Hvordan kunne dette enorme arrangementet i Paris finne sted uten at noen av verdens alvorlige og dypt tragiske konflikttemaer brøt gjennom den henrivende nytelse og beundring arrangementene skapte?
Var kontrolltiltakene så omfattende og avskrekkende at selv en enslig, overbevist, asosial avviker (terrorist) lot anledningen ligge?
Det finnes et umiddelbart svar fra IOC-hold: Olympiske leker bærer i seg et budskap om fred og fordragelse mellom alle mennesker av enhver art.
Lekenes evne til å trekke det gode i menneskene fram i bevisstheten. Trangen til mord og ødeleggelse for å rette søkelyset mot en eller annen urett festen tildekker, hemmes av olympismens moralske kraft. En formidabel effekt, om den er en troverdig forklaring.
Dette religiøst-filosofiske dogme fra lekenes opphavsmann, franskmannen Pierre de Coubertin, kan i dag kun passere som en anerkjent klisjé til bruk for bærere og vernerne av IOC-institusjonen.
Andre drømmere kan hengi seg til tilsvarende tanker – uten at det styrker filosofiens troverdighet som hemmende kraft.
Det gjenstår en rasjonell forklaring på hvorfor Israel-Palestina-Hamas (Iran)-konflikten uteble i OL-bildet.
Det sammen gjelder Russland-Ukraina-krigen.
For ikke å snakke om migrasjons- og fattigdomsutfordringene som arrangørlandet, Europa og den øvrige verden, ikke minst Midtøsten og Afrika, ikke har kontroll over.
Vi ble riktignok av enkelte ukrainske utøvere minnet om den brutale virkelighet i hjemlandet. Men ingen dramatiske situasjoner med opprivende ettervirkninger oppsto. Tvert om, overraskende håndtrykk og kroppsklemmer fant sted.
Er det ikke bra at det hele ble vellykket, og at alle farlige konflikter unnlot å bryte inn i OL og Paralympics?
Jo, selvsagt var OL-freden en velsignet gave for byen, landet, arrangøren og alle tilreisende, og ikke minst alle oss enøyde nytere av kroppslige ferdigheter og prestasjoner.
OL-freden gjorde at de ufattelig omfattende forberedelsene og enorme kostnadene kom til syne i en by med en arkitektonisk ramme av storhet, stolthet og grandeur vi utkantboere knapt kan fatte.
La oss summere opp noen av de viktigste tema som henger ubesvart igjen etter sommerens store idrettsfester:
Ressursbruk: Hva vil eventuelt IOC gjøre for å motvirke at de neste OL-byene, Los Angeles (2028) og Brisbane (2032), prøver å overgå Paris i overdådige påfunn (a la Seine) og kostnader?
Før eller siden vil dette avsindige forbruket av ressurser ikke kunne unngå å bli konfrontert med den uendelige nød, sykdom og fattigdom store deler av verden sliter med.
Realpolitikken vil bryte gjennom den drømmeverden som holder lekenes mytiske posisjon flytende.
Intern splittelse: Hva bør gjøres for å hindre at verdensidretten splittes ytterligere, eventuelt permanent, i en IOC-europeisk-vestlig del og en russisk-BRICS-basert enhet?
«Friendship Games» var tidfestet til september i år, og skulle arrangeres i Moskva og Jekaterinburg. 127 land og 2500 utøvere var påmeldt. Det statsdrevne arrangementet ble utsatt til 2025, et ikke-olympisk år, for å øke deltakelsen. Russland, Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og Egypt inngår i dag i BRICS, og flere land ønsker medlemskap. Russland har initiativet, og målet er blant annet å endre balansen i verdens handelsorden, med dollar som ledende valuta. Idrettssamkvem utnyttes og blir aktivt brukt som middel og metode i denne storpolitiske rivalisering.
Kjønnsdebatten: IOC og internasjonale særforbund (Ifs) må rydde opp i verdens kvinneidrett.
Den nåværende uklarhet om identifikasjon av og startberettigelse for individer med varierende kjønnsidentitet, kan ikke fortsette.
Dette er et medisinsk-faglig, juridisk, kulturelt og politisk høyaktuelt og utfordrende tema som i dag håndteres ulikt av ulike land og idretter.
Les også: Stilling ledig: IOC-president Søknadsfrist: 15. september
Les også: Mektig norsk IOC-medlem ønsker ikke å bli president: – Jeg stiller meg bak presidentens begrunnelse
Hans B. Skaset
