Et sponsor-samarbeid er tilsynelatende et konsept der alle vinner: Et lag eller en idrettsprofil får økonomiske midler til å gjøre satsingen bedre og sponsoren får positiv reklame ved å ta del i sponsorobjektets prestasjoner.
Kanskje kan også folk generelt komme bra ut av en slik avtale, siden sponsorobjektets prestasjoner kan vekke inspirasjon og glede i allmuen, eller kanskje rommer sponsoravtalen også midler direkte til barne- og breddeidrett.
En slik allmenn positiv effekt er det nok mange som liker å tro på, spesielt innenfor idretten selv.
Lite utbytte
Dessverre er nok utbyttet til folket av en slik avtale oftest svært liten, slik at det eneste de sitter igjen med er en mer positiv følelse overfor en aktør som kanskje ikke fortjener det.
Sponsingen hadde derfor blitt kalt sportsvasking, om den hadde blitt utført av en gulfstat.
Her i Norge er det etter nylige begivenheter fristende å trekke frem de store dagligvarekjedene som eksempler på aktører som gjør seg skyldige i sportsvasking. Norgesgruppen, Coop og Rema kontrollerer 95% av det norske dagligvaremarkedet, og de er tungt inne som sponsorer av toppidrett.
Flommer over av logoer
Norske idrettsarrangementer flommer over av drakter og startnummer prydet av logoene til nevnte kjeder, og om du skrur på en kommersiell tv-kanal vil det ikke ta lang tid før en kjent norsk idrettsprofil vil oppfordre deg til å kjøpe billig frukt og grønt fra den butikken akkurat han er sponset av.
Slik hjelper og inspirerer kjedene barn og unge til å følge sine drømmer, og befolkningen til å leve sunt, kan det synes. I realiteten er det likevel mye som tyder på at kjedene ikke bryr seg så mye om dette.
Onsdag 21. august varslet Konkurransetilsynet at de vil gi Norgesgruppen, Coop og Rema gebyrer på totalt 4,9 milliarder kroner som straff for ulovlig prissamarbeid.
Konkurransetilsynet mener deres bruk av såkalte prisjegere inviterer kjedene til å skru prisene opp heller enn ned, slik at forbrukere betaler for mye mens kjedene tjener seg søkkrike.
Om gebyrene er i noenlunde proporsjon med inntjeningen fra de påståtte prissamarbeidene, overstiger det nok langt det kjedene har gitt til norsk bredde- og toppidrett de siste årene.
Toppidretten må ta på seg noe av skylden
Dette i en tid der rentehevinger og prisstigning har ført til økonomisk uføre for mange og idretten preges av bekymring for at folk ikke har råd til å sende barna sine på treninger.
Å snakke om at det er trist at foreldre ikke har råd til å sende ungene sine på trening er kanskje den letteste måten i dag for toppidrettsfolk å vise at de fortsatt har beina på bakken og bryr seg om noe annet enn seg selv. Å jobbe for å iverksette løsninger virker ikke å være like populært.
Noen våger kanskje å snakke vagt om problemet med utstyrspress, men dette er toppidretten selv den verste pådriveren av så troverdigheten til slike utsagn er ikke så høy.
Kritiske kommentarer fra friidrettsutøvere om Coop eller langrennsutøvere om Spar i forbindelse med de nevnte gebyrene er nok ikke å forvente.
Istedenfor blir det nok flere runder med «takk til mine samarbeidspartnere, som gir meg og andre muligheten til å følge våre drømmer». Eller sportsvasking, som det kan kalles.
Lukas Liland
