Annonsere på Idrettspolitikk - her er annonseinfo
Annonsere på Idrettspolitikk - her er annonseinfo

«VAR har ført til en dreining i supporternes aksjonsform – fra uavhengig kritiker til engasjert medlem»

GJESTEKOMMENTAR: For 20 år siden ville det vært bortimot utenkelig at norske supportere flest skulle melde seg inn i klubben for å la sin stemme høre på årsmøter. Det brøt med normen om uavhengighet. VAR og en del andre kontroversielle saker har bidratt til å endre dette og representerer en interessant dreining i supportermiljøenes selvforståelse.

En av vinterens store snakkiser så langt har overraskende nok vært en bok om makroøkonomi. Økonomen Martin Bech Holte har skrevet Landet som ble for rikt, og den har allerede kort tid etter utgivelsen nådd opplagstall som i sakprosasammenheng ikke kan beskrives som annet enn oppsiktsvekkende.

Dette er definitivt ikke stedet for å referere bokas innhold, men det er et fundamentalt narrativ både på og mellom linjene at demokratiske prosesser ifølge Holte kan komme i veien for helhetlig økonomisk styring.

Påstanden om kortsiktig gavn og langsiktig skade

Interessegrupper og ulike brukere av offentlige tjenester obstruerer en fornuftig økonomisk politikk, hevder han. Dette gjør de ved hjelp av stemmeseddelen. Det er politisk selvmord å gå inn for å ta de nødvendige økonomiske grepene.

Fra et kritisk perspektiv kan det anføres at Holte plasserer seg selv – og noen utvalgte helter både i Norge og andre land – i en privilegert posisjon. De få utvalgte har sett lyset og skjønner hva som må til for å skape økonomisk framgang, men det kunnskapsløse folket stemmer i stedet på kandidater som lover dem gull og grønne skoger.

Det er til kortsiktig gavn, men til langsiktig skade. Om vi altså skal tro Holte, skjønt det skal vi ikke nødvendigvis gjøre.

Når jeg ganske nylig leste denne boka, slo det meg at VAR-debatten befinner seg på omtrent samme sted.

Det snakkes om demokrati….

Fra et NFF-perspektiv finnes det noen kloke ledere og direktører både i forbundet og i klubbene som ser helheten, men styringsevnen lider under at de stemmes ned av medlemmer som har mobilisert, og som i flere av klubbene lykkes i å vippe flertallet i motsatt retning av hva lederne ønsker.

Odd Ivar Moen, som er styreleder i Molde, beklager at det ekstraordinære årsmøtet snudde og stemte et klart nei til VAR. Han legger til at «..det snakkes om demokrati, men mens personer som melder seg inn en måned før årsmøtet har stemmerett, gjelder ikke det samme for trenere, spillere, toppdommere og ansatte i klubben».

Spørsmålet fram mot Fotballtinget er hvorvidt NFF forsøker å alliere seg med breddeklubbene for å få vedtatt å utvikle VAR videre, mot de involverte toppklubbenes stemmer, eller om de kaster kortene og erkjenner at de har tapt kampen.

Leif Welhaven i VG, som åpenbart er VAR-tilhenger, skrev en stort sett ryddig kommentar som oppsummerer dette dilemmaet. Jeg skal komme tilbake til noen av hans poenger.

VAR-motstanderne kan etter mitt syn være stolte av prosessen. Om NFF likevel skulle finne en utvei som sikrer et vedtak om å beholde VAR (med naive planer om «videreutvikling» og «forbedring» for å sukre beslutningen), vil aksjoner og fortsatt motstand ha enda mer legitimitet enn tilfellet var i fjor.

Og de kan med atskillig rett peke på at det er NFF som har brutt spillereglene, eller i alle fall at de har brukt alle triks i boka for å unnlate å lytte til de klubbene som brukes, eller rammes av, VAR.

