Vi sitter i en taxi på vei til First Haitian Church of God of Prophecy (FHCOGOP), for å møte Josephys Dafils, en ildsjel i det haitiske miljøet i Philadelphia.
Før vi kommer til kirken, passerer vi Ziehler Play Ground, en stor gressmatte med høyt, uklippet gress, nedgrodde tribuner og noen fotballmål stående langs gjerdet. Mange av husene i dette området kunne trengt noen strøk med maling. Det er likevel ikke noen slum.
Utenfor kirken, som er Olneys eldste, møter vi Dafils med Haiti-skjerf rundt halsen, han låser oss inn og følger oss gjennom kirkerommet, som mer ligner et lagerlokale enn et sted der det foregår gudstjenester. Han geleider oss gjennom ganger i underetasjen og ned til et forsamlingslokale i kjelleren.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I hver sin ende av rommet vi kommer inn i henger det basketballkurver uten nett og mellom kurvene er det stolper av stål for å holde taket oppe. Du skal kaste ballen med god skru for å sette en trepoenger på denne banen.
– Her skal vi arrangere watch party i kveld, slik vi gjorde da Haiti spilte mot Skottland, sier Dafils til Idrettspolitikk.no og Josimar.
Mens vi sitter der og prater kommer en annen mann inn og begynner å rigge opp den store TV-skjermen som skal vise kampen, og en kvinne med et kobbel av unger i alderen fire til åtte år som starter å pynte bordene med hvite duker, og hvite, røde og blå ballonger.
– Vi gjør dette for dem som ikke tør å dra på kamp, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ville ikke forlate Haiti
Dafils historie likner historien til mange andre i den haitiske diasporaen i USA.
På 1990-tallet hjalp onkelen ham med å forlate hjemlandet for å unnslippe uroen under diktaturet til Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier. Han fikk oppholdstillatelse (Green Card), men som tenåring lengtet han hjem og slet ofte med depresjon.
– Dette var ikke planen min, sier han.
– Jeg ville ikke komme hit. Jeg ville aldri forlate Haiti. Jeg gå hvor jeg ville. Det fantes ingen gjenger. Jeg var ute, gikk på fester, spilte domino etter skolen og fotball på løkka.
Han forteller at foreldrene hans ikke ønsket at han skulle spille fotball. For det første var det ikke penger å tjene på fotball. For det andre ville det koste familien en formue hvis han skulle bli skadet.
– Foreldrene mine var redde for at jeg skulle brekke beina. Det var vanskelig å få medisinsk hjelp, sier han med et smil.
Etter å ha flyttet mellom ulike amerikanske byer og etter hvert fått et godt liv i USA, følte han et behov for å gi noe tilbake til Haiti og ble aktivist.
I dag er han pastor og leder organisasjonen Haitian-Americans United For Change, som blant annet innebærer å gi hjelp og råd til diasporaen. Og mange trenger hjelp fordi de faller mellom to stoler.
– Mange haitiere har vært her i 30 eller 50 år. De blir aldri amerikanske statsborgere. De kan ikke det, men de vil heller ikke dra tilbake til Haiti.
Men alle gleder seg over at Haiti skal spille fotball-VM i USA, både i hjemlandet og de som bor i USA.
«They’re eating the cats, they’re eating the dogs»
For Josephys Dafils er Haitis VM-deltagelse en nesten umulig drøm som har gått i oppfyllelse. Han kan knapt tro det, og greier ikke å holde tilbake begeistringen som mangeårig fotballfan som vokste opp med å spille gatefotball i Haitis hovedstad Port-au-Prince.
Men samtidig ligger det frykt og uro under overflaten hos mange haitiere i USA. De opplever nok en gang å bli marginalisert og mange frykter å bli kastet ut, fordi Trump-regjeringen forsøker å oppheve deres midlertidige beskyttelsesstatus (TPS).
– Dette er ikke noe annet enn rasisme, sier Dafils.
– Først kom TPS-situasjonen, så sa presidenten at «vi spiser hunder». Det gjorde vondt. Reiseforbudet mot Haiti og andre afrikanske land handler om svarte mennesker. Det blir ikke tydeligere enn det.
