ut sammen med en eldre distingvert herremann som vi aldri har sett før.
De setter seg inn i en svart minibuss med sotete vinduer. Vi anslår at han er en prominent person fra Kuwait som har holdt i trådene til delegasjonen som representerer Kuwait.
Det vi nå har fått et lite glimt av er et spill på høyt nivå. Vi smiler nå mer selvsikkert til hverandre der vi kjører fra det eksklusive hotellet ved innsjøen i Zurich. Vi er på vei fra Zurich til Kuwait.
Møtet på nasjonalbiblioteket
Nasjonalbiblioteket/Kuwait City: Overfor oss sitter tre menn. To av dem møtte vi i slutten av februar i det hemmelige møtet i et av Zürichs mest eksklusive hoteller. Mennene er ikke til å kjenne igjen der de sitter i sine tradisjonelle arabiske drakter. Alt virker svært formelt og for en utenforstående kan det virke som et offisielt møte mellom to delegasjoner fra to verdensdeler. Men det er det ikke. Dette er et hemmelig møte og vi har fått beskjed om at dette møtet aldri har funnet sted.
-Min klient sier han med glede kan betale flybilletter og hotell hvis dere kommer til Kuwait, sier min kontaktperson.
-Nei, vi ønsker å være totalt uavhengige, sier jeg.
-Hva med om vi bare betaler hotellet, sier kontakten.
-Det er ikke slik vi opererer, sier jeg.
-OK, jeg skal si fra til min klient og så skal jeg se hvem dere kan få snakke med når dere kommer til Kuwait, avslutter kontakten.
Har vi mistet en god kilde? Har vi mistet en god historie fordi vi ikke har latt kildene våre betale for turen til Kuwait?
Etter det hemmelighetsfulle møtet på Zürich-hotellet Eden Au Lac bestemte Jan Jensen og jeg for å grave mer i historiene vi fikk servert under svært mystiske omstendigheter i forbindelse med den ekstraordinære FIFA-kongressen 26. februar.
I vår research etter FIFA-kongressen oppdaget vi raskt at vi hadde med mektige personer å gjøre og at vi sto med benene midt i en intern konflikt i Kuwait. Etter hvert som vi serverte flere og flere kritiske spørsmål for å sjekke om vi i det hele tatt kunne lage en historie på det vi hadde fått vite ble våre kilder mer og mer frustrerte på oss. Trodde vi ikke på historiene de fortalte? Vi var usikre.
Til slutt ga de oss et ultimatum: hvis dere vil ha mer informasjon må dere komme til Kuwait. Vi bestemte oss for å dra.
En tirsdag morgen i midten av mars landet vi derfor i Kuwait og før vi fikk installert oss på det middelmådige City Tower Hotel i Kuwait City ble vi hentet i privatbil av vår kontakt og dens sjåfør. På email hadde vi allerede fått tilsendt et tentativt program. Først på programmet var møtet i nasjonalbiblioteket.
Vi hadde ingen anelse om hvem vi skulle møte og vi syns det var rart at vårt første møte om en av idrettsverdenens mest myteomspunne og kontroversielle personer skulle foregå i nasjonalbiblioteket. Vi ble fortalt at dette var et av få ”sikre” bygninger i Kuwait, det vil si at det ikke er videoovervåket eller avlyttet og at sjansen for at vi skulle bli oppdaget sammen med våre kontakter var minimal. Bare bøkene ble vitner til det vi snakket om.
Vi ble kjørt ned i en mørk kjellergarasje og brakt opp i andreetasje og mens vi ble servert arabisk kaffe av en tjener kom våre kontakter inn gjennom en dør i en annen del av rommet. Som sagt, det var viktig at vi ikke ble sett sammen.
Det er tre unge frustrerte menn som sitter foran oss. De mener at Sjeik Ahmad og hans venner i Kuwait – som også har sentrale verv i internasjonal idrett – først har ødelagt idretten i Kuwait og nå forsøker å straffe den politiske ledelsen i landet med å isolere Kuwait fra all internasjonal idrett. Vi får høre om den store konspirasjonen mot Kuwait.
Sjeiken Ahmad og hans venner håper på at folket vil vende seg mot den kuwaitiske regjeringen fordi deres beste idrettsutøvere ikke får delta i utlandet. Vil strategien lykkes? De tre mennene vi snakker med har i oppgave å sørge for at de mislykkes.