På den annen side skal vi ikke være blinde for at demokrati faktisk byr på utfordringer. Én side ved saken er at det kan gjøre folk som Trump til president. Men også i idrettslag og andre frivillige organisasjoner vil det som regel være et styre og en administrasjon som har den helhetlige oversikten.

Som hovedregel vil de ha bedre forutsetninger for å treffe veloverveide beslutninger enn medlemmene. Det er et tillitsvotum slike organer er gitt, akkurat slik Stortinget ikke spør velgerne i forkant av hvert enkelt vedtak som fattes. I stedet er representantene pålagt å stille til valg om de vil fortsette etter at åremålet på fire år er utløpt.

Det er en risiko for at demokratiske forsamlinger lar seg forføre av demagoger og kortsiktige stemningsbølger. Også i antikkens demokrati var man oppmerksom på dette.

Jon Elster skriver i artikkelen «Offentlighet og deltakelse» at det i Athen var straffbart å legge fram lovstridige forslag, selv om forslaget skulle bli vedtatt.

Demokratiske prosedyrer må hanskes med slike trusler, og det er denne logikken flere aktører nå anfører som mulig argument mot å gi etter for VAR-motstanden i stadig flere klubber.

Ikke en kortsiktig stemningsbølge

Men her tar de etter min vurdering feil. VAR-motstanden er ikke resultat av noen kortsiktig stemningsbølge. Tvert imot har den eksistert lenge, og kritikken har tiltatt mer enn avtatt. Den er heller ikke uinformert. Bjørnar Posse Sandboe har for eksempel på elegant vis demonstrert hvordan VARs offsideberegninger mangler rot i virkeligheten.

Selv om jeg er VAR-motstander og ikke nødvendigvis habil til å vurdere alle argumenter med nøytralt blikk, mener jeg å ha godt belegg for å si at tilhengerne – med noen unntak – argumenterer oppsiktsvekkende dårlig. Av og til tenker jeg at jeg skulle klart å argumentere bedre for VAR selv.

Men NFF setter sin egen tillit på prøve å bruke alle triks i boka for å få sin vilje gjennom, for eksempel når Karl Petter Løken og Svein Oddvar Moen fikk mulighet til å påvirke hvert sitt årsmøte, under dekke av å skulle presentere et nøytralt saksgrunnlag.

Supporternes forskjøvete selvforståelse

Slik prosessen har forløpt, illustrerer den en interessant forskyvning i supporternes selvforståelse. Hva er deres rolle i forhold til klubben?

I britisk forskning på fotballpublikum ble det allerede i 1970-årene pekt på hvordan dedikerte tilhengere hadde en tendens til å se på seg selv som en slags «medlemmer» av klubben, selv om dette slett ikke samsvarte med de faktiske forhold. Britiske profesjonelle klubber har jo aldri vært medlemsforeninger slik tradisjonen er i Norge og en del andre land.

Tvert imot, de var den gang styrt av lokale, ofte relativt små, kapitalister. Men publikum så på seg selv som noe annet og mer enn kunder. De så på klubben som et fellesskap, hvor lokale kapitalister rett nok hadde makta, men de hadde den på vegne av byen eller lokalsamfunnet.

Da det fra slutten av 80-årene gradvis vokste fram en selvbevisst supporterkultur i Norge, var ikke fotballpolitisk aktivisme det sentrale motivet. I første omgang handlet det gjerne om ting som å organisere turer til bortekamper.

Fra midten av 90-årene økte oppmerksomheten om truslene mot supporterkulturen, for eksempel gjennom aksjonen Eurostand 98, som også flere norske supporterklubber deltok i. Fra dette tidspunktet ble supporterpolitiske spørsmål mer sentrale, og arbeidet med dem ble også stadig mer koordinert på tvers av klubbene.

Men den gang var det i liten grad på agendaen å delta som medlemmer i klubben. Supporterkulturens kanskje viktigste norm var uavhengighet. De støttet klubben, men på sin måte. Ikke gjennom å delta i formelle beslutningsprosesser på årsmøter eller ved å la seg velge inn i styrer og komitéer, men ved å være en kritisk stemme på utsiden av de formelle kanalene.

