Åpenbart er jeg enig i det, åpenbart kan jeg ikke trylle frem folk og åpenbart jobber vi alltid med å få med flere.
Det som skuffer meg er hvor lite drahjelp vi får fra Toppserien og NFF i arbeidet vårt, selv om jeg veit at de ønsker det samme som oss.
Barnelag er viktige, og jeg skjønner den historiske betydninga det har for unge jenter å nå kunne se kvinnelige fotballstjerner som helproffe spillere.
Jeg er ikke imot at unge jenter også mobiliseres på fotballkamper, og man må bare fortsette det arbeidet.
Men kvinnefotballen må erkjenne at hvis vi også skal klare å ha store, kontinuerlige publikumstall – hjemme og borte – så er det voksne supportere som må mobiliseres. Markedsføringa må rette seg mot oss, og diskusjonene om liga og oppsett må ta en ende.
Vi kommer ikke fordi det er tegnebord med fargelegging på tribuna, men fordi det står noe på spill. Og det er vi som reiser på bortekamp i Europa og i andre byer i Norge. Som går på minst 15 kamper i året, ikke bare to.
Det er ikke rart kvinnefotball fortsatt har rykte på seg for å være treigere, døllere, kjedeligere når det ikke gjøres innsats for å vise hvor rått det kan være. Hvor tøffe oppgjør det er mellom de største klubbene, og hvilken temperatur det er mellom spillere. Når cupfinalen brukes på pyroforbud og VAR, heller enn tidenes supporterfest. Når Toppserien og landslaget fyller kanalene sine med barn, tegninger og fotballkort, der det er barn og familier som er hovedmålgruppa.
Jeg er lei av å få kjeft for at det er for få på kamp. Jeg vil ha drahjelp for å få til resultater. Fordi det er ingenting jeg heller vil være med å bidra til en at vi skaper tidenes blest rundt norsk kvinnefotball.
Da må Toppserien og NFF bestemme seg for at de vil det samme, og det må synes i kanalene deres.
Agnes Nærland Viljugrein