Vi får høre at regjeringen i Kuwait bruker 1.5 millioner dollar i året på å finansiere all idrett i Kuwait. Og at sportslovene som FIFA, IOC og andre forbund har brukt som argument for å utestenge Kuwait fra internasjonal idrett har blitt innført for å sikre at pengene går til å utvikle grasrotidrett og ikke puttet i lommene til sjeik Ahmad og hans venner. Det burde FIFA og IOC ta hensyn til, mener de.
De forteller oss at Kuwait er en stolt idrettsnasjon som har falt pladask fra toppen internasjonal idrett på bare noen få år. Kuwait var det første arabiske landet som deltok i fotball-VM i 1982, de ble arabiske mestere i 1980 og de var i 1998 på 24. plass på FIFA-rankingen. I januar i år var Kuwait helt nede på 141. plass på FIFA-rankingen. I håndball er det enda verre. To ganger har de deltatt i OL og åtte ganger i VM. Kuwait er Asiamestere hele fire ganger, sist gang i 2006. I dag er de rangert på 42. plass i verden. I tillegg er Kuwait rangert så langt nede som 133. plass av olympiske nasjoner.
De tre mennene virker nesten sinte når de forteller oss dette og de hevder at de har den kuwaitiske befolkningen på sin side.
Til tross for stadige kritiske spørsmål fra to skandinaviske journalister virker det som om stemni
ngen løser seg opp. De tre araberne håndterer gjennom hele møtet hver sine to Samsung-telefoner samtidig og etter hvert skjønner vi at de organiserer flere møter enn det som står på det tentative programmet som vi ble forelagt noen dager i forveien.
Våre kritiske spørsmål og insisteringen på å betale turen selv har paradoksalt nok skapt tillit. Vi får nå sjansen til å møte flere personer enn det som var planlagt på forhånd. Mektige personer.
Da Ekstra Bladet trykket våre saker om Kuwaitgate – en av Ekstra Bladet største og lengste reportasjer i år – ble Jan og jeg hengt ut i sosiale medier i Kuwait og vi ble anklaget for å ha fått 22 millioner kroner av kuwaitiske myndigheter for å sverte sjeik Ahmad. Vi skrev også tre saker i samarbeid med Daily Mail i England og de førte til trusler om søksmål fra sjeikens mektige advokater. Som sagt vi yppet oss mot mektige personer.
Mitt slovenske eventyr
Austria Trend Hotel/Ljubljana: Dejan Stefanovic sender meldinger og ringer oppgitt til sin mann i garderoben på Stocize stadion i Ljubljana. Det er fem minutter til kampstart mellom erkerivalene NK Olimpija Ljubljana og NK Maribor og Stefanovic lurer på hvorfor spillerne ikke kommer ut av garderoben med Gi rasisme rødt kort-plakatene som de har gjort årlig i tolv år. Var det en kobling til sakene jeg hadde vært med å skrive sammen med Josimar tidligere på høsten?
Sammen med journalister i Josimar skrev jeg to håndfull saker om renkespill i UEFA, FIFA, det norske og slovenske fotballforbundet i forbindelse med valget av sloveneren Aleksander Ceferin til ny UEFA-president. Også FIFAs nye leder for kontrollkomiteen (Audit & Compliance Committee) Tomaz Vesel, som også er slovener, hører med til denne historien.
Josimars artikler vakte enorm internasjonal oppsikt og ble referert til og omtalt i medier som BBC, CNN, ESPN, L’Equipe, Sky News, Suddeutche Zeitung, svenske, spanske, danske og latinamerikanske medier for å nevne et lite utvalg. Og det har vært en enorm sak i slovenske medier og er det fortsatt. Dejan Stefanovic står sentralt i denne saken. Han er leder for spillerforeningen i Slovenia – tilsvarende norske NISO – og er arkitekten bak den såkalte Svarteboka som avdekket omfattende kampfiksing i europeisk fotball. Stefanovic er en meget kontroversiell person i slovensk og europeisk fotball og er en innbitt forkjemper for idrettsutøveres rettigheter. Hans skarpe tunge og uredde stil sørget blant annet for at han ble truet med søksmål av Jose Mourinho i august i 2016 fordi han uttalte seg om saker Mourinho ikke likte. Da Josimar skrev sine artikler om UEFA-valget var Stefanovic en av få kilder som turte å stå fram med eget navn. Jeg og mine kolleger i Josimar er også svært upopulære i Slovenia etter alle oppslagene om de slovenske fotballederne.
