Så er vi her igjen. Plata snurrer, nåla treffer sporet, og den samme visa går på repeat: Bør utøvere, landslag, supportere eller politikere boikotte et stort idrettsarrangement arrangert av et land som står i åpen konflikt med demokratiske verdier og grunnleggende rettigheter?
Vi har sett det før. De olympiske leker i Beijing. Fotball-EM i Ukraina og Polen. Vinter-OL i Sotsji. Fotball-VM i Russland. Og senest fotball-VM i Qatar, uten tvil det mest omdiskuterte idrettsarrangementet i moderne tid.
Nå spinner plata nok en gang rundt fotball-VM i 2026. Boikott eller ikke?
Politikere peker på idrettsforbundene. Idrettsforbundene peker tilbake på politikerne. Alle venter, nøler og utsetter å ta ansvar. I mellomtiden leter supportere, kommentatorer og meningsbærere etter et standpunkt, mens store deler av mediene fortsetter å ramme inn en kompleks problemstilling som et enkelt ja-eller-nei-spørsmål.
Hvorfor boikottspørsmålet bommer
Boikottdebatten er en enkel, konfronterende og klikkvennlig ramme. Men den er også dypt utilstrekkelig. Når journalister reduserer komplekse og strukturelle idrettspolitiske spørsmål til ett enkelt ja-eller-nei-spørsmål, blir publikum dårlig informert. I den forstand svikter journalistikken sin egen demokratiske funksjon.
Viljen til å ta opp idrettspolitiske debatter er i seg selv prisverdig. Den viser at idrett tas på alvor som en politisk og samfunnsmessig kraft.
FIFAs VM i Qatar markerte et vendepunkt, der debattene ble mer nyanserte og den journalistiske dekningen i større grad begynte å handle om makt, ansvarlighet og styringsstrukturer i internasjonal idrett.
Det er nettopp derfor det er så skuffende å se debatten nå starte helt på nytt, innrammet av journalister på sedvanlig vis. Det samme sporet. Det samme ritualet.
Debatten rundt fotball-VM for menn i 2026 – arrangert av USA, Mexico og Canada – trekkes allerede inn i de samme forutsigbare skyttergravene: Enten støtter du boikott og hevder moralsk renhet, eller så er du imot og blir anklaget for å kompromisse med verdiene dine.
Denne innrammingen er ikke bare politisk overflatisk. Den er journalistisk uambisiøs.
De dypere maktstrukturene journalistikken må konfrontere
Hvis vi tar idrettspolitikk på alvor, må journalister flytte fokuset bort fra boikott som sluttpunkt og over på den internasjonale idrettspolitiske virkeligheten som disse arrangementene er en del av.
Det innebærer vedvarende kritisk søkelys på FIFA: organisasjonens enorme makt, lukkede beslutningsprosesser og vedvarende mangel på demokratisk ansvarlighet. Det betyr også å stille spørsmål ved hvorfor store mesterskap gang på gang havner hos stater der idretten blir sekundær i forhold til bredere politiske agendaer.
Her har journalistikken et avgjørende ansvar.
Det samme gjelder dekningen av hvordan idrett brukes politisk i USA, særlig under Donald Trump og innenfor den bredere amerikanske politiske kulturen.
Idrett fungerer som et verktøy for nasjonsbygging, maktprojeksjon og fortellinger om styrke. VM i 2026 vil ikke bare være en fotballfest, men del av et politisk prosjekt der idrett brukes til å mobilisere, legitimere og samle.
Mediedekningen betyr noe. Hvordan VM og FIFA rammes inn, når debatter aktiveres, og hvilke spørsmål som prioriteres, er redaksjonelle valg.
Når journalister velger konflikt fremfor kontekst, ender de med å gjenskape nettopp det ritualet de burde undersøke kritisk.
Derfor bør journalister stille langt mer ubehagelige, og langt mer relevante spørsmål.
Hvordan kan FIFA fortsette å operere uten reelt politisk eller juridisk tilsyn? Hvorfor klamrer fotballmyndighetene seg fortsatt til myten om at idrett og politikk kan skilles, når idretten åpenbart er dypt politisert? Og hvorfor havner ansvaret for å si ifra så ofte hos utøvere og supportere helt på tampen, når de avgjørende beslutningene ble tatt langt tidligere, bak lukkede dører?
Det ville tjene både medier, beslutningstakere, idrettsmyndigheter og supportere å insistere på den samtalen. Ikke fordi boikotter nødvendigvis er feil. Og ikke fordi de nødvendigvis er riktige. Men fordi journalistikken svikter sitt ansvar når verdens største idrettsarrangement nok en gang reduseres til et så forenklet spørsmål.
En mer informert debatt er en forutsetning for bedre beslutninger, og kanskje til og med for handling som går utover symbolske gester, som raskt glemmes når turneringen først er i gang.
Dette ritualet kjenner vi også altfor godt: Når ballen begynner å rulle, stilner kritikken. Og det samme gjør granskningen.
Dette er en omarbeidet versjon av Journalistikken spiller fallit i spørgsmålet om VM-boykot som ble publisert på Journalisten.dk, 29, januar 2026.
