- Annonse -
Tilgivelse. Hittil i år er tre tidligere dopingtatte britiske friidrettsutøvere tatt ut til OL (Sprinteren Dwain Chambers, kulestøteren Carl Myerscough og 400 meterløperen Christine Ohuruogu). Disse får delta fordi Idrettens voldgiftsrett (CAS) ikke tillater livstidsutestenging av tidligere dopere. I Norge diskuterer man Tysse-saken og norsk dobbeltmoral i dopingsaker. Og det går ikke et Tour de France uten at man diskuterer Lance Armstrong og doping. I årets Tour deltar mer enn 10 utøvere som tidligere er tatt for doping. Det irriterer mange. Det siste i år er at fire av årets ryttere, og tidligere lagkamerater av Lance Armstrong (George Hincapie, Levi Leipheimer, Christian Vande Velde og David Zabriskie), skal ha innrømmet å ha dopet seg sammen med Lance Armstrong. Hva skal man gjøre med disse utøverne?
Hva skal man gjøre? De fleste er enig om at man skal anstrenge seg til det ytterste for å kvitte seg med dopingspøkelset. Avanserte analyser av blod og urin er ett middel, men ofte viser disse analysene at doperne ligger langt foran dopingjegerne. Det såkalte whereabout-systemet er kontroversielt og utfordrer retten til bevegelsesfrihet. Den sikreste måten å få bukt med problemet på er å få de som har dopet seg, og de som vet hva som har skjedd, til å fortelle hva de har gjort og hva de har sett. Siden waterboarding ikke er å foretrekke, kan en eller annen form for amnesti for tidligere syndere være en mulig løsning.
Sannhetskommisjon. Det er her den sørafrikanske sannhetskommisjonen kan brukes som modell. Den sørafrikanske sannhets- og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å kartlegge omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Ideen var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykking enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på. Nå skal ikke jeg trivialisere det som skjedde i Sør-Afrika ved å sammenligne det med problemene i sykkelsporten og andre idretter. Det er tankemåten som her er det sentrale.
Høna eller egget? I begge tilfeller står vi overfor både strukturelle og individuelle utfordringer og utfordringene lar seg ikke så lett skille fra hverandre. Det betyr at både den som doper seg, den som hjelper doperne og den som passivt er vitne til det som skjer – men ikke selv doper seg – kan bidra til å få belyst problemet og få til en løsning som alle kan leve med i ettertid. Dopere må ikke få ødelegge for de dopingfrie, tvert i mot: doperne skal hjelpe de dopingfrie.
Dopingamnesti. Hva om det internasjonale sykkelforbundet og andre internasjonale idrettsforbund dannet en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping – i går og i dag – fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere/trenere og en kommisjon for sponsorer. En slik kommisjon kan bidra til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Og til å få bekreftet det de allerede har mistanke om. Det vil styrke dopingarbeidet.
Hard mot de harde. Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France og London-OL kan man for eksempel si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (trenere, ledere og sponsorer) fra og med nyttår blir utestengt på livstid. Dette må også gjelde de som i ettertid viser seg ikke å ha snakket sant i sannhetskommisjonen. Dermed basta! Det vil kanskje gjøre arbeidet til CAS, som har kommet med mange kontroversielle beslutninger i dopingspørsmål.
Ny Napoleon? For den norske debatten om doping hadde det vært interessant å få vite hva tidligere toppsyklister som Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen og Steffen Kjærgaard kunne bidratt med i en slik sannhetskommisjon? Hva med friidrettsmiljøet? Friidrett er en av de olympiske idrettene med flest dopingsyndere. Osv. Osv. Begynner en aktør i idrettssirkuset å si hva han vet er det vanskelig for de andre å la være å fortelle hva de vet. Skulle sykkelsporten ta beslutning om en slik sannhetskommisjon på bakgrunn av det som skjer i Tour de France starter en ny tidsregning i Frankrike. I så tilfelle er det bare å håpe at det ikke kommer en idrettens Napoleon og stopper anti-dopingrevolusjonen før den er fullendt.