Derfor ble jeg svært overrasket da jeg 23. september i år fikk en henvendelse fra den slovenske olympiske komité om jeg kan komme til Ljubljana for å holde foredrag om idrettens utfordringer etter alle avsløringene om korrupsjon og doping i internasjonal idrett de siste årene.
Etter noen runder med familien og avtale med flere kilder i Slovenia som ikke ønsket å korrespondere på email eller SMS og svært nødig snakket på telefon bestemte jeg meg for å dra til Ljubljana og presentere Play the Game-undersøkelsen (SGO15) om tilstanden i alle de 35 olympiske særforbundene, for den olympiske familien i Slovenia. Det skulle vise seg å bli en svært spesiell tur.
En av avsløringene vi gjorde i Aleksander Ceferin-saken var at Ceferin og Vesel var gode venner og blant annet spiller på samme fotballag. Dette er informasjon de har prøvd å holde skjult og i alle sammenhenger Ceferin har blitt spurt om hva han syns om Josimars artikler har han gått til kraftig motangrep på oss og anklaget oss for en svertekampanje mot ham og Slovenia. Disse angrepene på oss viste seg også å være svært effektivt mot slovensk presse og derfor er det ingen der i gården som fulgte opp vårt kritiske blikk på de slovenske fotballederne eller turte å snakke med oss som åpne kilder.
Det gikk derfor er støkk gjennom meg da jeg ble sittende sammen med de to nevnte herrer fra Slovenia på flyet fra Zurich til Ljubljana. Jeg vurderte å gå bort å presentere meg, men unnlot å gjøre det. Jeg tenkte at de sikkert skulle på samme konferanse som meg og ville spare det ubehagelige møtet til seinere. De to satt sammen på business-klasse og snakket muntert sammen på hele turen, som om de var bestevenner. Jeg satt bakerst i flyet og gjemte meg bak et glass rødvin. Jeg så ikke noe mer dem på resten av turen, men jeg følte at de var med hele veien.
På flyplassen i Ljubljana ble plukket opp i en luksus-Audi, som tilhørte presidenten i den slovenske olympiske komité, av en ung hyggelig mann og på vei mot hotellet der jeg skulle bo og konferansen skulle finne sted ble jeg fortalt at hele opplegget til konferansen hadde blitt endret i siste liten fordi en sjeik plutselig hadde meldt sin ankomst. Sikkerhetsopplegget måtte gjøres helt om og de måtte endre rekkefølgen på programmet på grunn av dette. Merkelig, tenkte jeg. Jeg ble også fortalt at de oppdaget hvem jeg var ETTER at de hadde sendt meg invitasjon og at det var derfor jeg ble bedt om å sende power-point-presentasjon og manuskript på forhånd for å kontrollere at jeg ikke skulle snakke om UEFA-saken. Mer merkelig skulle det bli.
Da jeg kom til hotellet ble jeg møtt av en bekjent som driver et nettsted om midtøstenpolitikk i Paris og som jeg møtte sammen med anerkjente journalister på Hotel Bar au Lac i Zurich på den ekstraordinære FIFA-kongressen i februar. Bar au Lac er stedet der alle FIFA-pampene bor og der de ble arrestert en etter en i 2015. Personen fra Paris hadde også en sentral rolle i møtene mellom kuwaitiske myndigheter og IOC før Kuwait ble utestengt fra internasjonal idrett og han hjalp meg i saken med det internasjonale skytterforbundet. Han spurte om jeg ville være med til hotellet hans for å spise middag der. Det takket jeg ja til.