Den haitiske diasporaen i Philadelphia teller rundt 11.000 og er hovedsakelig bosatt i de nordlige bydelene av Philadelphia. Olney er en av disse bydelene.
Sammenlignet med andre deler av USA, som New York, New Jersey, Florida og Massachusetts, er dette et relativt lite haitisk samfunn. Totalt bor det ca. 1.2 millioner haitiere i USA, hvorav mellom 330.000 og 350.000 haitiske statsborgere omfattes av TPS.
Dafils oppsummerer situasjonen slik:
– ICE is real, sier han.
Frykten for ICE er her helt reell.
Og i fjor var det ICE-raid mot bydelen.
På Martin Luther King Jr. Day i januar i år demonstrerte tusenvis av Philadelphia-boere mot ICE.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ofte diskriminering
USA og Haiti har en spesiell historisk tilknytning. Et av de tydeligste eksemplene er historien om hvordan Louisiana havnet på amerikanske hender. Da franske styrker gikk på et nederlag mot haitiske revolusjonære i 1802–1803 tvang det Napoleon Bonaparte til å oppgi sine ambisjoner i Amerika, noe som førte til at han solgte Louisiana-territoriet til USA i 1803.
I nyere tid fikk haitiere TPS under Barack Obamas presidentperiode etter det katastrofale jordskjelvet i 2010, som ødela store deler av Port-au-Prince og drepte over hundre tusen mennesker. For to år siden forlenget Joe Biden TPS på grunn av volden som rådet over store deler av Haiti.
Brian Concannon, menneskerettighetsadvokat og leder for Institute for Justice and Democracy in Haiti (IJDH), mener haitiere i USA yter et uforholdsmessig stort bidrag til det amerikanske samfunnet.
– Da de først kom, hadde de ofte få ressurser, vansker med å få godt betalte jobber og møtte diskriminering. Men, som mange andre etniske grupper, har haitiere gjort bemerkelsesverdige fremskritt i alle år. De spiller fremtredende roller innen akademia, medisin, politikk og idrett, til tross for at diasporaen er relativt liten, sier han til Idrettspolitikk.no og Josimar.
Han trekker frem ett eksempel:
– Haitiere er en helt avgjørende del av helsevesenet i Massachusetts. Moren min bodde på et omsorgssenter mot slutten av livet, og ble i stor grad tatt hånd om av haitiere. Det samme skjer i New York, Florida og over hele USA.
Det er også tette bånd mellom Brasil og Haiti. En god illustrasjon er Brasils vennskapskamp i Haitis hovedstad i 2004.
Kledd i hvite T-skjorter og shorts satt Ronaldinho, Ronaldo og lagkameratene på FN-kjøretøy og vinket til folkemengdene langs gatene i Port-au-Prince. For én gangs skyld var ikke FNs blå hjelmer der for å opprettholde lov og orden. Innbyggerne hadde fortsatt ferske minner fra det voldelige opprøret mot president Jean-Bertrand Aristide tidligere samme år, men nå fikk de oppleve en fotballfest.
Haitiere ikledd Brasil-drakter klatret opp i trær, på gravemaskiner og alt annet de kunne finne for å få et glimt av heltene sine. De danset og sang i gatene mens den brasilianske delegasjonen reiste fra flyplassen til fotballbanen Stade Sylvio Cator. Kampens slagord var: «De spiller, freden vinner.»
– Fotball er magi, minnes Rodrigo Paiva, Brasils presseansvarlige den gangen og en nøkkelperson i organiseringen av kampen, sier Paiva til Idrettspolitikk.no og Josimar.
– Haitierne levde midt i søppel og elendighet. Brasil har sine problemer, men jeg hadde aldri sett noe lignende. Det var den største opplevelsen i mitt liv.
Det var et symbolsk øyeblikk som satte Haiti i et positivt lys og styrket båndene til Brasil – laget mange haitiere alltid har identifisert seg med.
At fotballverdenens første globale stjerne Pelé var en svart mann er ikke uten betydning for haitieres forhold til Brasil. Med unntak av innvandrere fra Afrika de siste hundre årene, er den svarte befolkningen på den vestlige halvkule etterkommere av slaver.
