Flere andre OL-vinnere har vært inne på at å vinne et OL fører til varige livsendringer. Karsten Warholm var i sin pressekonferanse lørdag klar på at Tokyo-gullet i 2021 var en «life changer», livet ble kort og godt annerledes.
I NRKs sending under tikampen sa ekspertkommentator Vebjørn Rodal at han blir påminnet om gulløpet i 1996 nesten hver eneste dag i en eller annen form.
Rooth håper at han fortsette med livet slik han alltid har gjort.
– Forhåpentlig ikke altfor mye, svarte han på spørsmålet om dette vil gjøre store utslag på livssituasjonen.
Da var det gått en drøy time siden det overraskende OL-gullet i tikamp på Stade de France var innkassert.
– Jeg er veldig glad i livet mitt og synes at jeg har en fantastisk hverdag der jeg kan få lov til å drive med det jeg liker aller best. Det er tikamp jeg gleder meg til når jeg våkner hver morgen, og jeg håper at jeg kan få fortsette slik lenge, sa 22-åringen.
Ung og reflektert
Humøret er alltid på plass hos Oslo-gutten. Det er også refleksjonen.
– Dette kanskje muliggjør og rettferdiggjør satsing. Jeg er såpass ung at dette ikke skulle skje ennå. Det skulle ikke skje ennå i mitt hode. Forhåpentlig skulle jeg være i nærheten i 2028, og så vant jeg i 2024 i stedet.
Markus Rooth bor fortsatt hjemme hos pappa Espen og mamma Mette og sammen med søstrene Marthine og Kajsa.
– Jeg håper ikke dette endrer hverdagen for mye, for den er fin fra før av.
Pappa Espen er av samme oppfatning. Gullet kom tidligere enn de hadde trodd, men det skal ikke få lov til å endre for mye på måten de jobber på.
Trenerpappaen skal fortsette i sin sivile jobb. Det er ikke snakk om å bli trener og manager i familiebedriften på heltid.
– Jeg må jobbe som før, og vi skal fortsette som før. Jeg håper at dette kan motivere til at flere satser mangekamp og jeg synes at det er en tendens til det i Norge. Det har vært en bevisst strategi i Friidrettsforbundet i flere år, og som Markus er et resultat av, sier Espen Rooth til NTB.
Gode hjelpere
Rooth var selv en habil friidrettsløper i sin tid, og mange av dem han kjente da bidrar med hjelp i trenerhverdagen.
Blant de mange som har hjulpet til er Anker Thomsen, Paul Solberg, Andreas Thorkildsen, Hanne Haugland, Leif Olav Alnes, Gøran Paulsen og Thomas Rossvoll.
– Jeg er koordinator og festbrems og skal sørge for at han ser ut til å være god i alle øvelser, at han skal være teknisk god i alt. Det synes jeg at vi har lyktes bra med. For et utrent øye ser han ikke ut som en typisk mangekjemper. Han er ikke kjempehøy til å være mangekjemper, men teknisk veldig god og eksplosiv.
Rooth sier at støtten fra familien er avgjørende. Han vil ikke ha det noe annerledes.
– Jeg er veldig glad i familien min. Pappa er tett på. Han vet når jeg legger meg, vet hva jeg spiser og vet hvordan jeg sover. Det er avgjørende for å kunne styre belastningen på trening min.
For trene, det skal han fortsette med i fullt monn.
– Jeg lever for tikamp. Det er dette jeg synes er gøy. Jeg våkner hver morgen og gleder meg til å trene.
NTB -Egil Sæther