I taxien til hotellet fortalte han meg at Janez Kocijancic, som var president i den slovenske olympiske komité fra 1991 til 2014 og i kraft av sitt verv som visepresident i den europeiske olympiske komité (EOC) tok over som president i EOC tidligere i år, fordi den irske presidenten og IOC-medlemmet Patrick Hickey ble arrestert under OL i Rio mistenkt for omfattende billettsvindel, ønsket å avlyse hele konferansen fordi han var redd for at det skulle komme kritikk av EOC på konferansen, blant annet i mitt foredrag. Statsministeren i Slovenia som er sønn av lederen for det slovenske olympiske komité i dag presset på for at konferansen skulle gå som planlagt.
Da vi kom fram til hotellet til min franske venn ble jeg møtt av presidenten i det kuwaitiske og arabiske skytterforbundet Duaij Khalaf Al-Otaibi (og som også er ny visepresident i den kuwaitiske olympiske komite) og bedt på middag sammen med ham og tre slovenere som han presenterte som journalister. I tillegg var det en annen person fra Kuwait til stede som jeg ikke fikk navnet på, men som tydelig var en såkalt Mr. Fix i den kuwaitiske delegasjonen. Tidligere på dagen hadde disse folkene vært på fasanjakt i de slovenske skoger sammen med de såkalte journalistene. Hvordan Al-Otaibi visste at jeg var der og hvorfor kuwaiterne plutselig hadde kommet til Ljubljana er jeg ikke sikker på. Da jeg spurte min franske venn om hva grunnen kunne være, svarte han lurt at jeg var en kjent mann i Kuwait. Kan hende har han hatt en finger med i spillet.
Jeg var trøtt og følte meg ikke helt komfortabel med situasjonen og trakk meg etter hvert tilbake – jeg skulle tross alt holde mitt foredrag tidlig dagen etter. Da jeg gikk ut fulgte Mr. Fix etter meg og sa at han ønsket at jeg skulle hjelpe Kuwait med å få FIFA og IOC til å oppheve suspensjonen. Han mente at de måtte bruke nye virkemidler og at de visste hvor de svake punktene til FIFA og IOC var. For meg virket det som folkene Jan Jensen og jeg møtte i Kuwait i mars hadde fått en intern rival i arbeidet med å få Kuwait inn i varmen igjen. Det er bare en spekulasjon. Jeg takket høflig nei.
Etter at ministre og presidenter hadde holdt sine innlegg på konferansen fikk jeg mine tilmålte 20 minutter og jeg fikk gode tilbakemeldinger under lunsjen av folk som jobbet i det olympiske akademi og i antidopingbyrået i Slovenia. Jeg måtte også svare på mange spørsmål og jeg ble intervjuet på slovensk tv om mitt foredrag og om Therese Johaug(!) som like før hadde blitt tatt i doping. Under hele foredraget ble jeg filmet av den kuwaitiske sjeiken og sportsministeren Ahmad Al-Mansour Al-Ahmad Al-Sabah, sjeiken som hadde kommet i siste liten og som hadde endret på opplegget på hele konferansen. Jeg snakket aldri med ham, men Al-Otaibi kom flere ganger bort til meg og sa at vi burde samarbeide. Selv om jeg ble behandlet godt under hele oppholdet i Ljubljana fikk jeg en liten indikasjon på hvor lite ønsket jeg var på konferansen da jeg klikket meg inn på nettsiden til den slovenske olympiske komité i etterkant og så at alle bildene av meg var sensurert bort.
I spørsmålsrunden fikk jeg et par spørsmål av Dejan Stefanovic, som er leder for spillerforeningen i Slovenia. Som sagt var han en av Josimars åpne kilder i UEFA-saken og er Aleksander Ceferins største fiende. Etter konferansen inviterte han meg på fotballkamp mellom hatlagene NK Olimpija Ljubljana og NK Maribor samme kveld. Stolt fortalte han meg at årets første ikke-rasisme-kampanje (som er en UEFA-kampanje og som har foregått i flere år) finner sted denne kvelden. Kampanjen ble avlyst og etter flere telefoner forteller Stefanovic meg at sportsdirektøren til NK Olimpija ti minutter før kampstart kom ned til spillerne i garderoben og sa at kampanjen ikke ble noe av. Stefanovic spøkte med at årsaken kanskje var at vi to ble sett sammen tidligere på dagen. Man kan bli paranoid av mindre.
Dagen etter en dårlig natts søvn dro jeg til gamlebyen i Ljubljana og drakk meg mindre paranoid på Raki.