Pelé var en av dem, som haitierne også er.
Akkurat denne dagen vi besøker kirken i Olney, 19. juni, feirer de Juneteenth, som markerer avskaffelsen av slaveriet i USA, proklamert av nordstatsstyrkene i Galveston, Texas 19. juni 1865, da den amerikanske borgerkrigen var over.
Brasil-Haiti i et fotball-VM i Philadelphia, USA, akkurat på denne datoen, har derfor en kraftig symbolikk.
Haitis VM-kvalifisering til dette mesterskapet var meget spesiell.
Den franske treneren Sebastian Migné ledet Haiti gjennom VM-kvalifiseringen uten å spille én eneste hjemmekamp på grunn av sikkerhetssituasjonen.
I et intervju beskrev han situasjonen slik:
– Det var komplisert. Vi fikk ikke støtte fra det haitiske publikummet. Men vi brukte det som ekstra motivasjon. Det gjorde det også mulig å holde en konsekvent spillestil gjennom kvalifiseringen uten å bli påvirket av forskjellen mellom hjemme- og bortekamper.
Som en historisk tilfeldighet kvalifiserte Haiti seg 18. november, samme dato som landet i 1803 kjempet sitt siste slag mot Frankrike og Napoleon.
– Det er som om historien gjentar seg, sier Dafils.
Ingen ICE-støtte fra lokalt politi
På en haitisk restaurant i Olney, vel 20 minutters gange fra Dafils kirke, drikker haitierne shots. De klirrer i ølflasker av merker Prestige, et haitisk øl som brygges i USA.
Kjøkkepersonalet klargjør bestillingene av groit (frityrstekt svinekjøtt) og kabrit (geit). Gjestene, som både er lokale og langevisfarende, blant annet fra Quebec i Canada, teller ned mot kampen.
Artikkelen fortsetter under bildene.
Opptoget med haitiske supportere til stadion teller mange tusen mennesker, ledsaget av politi på motorsykkel. De som er med i dette opptoget har enten lovlig opphold i USA, eller gir blaffen i om de blir tatt av ICE eller ikke, fordi de for alt i verden har lyst til å se denne kampen.
Vi spør politiet om ICE er tilstede på stadion, men de svarer at de ikke samarbeider med ICE og derfor ikke kan svare på om de er der eller ikke.
Myndighetene i Philadelphia har gitt beskjed til ICE at de ikke vil få støtte av lokalt politi. De krever også at ICE ikke kan operere med ansiktene tildekket.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Utenfor Lincoln Financial Field, der kampen spilles, er stemningen god.
Alan fra New York, har brukt 500 dollar på billett, og mener at FIFA burde sørget for rimeligere billetter. Men legger til:
– Dette er en opplevelse for livet.
Samtidig er han sterkt kritisk til Trumps jakt på innvandrere.
– Dette er ikke tidspunktet for å oppheve beskyttelsesstatusen til haitiere. Situasjonen i Haiti er dårlig. Jeg ber den amerikanske regjeringen om å la være. Haitiere her sender penger hjem. Uten disse pengene vil Haiti synke enda dypere.
Det samme går igjen hos andre vi prater med utenfor stadion.
Leo kom til USA i 1994 og bor i Indiana, har gjort det bra økonomisk og har reist verden rundt, også for å se fotballkamper, men har aldri sett maken til dårlig behandling av innvandrere i USA enn i dag.
– Det vi er vitne til i dag er uten sidestykke, sier Leo.
– Det vi ser i dag er det verste jeg har opplevd. Politikken, også når det gjelder organiseringen av fotball-VM har tatt helt overhånd.
Junior er lastebilsjåfør i Boston og har vært i USA i 26 år. Han betalte 650 dollar for billett til Skottland-kampen og 850 dollar for billetten til kampen mot Brasil.
Han liker prispolitikken under årets VM og Donald Trump svært dårlig.
– Trump er en besserwisser og tror han vet og kan alt. Jeg var i VM i Qatar i 2022 og der var det mye bedre. Prisene var lavere, og det var mye bedre organisert, sier han.