I land hvor makta uansett ligger andre steder, fungerer denne tanken godt. De fleste vil vel si at engelske supportere er blitt nokså rævkjørt av mektige klubber og forbund, og har måttet finne seg både i hårreisende priser og sterke restriksjoner på kulturen.

Det er ikke lenger til England norske supportere ser for inspirasjon, for å si det forsiktig. Men selv om de formelt er maktesløse og redusert til fotballkonsumenter, er de ikke uten innflytelse.

I kraft av sin uavhengighet har de oppnådd større respekt enn i Premier Leagues barndom, da klubbene først og fremst orienterte seg mot dem som var mest interessert i rekesmørbrød og musserende vin.

Norske toppklubber er idrettslag, og årsmøtet har i prinsippet alltid kunnet kaste om på ganske grunnleggende strategiske vurderinger i klubber og forbund.

Sammenligningen med et aksjeselskap

Det er likevel en ny utfordring for fotballens styringssystem, for medlemmene har oftest hatt tillit til ledelsen, og supporterne har ikke vært medlemmer.

Med den gradvise profesjonaliseringen av toppfotballen har mange klubber både styrer og daglig ledelse som har relativt bred erfaring fra annet nærings- og organisasjonsliv.

Men idrettslag har et annet styringssystem enn bedrifter, noe som for slike ledere blir veldig tydelig i det øyeblikk medlemmene oppdager hvilken makt de har.

I en interessant sak hos TV2 kommer frustrasjonen over aktivismen tydelig til uttrykk. Frode Thomassen, som er daglig leder i Bodø/Glimt, mener at «aksjonsrelatert demokrati inn i årsmøtene ikke er veien å gå». Advokaten Pål Kleven viser til selskapsretten, hvor det opereres med et skille mellom A- og B-aksjer, og hvor bare de førstnevnte har stemmerett.

En viktigere forskjell mellom idrettslag og aksjeselskaper er imidlertid at i et aksjeselskap representerer én aksje én stemme. Eier du 1000, har du tusen ganger så stor innflytelse som den som eier én aksje.

I et idrettslag er du ikke aksjeeier, du er ett medlem med én stemme. Jeg antar Kleven mener at toppklubbene ville vært mer veldrevne om de var aksjeselskaper, men det har i så fall ikke noe med demokrati å gjøre.

Dette kan naturligvis forandre seg. I Rosenborg sørget medlemmene – hvorav en betydelig andel kom fra supporterklubben – i fjor for et årsmøtevedtak om at ulike investormodeller ikke skulle utredes.

Men som også Welhaven er inne på, er dette på sikt en mulig vei videre for de aktørene som mener demokratiet ikke kan håndtere toppfotballen. Uansett vil toppklubbene fortsette å stå i en vanskelig skvis mellom det å være en forening på den ene siden, og profesjonell forretning på den andre siden.

Saklighet det beste

Når det gjelder VAR er det, uansett hvordan dette ender på fotballtinget, viktig for motstanderne å vedlikeholde kritikken, og å holde den saklig. Så langt har saklighetsnivået vært vel så høyt blant motstanderne som blant tilhengerne, selv om vi finner overtramp på begge sider.

Men jeg tror stadig flere, også i NFF, etter hvert vil innse at det er tvilsomt om VAR er noe vesentlig bidrag til økt rettferdighet, og at dette eventuelle bidraget uansett ikke veier opp for alle ulempene.

Om det skulle bli enden på denne affæren, bør alle parter huske at det aldri ville ha skjedd uten at klubbene var demokratiske organisasjoner. Og det ville aldri ha skjedd uten at supportere gikk i spissen.

Arve Hjelseth
Professor i i idrettssosiologi, NTNU

Related Articles

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

FØLG OSS

1,307FansLik
3,535FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT