Det internasjonale VAR-grunnlaget er én(!) studie, som anslår seks prosentpoeng økt treffsikkerhet.
Da Raymond Johansen frontet VAR-rapporten på pressetreffet, understrekte han at tre av utvalgsmedlemmene tok dissens på påstanden om økt presisjon i VAR-avgjørelser – i rapporten basert på NFFs tall (s. 37).
Det er neppe egnet til å overraske at to av disse representerte NSA.
LES HELE VAR-UTREDNINGEN HER
Tallene selges nemlig inn som en sammenligning av dømming med og uten VAR. Det er det ikke.
Tallgrunnlaget bygger på diskrepansen mellom dommeravgjørelser før VAR kommer inn i bildet, og etter at VAR har konkludert.
Kan ikke sammenlignes
VAR- og VAR-fri dømming, kan uansett ikke sammenlignes. I nær sagt alle VAR-kamper er det for eksempel minst ett tilfelle av «tungt flagg»: Linjedommer avventer i tilfelle angrepet ender i straffe/skåring – for hvis det vinkes før situasjonen er avklart og spillet stopper, er det for sent for VAR å korrigere.
Derfor er tungt flagg og «tung fløyte» en opplagt – ja, nødvendig – endring i dommeradferd etter at VAR ble en del av fotballen.
Dermed er følgende syn blitt normalisert etter VARs inntog i fotball: Linjedommer avventer en offsidesituasjon som synes åpenbar, for så å vinke ti sekunder senere når det viser seg at situasjonen ikke ledet til straffe/skåring.
Men hvis offsidesituasjonen – som altså ofte er åpenbar og som altså ofte får gå i påvente av VAR – fører til en skårings-/straffesituasjon, oppstår et statistisk problem.
I slike tilfeller – nei, det skjer ikke så ofte, men ofte nok til at det er nærliggende å tro at det gir betydelig utslag på VAR-statistikken – regnes annullering som en bedring, for VAR retter jo i praksis opp en dommerfeil. Problemet er bare at mange av disse offsidesituasjonene aldri ville passert i VAR-fri fotball.
Slik er VARs logikk paradoksal: Den skaper flere dommerfeil i førsteomgang, for så å rette opp en del av dem i andreomgang.
Det er altså langt fra ensbetydende med at VAR forbedrer nøyaktigheten i nøkkelsituasjoner (skåring, straffe, direkte utvisning og spillerforveksling ved kort) i forhold til fotball uten VAR.
Selv om tellemåten hadde sammenlignet VAR- og VAR-fri dømming, hadde det vært et håpløst prosjekt. For telling forutsetter en fasit, men knapt noen avgjørelser er svart-hvite, i betydningen 100–0.
Der én dommer vekter 70–30 straffe, vekter neste 60–40, og tredjemann kanskje 50–50. Konsekvent vekting av skjønn er umulig.
For all del: Det er logisk at VAR luker bort noen dommertabber, men andelen er uklar, ja helt i det blå – i motsetning til prisen, både økonomisk og tribunekulturelt.
Folk vil ikke ha dagens VAR
Det er for øvrig også langt på vei umulig å uomtvistelig tallfeste hvorvidt VAR for eksempel øker rettferdigheten, begrenser filming, styrker spilleres attraktivitet på overgangsmarkedet, påvirker publikumstall etc.
Disse variablene påvirkes nemlig av en haug med andre variabler enn VAR.
De eneste VAR-effektene som kan måles nokså presist og troverdig, er holdninger og kostnader.Rapporten viser at begge deler taler til nei-sidens inntekt: Folk vil ikke ha (dagens) VAR, og «utvikling» (innvikling, mener jeg) koster uansett skjorta. Disse to funnene er det mest bemerkelsesverdige ved rapporten.
Telle-, tenke- og rapporteringsmåten om VARs effekter, er altså misforstått. Knapt noen medier har pirket i det, men jeg mener det er selve hovedmisforståelsen om VAR. I stedet tas tallene for god fisk.
At VAR bidrar til å skyve toppfotballen bort fra grasrota – slik VAR- og VAR-fri fotball blir to ulike spill, som gradvis vil ligne mindre og mindre på hverandre etter hvert som regelverket tilpasses VAR – er en kjent sak.
Et likestillingsproblem
Det kanskje mest overraskende ved rapporten, er betoningen av VAR ikke bare som et likhetsproblem, men også et likestillingsproblem. Den VAR-påstanden som får høyest oppslutning i befolkningsundersøkelsen, er at «VAR bør brukes likt i herre- og kvinnefotball» (s. 103).
Også rettferdighetsargumentet vakler. Kun siste ledd i sammenhengende situasjonsrekker tas. Det hjelper ikke med rett straffe, om den utløses av dommerfeil – ett eller 40 trekk før.
Eventuelt marginalt flere rette nøkkelavgjørelser, må uansett ikke forveksles med økt rettferdighet. I fjorårets kvinne-cupfinale, skårer RBK på straffe – med en spiller i feltet, som setter returen. VAR endrer ikke. VIF utligner. VAR annullerer. Dommerne gjør én feil mindre, men utfallet er mindre rettferdig.
I herrefinalen roptes på straffe, for soleklar nedrivning, men det var også noe holding fra angriper. Dommersjefen sa at man like gjerne kunne dømt frispark utover. Nettopp: VAR leter etter fasit der fasit ikke finnes – og bruker tid og ressurser på diskutable avgjørelser. Hvor er fremskrittet? Jeg ser flest side- og tilbakeskritt, til en høy pris.
Før var spørsmålet om det skjedde noe galt. VAR-spørsmålet er hvor galt – som er udefinerbart. Dermed ender VAR nesten alltid opp med diskutable avgjørelser, inkludert mange offsider: Dekker for eksempel offside-plassert angriper målvakts sikt nok?
Merk at offsidelinjen kan flyttes 15 centimeter på én hundredel. Og bildet må fryses i tusendelen ballen treffes, ikke når den sendes. VAR har trolig bommet med over 40 cm.
Fotball er ikke populært på tross av, men på grunn av at det skåres lite sammenlignet med andre idretter.
David beseirer ofte Goliat, fordi det kan holde med én skåring – som feires deretter. I målrike idretter taper serielederen sjeldnere mot bunnlaget, grunnet mange skåringsmuligheter. Og det er liten grunn til skåringsjubel, for det kommer straks en ny.
I ferd med å bli en lidelse
Å se på fotball, er å vente – på skåringen som kanskje, kanskje ikke, kommer. Som publikumsidrett er fotball først og fremst lidelse, bortsett fra ved skåring. Dagevis forventning utløses, på sin side avløst av frykt for motstanderskåring. Fra veksel mellom lang redsel og kort glede (som alltid har vært fotballens grunnstemning), er mange nå kun redde – også for VAR.
Skåring er ikke lenger skåring, men en søknad – med uforutsigbar behandlingstid, lite gjennomsiktig beslutningsprosess og tvilsom konklusjon.
7–8 av 10 – i befolkningen (rapporten s. 100), fotballinteresserte, Eliteserien-interesserte (s. 108) og Eliteserien-spillere – er tvilende til eller mot (dagens) VAR. Motstanden er størst blant stadiongjengere og de som bryr seg om resultatet (s. 109).
For mange av disse er skåringsøyeblikket selve poenget med fotball: Fotball er påkobling fremfor avkobling – og da øker sjansen for at VAR fremstår som et fremmedgjørende system bak deres rygg, som legger lokk på store følelser og spontane emosjonsutløp. Slik blir fotball mindre engasjerende for mange.
Hovedproblemene – skåringsøyeblikkets forfall (selv en ti sekunders VAR-sjekk spolerer skåringsøyeblikket), og grensedragningen mellom store og små feil, og mellom sammenhengende situasjoner – er uløselige, uansett dommer- og teknologikvalitet.
Problemene er medfødte, ikke barnesykdommer som man vokser av seg med tid og stunder. Derfor er nesten halvparten av VAR-motstanderne grunnleggende motstandere: De vil ikke ha VAR i noen form (rapporten s. 100).
Flytter diskusjonen til bakrommet
Hva bør ofres av penger, tid og spontanitet, for «bedre» (kompliserende, mener jeg) beslutningsgrunnlag for situasjoner uten fasit, og som ikke løser hovedproblemene?
For forkjemperne trumfer beslutningsgrunnlag alt. Kritikerne påpeker at fordelen er marginal og bakdelen åpenbar: VAR flytter bare diskusjonen til bakrommet, og tråkker på mye av fotballens popularitetsgrunnlag på veien. Det er VAR-vippehuskens vekting. På hvilken side står du?
VAR-motstanden i Norge får oppmerksomhet i utlandet. Vi kan bli første land som skroter VAR.
Alternativet er dyrt. Norsk VAR koster i dag 17 millioner årlig (rapporten s. 27). En oppgradering koster i beste fall 25 millioner ekstra (kun for økning fra 5–8 kameraer), i verste fall 76,4 millioner (toppmodellen, blant annet inkludert sensor i ball) – som altså kommer oppå de 17 millionene vi bruker på VAR i dag, noe som gir en totalpris på 93,4 millioner (s. 72–76).
Tidenes største inngrep i tidenes største spill, koster – i dobbel forstand. Har vi råd?
PS: Årsmøtesesongen er i gang. Her er ti tiltalepunkter mot VAR, både i kort (årsmøte- og debattvennlig) og lang (for nerdene der ute) versjon.
Debattartikkelen er en utvidet versjon av et av vedleggene til VAR-utredningen.
Mads Skauge
